haakonsk

En del av de som stemmer på (de sosialdemokratiske) partiene på Stortinget gjør det blant annet fordi de mener det er rettferdig hvis alle får like muligheter til å gjøre det bra i livet. En velferdsstat som overfører penger fra rike til fattige og hvor rike og fattige går på samme skole skal bidra til å gi alle mennesker omtrent samme muligheter til å lykkes. Jeg skjønner godt at mange tenker sånn.

Riktignok er det de færreste velgere som har satt seg noe særlig inn i politikk utover hva de leser og hører i mainstream media. Og det er heller ikke å forvente at spesielt mange gjør det siden sannsynligheten for at akkurat din eller min stemme skal avgjøre valgresultatet nasjonalt er tilnærmet lik null.

Politikere har brukt store deler av livet sitt på å lære seg hva de skal si for at så mange som mulig skal stemme på dem. Mange topp-politikere har til og med PR-rådgivere som hjelper dem med å si de riktige tingene i media. Det er altså ikke rart at mange blir overbevist om at politikernes argumenter er gode, men er de egentlig det?

Først vil jeg si at jeg ikke mener mennesker er onde selv om de er veldig uenige med meg når det gjelder politikk. Det er svært få som ønsker seg et dårlig samfunn. Det er nok snarere tvert imot, at nesten alle ønsker seg et velfungerende og harmonisk samfunn. Sånn sett kan man si at de aller fleste mennesker er en slags utilitarister. Vi ønsker oss det samfunnssystemet som gir et best mulig samfunn. De fleste nordmenn mener tydeligvis en sosialdemokratisk politikk gir det beste resultatet. Vi liberalister tror ikke de har rett i det.

Det kan forsåvidt også nevnes at ikke alle har det samme synet på hva som er et godt samfunn selv om de fleste nok vil si seg enig i at et fredelig samfunn er positivt. Noen ønsker kanskje at samfunnet skal bli mer primitivt med mindre teknologi og ikke så mange "unaturlige" ting. Andre mener kanskje at vi har kommet akkurat passe langt teknologimessig. Personlig ønsker jeg at teknologiutviklingen skal gå fort fremover. Hvis vi skal ha noen som helst forhåpninger om å utrydde sykdommer, ufrivillig død og kanskje til og med all lidelse i verden, er det selvfølgelig helt nødvendig at teknologiutviklingen går fremover, og desto raskere den er, desto bedre.

Veldig ofte klarer ikke staten å oppnå målene som settes. Mange valgløfter blir brutt og ofte blir faktisk resultatet av en politikk det motsatte av hva som var (den uttalte) intensjonen. Så da kan man spørre seg om staten faktisk klarer å utjevne forskjeller i samfunnet, noe mange tror at den gjør. Enhetsskolen ser ihvertfall ikke ut til å ha ønsket effekt. Norsk Lektorlag skriver:

Mye tyder på at enhetsskolen forsterker de ulikhetene vi ønsker at den skulle utjevne. Svært mange av de reformer vi har hatt i norsk skole de siste 20 årene, har vært begrunnet ut fra at det skulle bli mindre forskjeller på elevene. Mye av dette kan ha hatt motsatt effekt, på tross av gode intensjoner, sier leder i Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen.

Forskjellene mellom rik og fattig øker i Norge og de fleste andre OECD-land, ifølge en rapport fra nettopp OECD. Ville forskjellene økt hvis staten ikke ga privilegier til interesseorganisjasjoner og store firmaer som er flinke til å drive lobbyisme? Kanskje, men jeg kommer til å gi argumenter som tyder på at forskjellene ville blitt mindre i et liberalistisk samfunn. Uansett, uten statlige privilegier hadde ihvertfall en eventuell økning i forskjeller skjedd på en rettferdig måte, det vil si at de som ble rike faktisk fortjente det. Uten statlige privilegier må man nemlig, for å bli rik, tilby tjenester eller produkter som folk verdsetter. Jo mer bra man gjør for andre mennesker, jo rikere vil man bli. Altså; jo mer penger man har tjent, jo mer positivt har man gjort for andre mennesker. Det ville naturligvis ikke vært en nøyaktig 1-til-1-korrelasjon, men det ville vært en god sammenheng.

I vår store velferdsstat fører lobbyisme til at staten tillater noen rike mennesker å tjene mer enn de egentlig har fortjent. Samtidig fratar staten mange fattige mennesker incentivene til å jobbe mer og dermed komme ut av fattigdom. Det er satt grenser for hvor mye man kan tjene for å kunne motta visse velferdsgoder, så hvis man vil fortsette å motta velferdsgodene, må man passe på at man ikke tjener for mye. Når man på den måten er nødt til å få en ganske betydelig lønnsøkning før det lønner seg å takke ja til mer lønn, er det naturlig at mange velger fortsatt lav lønn fremfor en moderat lønnsøkning.

I teorien kunne staten gitt støtte til de som tjener minst uten at det går veldig mye utover deres incentiver til å jobbe mer. Milton Friedman advokerte i sin tid for "Negative Income Tax" som kunne ta over for alle andre ytelser det offentlige gir. Negative Income Tax går enkelt forklart ut på at de som ikke tjener noe får en viss sum fra staten, de som tjener mer enn for eksempel det dobbelte av denne summen betaler normal skatt (kanskje en flat skatt på under 10%?), mens de som tjener noe, men mindre enn den høyeste summen, får mer fra staten jo mindre de tjener. Det er alltid slik at summen av det man tjener og det man får fra staten øker jo mer man får i lønn. Dermed ødelegges altså ikke incentivene for å jobbe mer helt, og det blir lettere for de fattigste å jobbe seg oppover hvis de skulle ønske det.

Personlig mener jeg det beste hadde vært om staten ikke prøvde å omfordele penger fra rike til fattige i det hele tatt. Staten må nødvendigvis bruke tvang for å inndrive skatt fra de som ellers ikke ville betalt for en ordning de ikke har blitt med på frivillig. Ingen organsisasjon burde, etter min mening, ha rett til å tjene penger ved hjelp av tvang. Jeg tror det er mulig å finne frivillige (ikke-statlige) ordninger som hjelper de fleste av dem som ellers ville falt utenfor (sikkert ikke alle, men det er definitivt noen som faller utenfor idag også, selv om vi har en såkalt velferdsstat). Hvis staten først skal omfordele penger, er Negative Income Tax en mye bedre måte å hjelpe de som tjener lite på enn det kompliserte systemet vi har idag, men jeg tror nok ikke det er mulig å få gjennomslag for noe sånt i vårt lobbyisme-infiserte politiske system. Dermed kan man sette spørsmålstegn ved om systemet er spesielt bra.

Velferdsstaten er en relativt ny konstruksjon. David Friedman skriver at i velferdsstatens begynnelse ser folk på hjelp fra staten som noe negativt som de helst vil unngå. Det er viktig å klare seg selv. Men etter hvert endres folks holdning, og man blir ikke sett ned på i like stor grad selv om man ikke har en jobb. Dermed vil flere mennesker velge å gå arbeidsledige selv om de kunne fått seg en jobb hvis de virkelig ville. Fritid har stor verdi for mange. Konklusjonen er at velferdsstaten fungerer dårligere etter en stund siden det blir færre mennesker til å betale for flere arbeidsledige. Dette er ikke den eneste forklaringen på hvorfor mange velferdsstater idag har store økonomiske problemer, men det er helt sikkert en faktor.

Jeg har stor forståelse for at mange nordmenn er tilhengere av velferdsstaten, de fleste av oss er tross alt oppvokst med den, og mange nordmenn lever gode liv. Men hvis vi ser på hva som er i ferd med å skje i mange andre velferdsstater, er det ingen selvfølge at de gode tidene vil fortsette på ubestemt tid i Norge. Andre grunner til at de fleste nordmenn er tilhengere av velferdsstaten er at vi sjelden blir presentert for argumenter for at andre ting kan fungere bedre, og når det gjelder argumenter for liberalisme, er de ofte mer avanserte enn politikernes argumenter. Alt i alt kreves det mye for å bli overbevist om at et liberalistisk samfunn kan fungere bedre enn en velferdsstat. For meg tok det kanskje omtrent et år fra jeg begynte å bli interessert i liberalisme til jeg var overbevist om at liberalisme er bedre enn dagens system. I den perioden så jeg mange videoer om liberalisme og leste også en del om det.

Et eksempel på et liberalistisk standpunkt er motstand mot minstelønn, det vil si at liberalister mener det bør være opp til arbeidstager og arbeidsgiver å finne en lønn begge parter kan godta. "Alle skal tjene mer enn 100 kroner i timen" høres jo fint ut. Hvem i all verden kan være imot det - utenom kyniske arbeidsgivere, da? Men hvis vi ser på hva effekten av det faktisk blir, skjønner vi at en minstelønn kanskje ikke er så bra likevel. Vi har forsåvidt ikke noen lovfestet minstelønn i Norge så vidt jeg vet, men jeg bruker likevel minstelønn som et eksempel fordi det er så lett å forklare hvorfor det ikke er bra: Hvis for eksempel en arbeider er produktiv nok til å forsvare 50 kroner i timelønn, taper bedriften penger på å ansette han hvis minstelønnen er høyere enn 50 kroner. Som Milton Friedman har sagt ville det derfor vært veldedighet å ansette personen. Ikke noe galt med det selvfølgelig, men de færreste bedrifter har råd til å drive med veldedighet. Resultatet blir at de som er verdt mindre for bedriften enn minstelønnen ikke blir ansatt. En minstelønn bidrar dermed til økt arbeidsledighet. Uten minstelønn ville flere fått sjansen til å prøve seg i arbeidslivet, og erfaringen det gir dem, gjør dem mer og mer verdifulle for bedriften, slik at arbeideren vil kunne få en bedre lønn i fremtiden.

Eksempelet med minstelønn er ganske typisk for sosialistiske versus liberalistiske argumenter på den måten at den sosialistiske politikken har et mål som "alle" mener er godt, men hvis vi ser på hva effekten blir, skjønner vi at den foreslåtte politikken ikke er så bra likevel. Andre eksempler som viser det samme er blant annet argumentene for/mot sosial dumping og sweatshops:

Sosial dumping høres unektelig ut som en negativ ting, og siden enkelte grupper mennesker er sterke motstandere av det, er det riktig at ikke alle tjener på det, men mens politikerne og fagforeningene påstår at det er de fattige utlendingene som taper på det, er realiteten en annen. Når fattige utlendinger frivillig kommer til Norge og jobber for noe vi nordmenn anser som dårlig betaling, betyr det at å jobbe for "lav" lønn i Norge var det beste alternativet de mente de hadde, ellers ville de jo valgt en annen jobb. Billigere arbeidskraft innebærer også at arbeidsgiveren kan tilby lavere priser til forbrukerne. De eneste som taper er nordmenn som ellers kunne fått jobben istedenfor utlendingene, og det er også grunnen til at fagbevegelsen ikke liker sosial dumping. Det har ingenting med solidaritet overfor de fattige utlendingene å gjøre. Det er en ærlig sak å ønske at nordmenn skal ha det bedre enn utlendinger, men sosialister som virkelig ønsker å være solidariske med fattige arbeidere burde ønske sosial dumping velkommen. (Og kanskje begynne å kalle det for "sosial klatring" eller noe sånt istedenfor "sosial dumping".)

Store internasjonale firmaer som starter opp fabrikker i fattige land, hvor de betaler arbeiderne dårlig, blir sett ned på av mange. Til tross for dårlige betingelser sett med norske øyne, står folk ofte i kø for å søke om jobb i fabrikkene. For disse menneskene er altså en jobb i fabrikken det beste alternativet for å tjene til livets opphold. Fjerner man fabrikkene, må de ta til takke med noe som etter deres mening er et mindre attraktivt alternativ. Man kan argumentere for at firmaet burde betalt høyere lønn, men om lønnen blir høy i forhold til gjennomsnittet i landet, får de fattige konkurranse fra middelklassen om jobbene på fabrikken. Selv om det da vil bli flere ledige jobber, er det ikke sikkert de fattige har god nok kompetanse til å fylle dem.

I alle disse tre eksemplene (og jeg kunne nevnt flere) virker liberalistisk politikk (fri-markeds-kapitalisme) sosialt utjevnende, så det er god grunn til å tro at forskjellene mellom rik og fattig ville blitt mindre - ikke større - i en liberalistisk verden. Hvis du virkelig ønsker mindre forskjeller på rik og fattig, foreslår jeg at du blir liberalist. ;) Jeg håper i det minste du har lyst til å lære litt mer om liberalisme.

Oppdatering, 8/5-2013:
Statistikk bekrefter at det er mindre forskjeller mellom fattig og rik i land med relativt fri økonomi sammenlignet med land hvor økonomien er mindre fri:

Oppdatering, 11/5-2013:
National Center for Policy Analysis har gitt ut en rapport med tittelen Economic Freedom and the Trade-off between Inequality and Growth hvor de blant annet konkluderte med at

• Freer economies are more equal economies; economic freedom reduces inequality by increasing the share of market income going to the poor and lowering the share going to the rich.
• Economic growth increases income inequality, but the effect is small.
• Overall, the increase in inequality from economic growth is outweighed by the reduction in inequality caused by greater economic freedom - creating a net benefit to lower income groups.

Jeg er ateist og tror altså ikke på Gud, men er det likevel teoretisk sett mulig at det kan finnes en gud?

Jeg definerer Gud til å være den eller de som har skapt vårt univers eller eventuelt har skapt vår art (menneskene). Jeg forutsetter at Gud ikke har eksistert før det eksisterte annen materie. Videre forutsetter jeg at det første intelligente livet ble til gjennom evolusjon, det vil si at Gud enten ble til som følge av evolusjon eller ble skapt av noe som ble til gjennom evolusjon. Noe annet virker helt umulig.

Nå er det mye som tyder på at vi mennesker har blitt til som følge av evolusjon her på jorda. Men i teorien kunne det vært en utenomjordisk sivilisasjon, skapt av evolusjon, som plasserte de første menneskene på jorda. Denne sivilisasjonen ville da, etter min definisjon på Gud, være Gud.

Kanskje befinner vi oss i en gigantisk simulering ala The Matrix, det vil si at vi lever i en virtuell verden. Det universet vi tror vi lever i finnes ikke fysisk, det er bare bits and bytes (eller lignende) i en datamaskin (eller lignende) i det som er den virkelige/fysiske verden. Gud er da den eller de som startet simuleringen. Alt som skjer i simuleringen vil i teorien kunne lagres, slik at "Gud" kan vite alt det gode og onde hver og én av oss har gjort... Det er faktisk forskere som jobber seriøst med å prøve å finne ut om vi lever i en simulering eller ikke.

En tredje mulighet er at hele universet vårt har blitt skapt av en avansert siviliasjon som holder til i et annet univers.

Den siste muligheten jeg ser stemmer egentlig ikke helt med hvordan jeg definerte Gud, men går på at menneskeheten kommer til å skape Gud:

Ray Kurzweil har plottet milepæler i livets utvikling mot høyere intelligens versus tiden det tar før man på det tidspunktet kunne forvente neste milepæl. Plottet viser at jo nærmere nåtiden man kommer, jo tettere kommer milepælene.

Begge figurene over viser det samme, forskjellen er at på grafen til høyre er begge akser lineære, mens begge aksene er logaritmiske på den til venstre. Når jeg ser hvor jevnt det logaritmiske plottet er, får det meg til å tenke at det er sannsynlig at alle planeter hvor forutsetningene for liv er til stede vil følge en tilsvarende kurve. Selv om tilfeldigheter er viktige i evolusjonen, virker det ut fra grafen uungåelig at intelligent liv vil oppstå. Det vi også ser er at jo mer intelligent liv som finnes, jo fortere går utviklingen mot enda høyere intelligens. Og jeg ser ingen grunn til å tro at den utviklingen skal stoppe. Det er riktignok ikke naturlig evolusjon som driver utviklingen mot høyere intelligens nå lenger, det er det menneskelig intelligens, hjulpet av maskinintelligens, som gjør. Kurzweil mener at om bare noen tiår vil maskinintelligens på alle måter være smartere enn biologisk intelligens. Tidspunkt det eventuelt skjer på kalles for den teknologiske singulariteten.

Idag øker vi verdens totale regnekraft (i datamaskiner) ved å forminske delene datamaskiner består av, samtidig som vi lager flere datamaskiner. På et eller annet tidspunkt vil det ikke lenger være mulig å forminske mer, og da er eneste muligheten for å øke regnekraften at vi lager flere og eventuelt større "datamaskiner" - eller, sagt på en annen måte, gir intelligens til mer og mer død materie. Og Kurzweil mener det alltid vil være behov for mer regnekraft. Vi vil derfor gjøre om store deler av jorda til en slags datamaskin før vi gjør det samme med andre himmellegemer i vårt solsystem, vår galakse og til slutt hele universet.

Hvis vi får datamaskiner på størrelse med jorda, noe Kurzweil spår kan skje rundt slutten av dette århundret, sier det seg selv at intelligens og teknologiske evner vil være ekstreme i forhold til hva vi er vant med idag. Det betyr blant annet at dersom det er mulig å omgå universets innebygde fartsgrense, altså lysets hastighet, er det stor sannsynlighet for at dette også vil bli teknisk mulig. Isåfall kan intelligensen fra jorda spre seg utover i universet med ekstreme hastigheter, og godt før slutten av neste århundre kan vi ha nådd ut til hele universet!

Jeg skjønner at dette kan høres sykt ut, og en forutsetning for at det kan skje så fort er som sagt at det er teoretisk mulig på en eller annen måte å bevege seg fortere enn lyset. Det fortutsetter også at vi klarer å utvikle maskinintelligens som er smartere enn vår biologiske intelligens, men det har jeg god tro på at vil skje.

Når store deler av universet blir gitt intelligens, sier Kurzweil at universet "våkner opp" og blir bevisst. Hvert enkelt menneske er jo også på en måte en del av universet som har "våknet opp", men når det skjer med hele universet, kan det være snakk om at hele universet kanskje er bundet sammen i én bevissthet (bestående av mange mindre bevisstheter). Universet vil da være superintelligent og ha gudelignende evner. Fra boka The Singularity Is Near og en tenkt samtale mellom Bill Gates og Ray Kurzweil:

Bill: [...] So is there a God in this religion [singularitarianism]?
Ray: Not yet, but there will be. Once we saturate the matter and energy in the universe with intelligence, it will "wake up," be concious, and sublimely intelligent. That's about as close to God as I can imagine.

Et superintelligent univers kan - forutsatt at det i teorien er mulig - være istand til å skape nye universer, så da jeg skrev at en avansert sivilisasjon kan ha skapt vårt univers, så kan den sivilisasjonen altså være et bevisst univers. Teoretisk sett.

Rettigheter

Ifølge mange liberalister har mennesker visse "naturgitte" rettigheter. Dyr, derimot, har ikke rettigheter. Grunnen til dette skillet er ifølge liberalismen.no at mennesker kan bruke fornuft og ikke bare lever etter instinkter. Personlig er jeg ikke veldig glad i å prøve å utlede logisk hva slags rettigheter mennesker og andre dyr har ut fra deres biologi. For det første er jeg skeptisk til om man faktisk kan gjøre det, og for det andre tror jeg ikke det går an å overbevise mange ikke-liberalister om at utledningen er gyldig. Jeg mener dessuten det blir for enkelt å si at mennesker lever etter fornuft og alle andre dyr bare lever etter instinkter. (Man kan til og med stille spørsmål ved om mennesker har fri vilje, avhengig av hvordan man definerer fri vilje.)

Liberalister er stort sett enige om hvilke rettigheter mennesker bør ha, men vi kan ha forskjellige begrunnelser for hvorfor mennesker bør ha disse rettighetene. Rettighetene vi har ifølge liberalismen er retten til å eie sin egen kropp og eiendom, som vil si at vi har rett til å ikke bli utsatt for vold og tvang (selvforsvar er OK). Dette er såkalte negative rettigheter, noe som betyr at rettighetene ikke krever at andre trenger å bruke sin tid på å oppfylle dem for deg, i motsetning til for positive rettigheter. En positiv rettighet kan for eksempel være retten til gratis barnehage-plass, hvilket krever at man tar tid og/eller penger fra noen mennesker (for eksempel i form av skatt) for å sikre at rettigheten oppfylles. Gir man mennesker positive rettigheter, går det på bekostning av andre menneskers rett til å bestemme over eget liv og eiendom. Man kan ikke både fullt og helt ha liberalistenes negative rettigheter samtidig som man har positive rettigheter - man må velge.

Min begrunnelse for hvorfor man bør ha liberalistiske rettigheter er todelt. Den ene grunnen er at jeg rett og slett mener det er galt å initiere vold og tvang mot andre mennesker. Dette mener nok de fleste mennesker. Den største forskjellen på meg og de fleste mennesker her er at jeg mener prinsippet bør gjelde universelt og ikke bare i de mest åpenbare situasjonene. Privatpersoner og private firmaer tillates for eksempel ikke å true til seg penger, så da mener jeg staten heller ikke burde fått lov til det.

Den andre begrunnelsen jeg har for hvorfor mennesker bør ha rett til fravær fra all vold og tvang (også statlig) er at hvis denne rettigheten håndheves, vil det gi et godt samfunn, sannsynligvis det mest harmoniske og fremgangsrike samfunnet som er mulig. Siden jeg er det som på engelsk kalles en voluntaryist, mener jeg riktignok at folk må kunne organisere seg i organisasjoner hvor retten til fravær fra vold og tvang kan brytes (som i dagens velferdsstater), men bare for dem som frivillig er medlem i organisasjonen, selvfølgelig.

Bør vold mot dyr straffes?

Klassisk liberalisme gir ikke dyr rettigheter. Og siden (den liberalistiske) staten i klassisk liberalisme bestemmer lovene, vil ikke vold mot dyr straffes av rettsvesenet. Liberalister mener, og det er jeg stort sett enig i, at "forbrytelser" uten et offer ikke bør straffes. Men når det gjelder vold mot dyr, har man faktisk et offer selv om det ikke er et menneske, så dette er et mer komplisert spørsmål enn (andre) offerløse forbrytelser. I mitt idealsamfunn, hvor vi ikke har en stat, vil det være opp til et fri marked-rettsvesen å bestemme hva slags type vold mot dyr som eventuelt skal straffes og hva slags straff som eventuelt er riktig. Kanskje vil de verste tilfellene av dyremishandling straffes omtrent slik som idag? Men kanskje er ikke fengsel riktig type straff?

Riktignok dreper dyr hverandre brutalt i naturen hele tiden, og vi kan jo ikke straffe dyr som dreper og torturerer andre dyr. Er det da riktig å straffe mennesker som dreper og torturerer dyr? Det å skade dyr som tilhører andre mennesker må naturligvis være ulovlig, det som er mer interessant å diskutere er vold mot egne dyr eller mot dyr som ingen eier.

Jeg vil tro at unge gutter er overrepresentert blant dem som torturerer dyr. Er det riktig at rettsvesenet skal straffe dem for det? De aller fleste mennesker mener det er galt å torturere dyr og å drepe dem unødvendig. De som utfører slike handlinger vil dermed i de fleste tilfeller bli møtt med negative reaksjoner fra familie og venner eller andre som ser hva som skjer. Innen de er voksne har de fleste lært at det er galt å leke med dyrs liv.

Det er også forskjell på dyr. Jo større grad av bevissthet et dyr har, jo mer umoralsk vil det etter min mening være å mishandle dyret. Små dyr, inkludert mange typer insekter, har kanskje ikke noen bevissthet i det hele tatt. Å drepe dyr som ikke er bevisste er omtrent like umoralsk som å slå av en PC, altså ikke umoralsk i det hele tatt. ¹⁾. Problemet er bare at vi ikke vet hvor grensen går mellom hvilke dyr som har bevissthet og hvilke som ikke har det. At noe er bevisst er nemlig ikke noe man kan bevise på en enkel måte siden bevissthet er en subjektiv opplevelse. Man kan ikke engang bevise at et bestemt menneske er bevisst eller ikke, men siden jeg selv føler at jeg er bevisst, er det naturlig for meg å anta at andre mennesker også er det.

Det er altså ikke veldig lett å svare på hva slags type vold mot dyr som eventuelt bør straffes, og derfor bør det være opp til de som er mest kompetente til å svare på sånne spørsmål å finne ut hva svaret bør være. Den stemmeberettigede nordmann har sikkert sterke meninger om mange temaer, men hvor kvalifiserte disse meningene er, er en annen sak. Et rettsvesen som hører argumenter for og mot og ser hva som skjer med de som blir dømt og ikke dømt har mye bedre forutsetninger for å svare på hvordan vold mot dyr eventuelt bør straffes enn det den jevne velger eller politiker har. Derfor tenker jeg at ikke politikere, men rettsvesenet selv, i et fritt marked, bør finne de riktige lovene for dyremishandling (og alt mulig annet).

Nødvendig utnyttelse av dyr

Mennesker bruker dyr til mat, utvikling av medisiner, testing av kosmetikk og mye mer. Noen ting kan sies å være nødvendige, andre ikke. De nødvendige tingene (mat, medisiner) vi bruker dyr til ses på som mindre umoralske enn de mer unødvendige (kosmetikk). Siden de fleste dyrearter tenker på sin egen art først, må det også være greit at vi mennesker gjør det. Bruk av dyr innen matproduksjon og medisin er nødvendig for menneskers overlevelse og er derfor legitimt etter min mening. Dyrene som brukes til dette bør likevel behandles så humant som mulig ut fra et moralsk perspektiv, men dersom det ikke er straffbart å mishandle dyr, er det opp til forbrukerne å velge andre produsenter når det blir kjent at enkelte produsenter behandler dyrene dårlig (boikott er en grei måte å straffe på utenom rettsvesenet).

Bruk av dyr til mat vil riktignok ikke alltid være nødvendig. Nå kunne sikkert alle mennesker fint overlevd på en vegetarisk diett, og det ville vært mange fordeler med det, men vi har nok blitt så glade i og "avhengige" av å spise kjøtt at ikke mange kommer til å bli vegetarianere. Det som da er veldig bra er at noen har begynt å forske på å lage kunstig/syntetisk kjøtt fremstilt fra stam-celler i laboratorium:

Etter hvert som kunstig kjøtt blir omtrent like godt som kjøtt fra dyr, og prisene faller til et akseptabelt nivå, vil flere og flere velge syntetisk kjøtt, helt til nesten ingen spiser kjøtt fra dyr lenger. På det tidspunktet vil trolig de fleste mennesker mene at det er umoralsk å spise "ekte" kjøtt.

Også innen medisinsk forskning vil behovet for å bruke dyr bli mindre med tiden. Dyreforsøk er dyrt, og forskere bruker det bare når de ikke har andre alternativer. Dessverre (?) krever FDA, den statlige organisasjonen som godkjenner medisiner i USA, at mange typer medisiner må være testet på dyr. Dette vil nok riktignok endre seg når flere gode alternativer til dyreforsøk blir utviklet. I videoen under får vi en introduksjon til én teknologi, Organ-on-a-Chip, som kan bidra til å gjøre dyreforsøk overflødige, og ved å bruke celler fra pasienten selv, kan teknologien potensielt brukes til å teste hvilken effekt forskjellige medisiner vil ha på akkurat denne pasienten.

Hele diskusjonen om dyrs rettigheter blir nesten irrelevant nå, for det er altså teknologisk utvikling og ikke lovpålegg (eller vegetarianere) som først og fremst kommer til å føre til at mennesker (mis)bruker dyr i mindre grad. Dette betyr at det å donere penger til forskning på kunstig kjøtt, Organ-on-a-Chip eller lignende teknologier kan være en av effektiv måte å begrense menneskepåført lidelse hos dyr på.

Utrydde all lidelse

Mindre menneskepåført lidelse hos dyr er selvfølgelig positivt, men dyr dreper fortsatt andre dyr i naturen i stor skala. Er det også mulig å bli kvitt denne typen lidelse? Filosofen David Pearce mener faktisk både at det er mulig og at vi er moralsk forpliktet til å forsøke å gjøre det. I The Hedonistic Imperative, skrevet i 1995 og The Abolitionist Project fra 2007 (som også er tilgjengelig på youtube), forklarer han hvorfor det vil bli teknisk mulig å utrydde fysisk og psykisk lidelse hos mennesker og alle andre levende vesener, og hvorfor dette bør gjøres. Teknologiene han tenker seg brukt er genteknologi og nanoteknologi.

Fysisk og psykisk smerte har vært viktige signaler for evolusjonen, men Pearce mener at det å fjerne smerte-delen av skalaen fra fryktelig smerte til fantastisk nytelse ikke nødvendigvis vil ødelegge incentivene våre til å stadig forbedre oss eller unngå situasjoner som kan skade oss. Ved å justere den menneskelige biologien kan vi være svært lykkelige nesten hele tiden, samtidig som vi vil kunne oppleve et stort spekter av forskjellige lykkefølelser, inkludert nytelse på et nivå det er vanskelig å forestille seg idag.

Menneskeheten vil etterhvert kunne kontrollere materie og energi i så stor grad at de dyrene som finnes på jorda er her fordi vi lar dem være her, skriver Pearce. Disse dyrene vil være modifisert genetisk slik at de er lykkelige og ikke kan lide. Dyrearter som dreper andre dyr vil enten være utryddet eller modifisert slik at de ikke dreper dyr lenger.

Det er kanskje ikke mange tiår til vi har utviklet teknologien til å fjerne lidelse hos mennesker. Men å gjøre det samme for alle dyrearter, samt å gi alle dyr den nødvendige behandlingen er et gigantisk prosjekt som krever mer avansert teknologi. Ifølge Pearce kan det gå mellom 1000 og 2000 år før all smerte og lidelse på jorda vil være helt utryddet.

Så fort som den teknologiske utviklingen går, er det vanskelig å si hvordan verden vil være bare 50 år frem i tid, så spådommer om hva som vil skje om over 1000 år er naturligvis ekstremt usikre. Kommer vi for eksempel til å få en teknologisk singularitet? Det vil si, kommer maskinintelligens noen gang til å bli smartere enn biologisk intelligens? Ray Kurzweil mener dette vil skje rundt år 2045, mens Pearce er skeptisk til om det noen gang kommer til å skje. Jeg tror nok Kurzweil er nærmest å ha rett, og isåfall vil ting kunne gå vesentlig fortere enn Pearce tenker seg, og 1000-2000 år kan være et altfor høyt estimat - forutsatt at prosjektet i det hele tatt blir påbegynt, selvfølgelig.

Hvis vi får en teknologisk singularitet, er det også sannsynlig at vi på et eller annet tidspunkt vil kunne overføre eller kopiere informasjonsinnholdet i hjernen (det vil si personlighet og minner) til et ikke-biologisk lagringsmedium. Dette kalles mind uploading. På den måten kan det bli mulig å ta backup av hjernen eller overføre oss selv til en virtuell verden. Og det å overføre seg til en virtuell verden, kan faktisk være en annen måte å unngå lidelse på. Den virtuelle verdenen kan føles like virkelig som den ekte verdenen, men den kan være programmert på en måte som gjør at man alltid er lykkelig og ikke kan lide. Pearce har riktignok liten tro på at dette noen gang vil bli en realitet:

Some transhumanists believe we could one day all be scanned, digitized and uploaded into inorganic computers and reprogrammed. Well, perhaps, I'm sceptical; but in any case, this proposal doesn't solve the suffering of existing organic life unless we embrace so-called destructive uploading - a Holocaust option I'm not even going to consider here.

Destructive uploading betyr at man ødelegger hjernen i scanne-prosessen. I teorien vil man i fremtiden kunne bruke nano-roboter til å scanne hjernen uten å ødelegge den, så jeg skjønner ikke helt hvorfor Pearce mener destructive uploading er nødvendig. På den annen side har jeg selv en innvending mot å overføre min egen personlighet til en virtuell verden. Innvendingen går på at jeg er bekymret for at den digitale versjonen av meg ikke skal være "meg", men en kopi. Det er den samme reservasjonen jeg har i forhold til teleportasjon, der kroppen blir disintegrert ett sted og bygget opp igjen et annet. Tenk deg at istedenfor at kroppen disintegreres, at den heller bare kopieres, og en ny, identisk kropp opprettes rett ved siden av den originale. Vi har da to separate personligheter, selv om de i utgangspunktet er helt like. Begge vil tro de er den originale personen, og ingen av dem vil godta å bli drept bare fordi det finnes en annen person med samme personlighet og minner. Et tilsvarende argument kan altså brukes når det gjelder å overføre seg selv til en virtuell verden.

Bloggeren Þormóðr er ikke bekymret for denne kopi-problemstillingen og er tilhenger av mind uploading og at vi flytter inn i en virtuell verden.

¹⁾ I fremtiden vil det sannsynligvis bli laget roboter som ligner mye på mennesker, også i måten å tenke på. Da er det ikke usannsynlig at mange mennesker vil mene at roboter har en bevissthet og at det er umoralsk å slå dem av.

Jeg er veldig positiv til vitenskap og teknologisk utvikling samtidig som jeg er skeptisk til staten. Man skulle da kanskje tro at spørsmålet om hvorvidt staten bør finansiere vitenskap eller ikke ville skape et dilemma for meg. Det gjør det ikke.

Selv om mer statlig støtte til forskning og vitenskap skulle vise seg å være positivt, kunne jeg ikke vært tilhenger av statlig finansiert vitenskap fordi jeg prinsipielt er motstander av å skaffe seg penger ved hjelp av tvang. (Selv om noen sier de betaler skatten sin med glede, er ikke skatt frivillig.)

For det andre fungerer fri marked-løsninger nesten alltid bedre enn statlige, og det gjelder også i dette tilfellet. Terence Kealey har skrevet boken Sex, Science & Profits, hvor han forklarer hvorfor staten ikke trenger å finansiere vitenskap. Det mest overbevisende argumentet, etter min mening, har han hentet fra boken The Sources of Economic Growth in OECD Countries (side 84-85), utgitt i 2003 av nettopp OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling). I OECDs bok står det at det er en sammenheng mellom penger brukt på forskning og utvikling på den ene siden og økonomisk vekst på den andre. Men, påpekes det, sammenhengen ser utelukkende ut til å skyldes forskning og utvikling som er privat finansiert. Og ifølge Kealey bruker privat sektor $1,25 mindre på forskning og utvikling for hver dollar som brukes offentlig. Ifølge OECDs data, som Kealey refererer til, ble det altså brukt mindre penger på forskning, totalt sett, jo mer penger det offentlige brukte på forskning!

Om du ikke er interessert i å lese en hel bok (Sex, Science & Profits) om hvordan vitenskap bør finansieres, kan jeg anbefale å se videoen under, som er et foredrag Kealey holdt i forbindelse med lanseringen av boken. Selv om videoen varer i over en og en halv time, er selve foredraget på under 24 minutter og veldig interessant. I resten av videoen svarer han på spørsmål. Det kan dessuten være interessant å lese artikkelen Separating science and state av Timothy Sandefur.

Det er også andre problemer med statlig subsidiert forskning i tillegg til at det medfører at mindre penger blir brukt på forskning totalt. Hvis staten subsidierer en stor del av forskningen på et bestemt felt, betyr det at staten har stor makt til å påvirke hvilke forskningsprosjekter som blir gjennomført. Det kanskje verste eksempelet på dette er innen klima-forskningen. Jeg har ikke funnet tall på hvor stor andel av forskningen som er statlig finansiert, men ut fra en rapport skrevet av The Science and Public Policy Institute ser det ihvertfall ut til å være godt over 90%, kanskje over 99%. I rapporten står det blant annet at:

Thousands of scientists have been funded to find a connection between human carbon emissions and the climate. Hardly any have been funded to find the opposite.

Hoved-fokuset i rapporten er å få frem hvor ensidig klimadebatten er. Nesten alle pengene går til å prøve å bevise at klimaendringene er menneskeskapt. Forskere som stiller kritiske spørsmål blir uthengt i svertekampanjer. Når et forskningsområde er så ensidig, blir det umulig å stole på en eventuell konsensus. Det kan godt hende at menneskelig aktivitet påvirker klimaet i stor grad, men til tross for at de fleste klimaforskere mener dette, kan man ikke vite om det stemmer når det nesten bare gis penger til den ene siden i spørsmålet.

Selv om jeg ikke er veldig overbevist om at menneskene påvirker klimaet i stor grad, ønsker også jeg at renere energikilder skal ta over for fossilt brensel. Og på grunn av et veddemål med en kamerat har jeg til og med økonomiske incentiver for å håpe på ren energi (solenergi). Men det er ikke nødvendig at staten skal prøve å styre utviklingen mot ren energi. Firmaer som har forhåpninger om å gjøre det bra på lang sikt, er nødt til å satse på innovasjon og nyskapning for ikke å bli forbigått av sine konkurrenter. I kombinasjon med at veldig mange mennesker er opptatt av miljøet og ren energi, vil dette føre til at det etter hvert utvikles gode og konkurransedyktige alternative energikilder på det frie markedet

Teoretisk sett er det mulig at staten kan finansiere forskning på en effektiv måte, men i praksis ser det altså ikke ut til å skje. Kanskje den mest effektive måten å finansiere forskning på er gjennom såkalte incentiv-priser som for eksempel Ansari X PRIZE (for Suborbital Spaceflight), som var den første incentiv-prisen som X PRIZE Foundation arrangerte. Slike incentiv-priser går ut på at man definerer en konkurranse hvor vinneren får en relativt stor sum penger, for eksempel 10 millioner dollar. Har man laget en god konkurranse, vil forskningen som gjøres av alle deltagerne i konkurransen være verdt mange ganger så mye som premiepotten, og prisen kan være med på å starte en helt ny industri. Så lenge ingen klarer kravene som er satt for å vinne konkurransen, utbetales ingen penger.

Staten kunne sikkert også klart å stimulere til forskning gjennom slike incentiv-konkurranser, men så vidt jeg vet er det ingen stater som har gjort dette. Men selv om det hadde fungert bra, kan man spørre seg om det er riktig at staten skal bestemme hvilke vitenskapelige og teknologiske mål det skal jobbes mot. Ville det for eksempel være greit om de som mener mennesker lever lenge nok som det er skulle vært med å finansiere (gjennom skatter) forskning som har som mål å forlenge menneskets levealder betraktelig? (Du kan donere her, forresten)

Patenter og first-mover advantage

I videoen jeg embed'et tidligere i innlegget snakker Terence Kealey også litt om patenter i forbindelse med teknologi. Helt på slutten av foredraget sier han omtrent dette:

[Because you have] first-mover advantage, the person who makes a discovery first has a monopoly on that discovery until finally the competitors get there. [This] shows that in fact the innovator has enough time to exploit his or her discovery before the competition gets there. But when the competition does get there - and does copy - which they do eventually, it's a jolly good thing. The last thing you want is a series of monopolists. Science is almost perfect in the way it works; the inventor has a monopoly, this monopoly encourages him or her to exploit the discovery profitably, but with time the monopoly is lost because [...] eventually the competitors catch up although it costs them a lot of money to get there, and when they do catch up, you're no longer in a monopoly, and the society therefore benefits from the non-monopolistic nature of the science. And the time-scales seem to work almost perfectly. If you really wanted proof of the existence of God, it's the perfect nature by which knowledge is distributed in a free market, because only God could have got it just so perfectly right.

Teknologi-patenter er altså unødvendig ifølge Kealey!

Og dette skyldes altså såkalt first-mover advantage; de som utvikler noe nytt har et naturlig monopol i en periode, og tiden det tar for konkurrenter å kopiere nyvinningen er lang nok til at nyutvikling lønner seg og kort nok til at man ikke får langvarige monopoler som hindrer konkurranse.

Kealey skriver riktignok i Sex, Science & Profits at patenter innen legemiddelindustrien kan ha noe for seg fordi det på akkurat det området er så mye lettere å kopiere enn å utvikle medisinen selv. Det kan hende han har rett i det, men jeg stoler ikke på at stater vil lage gode patentregler, så det burde fortsatt være opp til det frie markedet å finne løsninger på eventuelle utfordringer for legemiddelindustrien. (Det er også flere problemer med statlig regulering av medisin, og noen av dem har jeg skrevet om i et tidligere innlegg.)

[ Dette var mitt bidrag til Minervas essaykonkurranse om velferdsstaten. Jeg vant ikke. Det gjorde derimot dette innlegget, som jeg også anbefaler å lese. ]

Måten vi har organisert samfunnet vårt på er, enkelt sagt, at vi velger noen som skal bestemme hvilke lover som skal gjelde og hvem vi skal ta penger fra og gi til. De fleste nordmenn mener nok dette er et godt system fordi det er ment å ta vare på dem som ellers ville falt utenfor. Det de er uenige om er bare hvem som skal bestemme - om det er Høyre/FrP eller Ap/SV, for eksempel. Jeg er anarkist og mener ingen av dem burde bestemme. Det høres sikkert ekstremt ut, og det hadde jeg selv også ment for bare noen få år siden. Den gangen var jeg forsåvidt ikke spesielt interessert i politikk, men det endret seg etter at jeg ble introdusert for liberalisme. Jeg liker vitenskap og realfag og er glad i ting som er logiske, og plutselig ble også politikk logisk (og dermed interessant), og jeg begynte å lese bøker og se videoer om liberalisme. Etter hvert har jeg kommet frem til at den samfunnsorganiseringen som vil gi det mest harmoniske og effektive samfunnet er anarki/anarko-kapitalisme (som er en form for liberalisme). Samtidig er anarki etter min mening den mest moralske måten å "organisere" samfunnet på.

De fleste som hører ordet anarki forbinder det med kaos. Men anarki i denne sammenhengen betyr bare fravær av herskere. Man trenger noen som opprettholder lov og orden, men ikke nødvendigvis et statlig monopol.

Vi mennesker er egoistiske, det vil si vi handler som regel i samsvar med vår egeninteresse; men det er ikke nødvendigvis negativt. Som Adam Smith skrev:

By pursuing his own interest he frequently promotes that of the society more effectually than when he really intends to promote it.

Det er som om vi blir ledet av en usynlig hånd til å gjøre det som er best for samfunnet. Et system der folk får lov til å handle i sin egeninteresse er derfor, hvis vi skal tro Adam Smith, et system som gir et godt samfunn.

Ren kapitalisme, laissez-faire kapitalisme, er det økonomiske systemet liberalister er tilhengere av og som passer best i forhold til Adam Smiths usynlige hånd. Kapitalisme går ut på at vi har privat eiendomsrett og at alle handler er frivillige. Både selger og kjøper (eller arbeidsgiver og arbeidstaker ved inngåelse av arbeidskontrakt) må være enige før en handel kan finne sted - begge har rett til å si nei. Frivillige handler er noe begge parter tjener på, og på den måten fører kapitalismen til at den generelle levestandarden øker. Idag har vi ikke ren kapitalisme noen steder, og velferdsstaten er inkompatibel med ren kapitalisme siden skattebetaleren ikke har anledning til å si nei til å betale skatt. I dagens politiske system skjer det dessuten ofte at store firmaer kjøper seg innflytelse hos politikerne, og politikerne gjengjelder ved å favorisere disse firmaene. Dette systemet er korporativisme, også kalt cronyism eller crony capitalism på engelsk.

Laissez-faire kapitalisme kan sies å være det mest forbrukervennlige økonomiske systemet, da det tilrettelegger for lavere priser og stadig bedre varer og tjenester. Det betyr også at det er det systemet som er mest effektivt når det gjelder å gi økt levestandard. Vi er vant til at prisene generelt går oppover, samtidig som prisene på visse typer varer og tjenester går ned. Det er først og fremst innen informasjonsteknologier (PCer, mobiltelefoner, TVer) at prisene går ned. Det skyldes at så snart noe blir en informasjonsteknologi, følger utviklingen Moores lov, som gir en dobling av ytelse med få års mellomrom. Men i et fritt marked er det naturlig at det meste ville blitt billigere til tross for at alle firmaer er "grådige" og ønsker å tjene så mye som mulig. Bedre teknologi gjør det nemlig mulig å tilby en lavere pris - samtidig fører fri konkurranse til at ingen kan sette prisen uforholdsmessig høyt, ihvertfall ikke over en lang periode. Høyere priser fører nemlig til at det blir mer attraktivt for nye firmaer å prøve å konkurrere med de etablerte firmaene. Det gjør det også mer attraktivt for et av de etablerte firmaene å senke prisen litt for å få en høyere markedsandel. Vi skjønner derfor at det er unødvendig med statlige lover og reguleringer for å hindre monopoler og karteller. Markedet vil regulere seg selv. Og som Milton Friedman påpekte virker mange statlige reguleringer mot sin hensikt.

Det frie markedet er likevel ikke perfekt. Markedssvikt (market failure), der markedskreftene ikke gir den best mulige bruken av ressurser i et marked, finnes selvfølgelig. Tilhengere av staten argumenterer ofte for at vi derfor må ha en stat som kan rette opp i markedssvikten, men det er bare et godt argument hvis politikerne faktisk klarer å forbedre situasjonen. Ifølge public choice theory er frie markeder, til tross for at de ikke er perfekte, som regel bedre enn om staten prøver å blande seg inn. En annen ting public choice theory har lært oss er at politikerne ofte påvirkes av lobbyister og sterke pressgrupper, slik at de ikke alltid handler til beste for folket, men heller for å blidgjøre lobbyistene og pressgruppene.

Når prisene på mange produkter og tjenester likevel går oppover i dagens samfunn, skyldes det to ting; en økning i pengemengden (inflasjon, som skyldes statens pengepolitikk), og at de største firmaene bruker det politiske systemet til å holde konkurrenter ute med kostbare reguleringer som de store firmaene har råd til å betale for, men som blir et uoverkommelig hinder for de mindre firmaene. Dermed blir konkurransen mindre, samtidig som reguleringene i seg selv setter en grense for hvor langt ned prisene kan komme.

I en fri laissez-faire-verden ville prisene gått nedover og levestandarden dermed ha økt jevnt og trutt, men vi har ikke en fri verden. Vi har et politisk system og en velferdsstat, der velferdsstaten er en naturlig konsekvens av det politiske systemet. Grunnen til det er at for å bli valgt må politikerne love flere og flere goder til innbyggerne. Velferdsstaten har dermed en naturlig tendens til å vokse. Siden sentralstyring ikke fungerer, vil det på et eller annet tidspunkt bli klart at ting har begynt å gå dårlig, og politikerne vil skylde på de grådige kapitalistene og innføre enda flere lover og reguleringer. Vi ser hva som skjer i Sør-Europa, og det er nok bare et tidsspørsmål før det samme skjer i Norge.

Som nordmenn er vi oppvokst med velferdsstaten, og vi blir egentlig ikke introdusert for argumentene mot den i særlig grad hvis vi ikke selv aktivt oppsøker den type informasjon. Det er derfor forståelig at folk i utgangspunktet er skeptiske til liberalisme, og spesielt anarkisme. Argumentene for det, hvorav jeg nå bare så vidt har kommet inn på noen få, er gode, men det krever en del innsats å sette seg inn i og forstå dem. Men det er et annet argument for anarki også, et moralsk argument.

Anarko-kapitalisme bygger på ikke-aggresjons-prinsippet, at det ikke er legitimt å initiere tvang eller vold mot andre. Dette er et prinsipp det virker som de aller aller fleste mennesker lever etter i det daglige. Vi tillater verken at privat-personer eller firmaer stjeler, dreper eller tar noen som slaver. Men det er én organisasjon som får lov til å initiere tvang og vold mot fredelige mennesker, og det er staten.

Grunnlaget for statens makt er skatt. Hadde det vært noen andre enn staten som krevde inn skatt, hadde vi kalt skatteinnkrevingen tyveri. Den norske stat og mange andre stater kriger i fremmede land. Hadde det ikke vært en stat som sto bak krigføringen, kunne krigføringen fort ha blitt kalt massemord. Nå, derimot, "må man regne med noen sivile tap".

Når man har forstått ikke-aggresjons-prinsippet og mener det er et godt prinsipp, er det egentlig ikke nødvendig å skjønne argumentene som går på effektivitet og konsekvenser for å være anarkist (selv om det er en fordel). Hvis man mener det er galt at staten bryter ikke-aggresjons-prinsippet, kan man sammenligne staten med slaveriet, noe blant andre Stefan Molyneux gjør i en del av sine videoer på Youtube. Før slaveriet ble avskaffet var det mange som argumenterte med at man ville få en mindre effektiv økonomi uten slaver, og "hvem skal plukke bomull hvis vi ikke har slaver?". Idag er de aller fleste enige om at slaveri er umoralsk, og det er vel nærmest ingen som mener det hadde vært feil å avskaffe slaveriet selv om det hadde hatt uheldige effekter på økonomien? Likevel krever de fleste utfyllende svar på hvordan vi i en fri verden skal klare å tilby de samme tjenestene som staten tilbyr idag. "Hvem skal bygge veiene?", for eksempel, og "Hvem skal ta vare på de fattige?". Det er helt forståelig å stille disse spørsmålene, men hvis man er enig i slave-analogien, er det ikke nødvendig å kreve svar på dem. På den annen side kan liberalister gi gode svar for dem som er interessert. Det er riktignok vanskelig å vite nøyaktig hva som vil skje i fremtiden. En grunntanke i liberalismen er at konkurransen i det frie markedet fører til at mange forskjellige idéer blir prøvd ut, hvorav de beste overlever - en slags evolusjon altså. Derfor vil nok mange av løsningene liberalister skisserer bli utkonkurrert av bedre løsninger.

Noen spør om vi liberalister skal tvinge sosialistene til å leve under et liberalistisk styresett. Det er et relevant spørsmål å stille, og svaret er at det skal vi ikke. En gruppe mennesker kan frivillig gå sammen og ha sitt eget styresett, det jeg mener blir feil er å tvinge andre mennesker til å måtte være med i et bestemt styresett. Hvis noen ønsker å leve som frie mennesker uavhengig av en regulerende stat, mener jeg de må få lov til det.

Dersom staten bare hadde tillatt folk å melde seg ut, mener jeg faktisk vi hadde hatt anarki/anarko-kapitalisme. Grunnen til det er at anarki som sagt betyr fravær av herskere, og dersom man er medlem av en stat når man har muligheten til å melde seg ut, kan man etter min mening ikke si at man har herskere. Det er derfor veldig lite som skal til for å få anarki, ihvertfall i teorien. Fordelen med å innføre anarki på denne måten er at det blir en veldig myk overgang. Friborgerforbundet jobber for å tillate folk å melde seg ut av velferdsstaten, det vil si at friborgerne skal slippe å betale inntekts- og formueskatt mot at de betaler full pris for eventuelle offentlige tjenester. En friborger, slik friborgerforbundet definerer det, er riktignok ikke fullstendig løsrevet fra statens makt, noe som ville vært nødvendig for å kalle samfunnssystemet anarki.

Det er kanskje noen som tenker at anarki høres bra ut i teorien, men at det aldri vil fungere i praksis. Science fiction-forfatteren Vernor Vinge, som blant annet har skrevet The Ungoverned, en novelle om et anarkistisk samfunn som blir angrepet av en tilgrensende stat, mener menneskeheten ennå ikke er fredelig nok til at anarko-kapitalisme vil fungere, men han mener anarko-kapitalisme er en god ting og tror at vi på et eller annet tidspunkt vil få en anarko-kapitalistisk verden. Mye tyder nemlig på at verden blir mer og mer fredelig. Jeg tror Norge og mange andre land er fredelige nok, men det at nesten ingen tror anarki kan fungere kan muligens være en slags selvoppfyllende profeti, som gjør at det ikke vil fungere. Hvis staten kollapser og folk fortsatt tror vi må ha en stat, vil de sikkert støtte ulike grupperingers forsøk på å tilkjempe seg makten i landet.

Det kan altså bli vanskelig å få anarki så lenge det ikke er oppslutning om det i befolkningen, og en forutsetning for høy oppslutning er at så mange som mulig får høre argumentene for det. Personlig har jeg blitt utrolig imponert over hvor gode argumentene er, og jeg synes derfor det er synd ikke flere har hørt dem. Anarko-kapitalisme handler jo om frivillighet, og hadde det ikke vært bedre om alle de positive tingene staten gjør idag kunne vært gjort frivillig istedenfor med tvang? Mulig det foreløpig høres vanskelig ut å få til, men det er en fin målsetning?

Her følger en liste over noen av bøkene jeg har lest, og som har påvirket mine meninger og denne bloggen. Leser du bøkene og er enig i mesteparten, har vi nok et ganske likt syn på verden. :)

The Singularity Is Near - When Humans Transcend Biology (Ray Kurzweil)

Den teknologiske utviklingen går stadig fortere, og før eller senere vil antageligvis roboter (kunstig intelligens) bli smartere enn biologisk (menneskelig) intelligens. Ray Kurzweil mener det vil skje rundt år 2045, og tidspunktet da dette eventuelt skjer kalles for den teknologiske singulariteten, eller The Singularity. I The Singularity Is Near, som ble utgitt i 2005, forteller Kurzweil om mye av den mest interessante forskningen som hadde blitt gjort på det tidspunktet, og han beskriver hva han mener vil være mulig å få til på forskjellige tidspunkter i fremtiden. The Singularity Is Near er den foreløpig siste boka hvor Ray Kurzweil prøver å spå om fremtiden. Han har truffet bra tidligere, og hvis han fortsetter med det, er det bare å begynne å glede seg til de neste tiårene. Jeg skrev selv et innlegg om singulariteten etter å ha lest The Singularity Is Near.

100 Plus: How The Coming Age Of Longevity Will Change Everything, From Careers And Relationships To Family And Faith (Sonia Arrison)

I fremtiden kommer vi til å leve lenger enn vi gjør idag. Sonia Arrison har tatt utgangspunkt i at vi snart vil klare å doble gjennomsnittlig levealder til ca 150 år (et konservativt estimat etter min mening), det vil si at mennesker som er unge idag vil kunne leve til de er 150 år (eller lenger). I denne boka diskuterer hun mulighetene for hvordan et slikt samfunn vil kunne være. Boka kommer inn på temaer som hvorfor det er sannsynlig at gjennomsnittlig levealder vil øke mye i fremtiden, hvorfor dette er en god ting, og hvordan økonomi, familieliv og religion kan komme til å endre seg. Boka går derimot ikke inn på tekniske detaljer for hvordan man kan bremse eller reversere aldring. Det kan kanskje innvendes mot boka at det ikke tas nok hensyn til annen teknologisk utvikling. Det er tross alt ganske lenge til dagens unge mennesker blir 150 år, og kanskje får vi en teknologisk singularitet allerede i 2045... Uansett, en interessant bok som tilbakeviser mange/de fleste argumentene for ikke å prøve å bekjempe aldring.

Ending Aging: The Rejuvenation Breakthroughs That Could Reverse Human Aging in Our Lifetime (Aubrey de Grey og Michael Rae)

En litt mer teknisk bok om hvordan man kan bekjempe aldring. Boka er skrevet med tanke på at både biologer og oss andre skal få utbytte av å lese den. Aubrey de Grey mener den beste måten å bekjempe aldring på er å reversere effektene av aldringsprosessen. Aldringsprosessen går dermed sin gang, men man kan ta behandlinger med noen års mellomrom, som fjerner skadene som har oppstått i mellomtiden, slik at kroppen blir "yngre" igjen. Å prøve å stoppe aldringsprosessen, derimot, vil være altfor komplisert på kort sikt. Aubrey de Greys forslag til måte å bekjempe aldring på har han kalt SENS (Strategies for Engineered Negligible Senescence), noe jeg har skrevet veldig forenklet om i innlegget 7 typer aldringsskader.

Abundance - The Future Is Better Than You Think (Peter Diamandis og Steven Kotler)

Én gang var aluminium verdens dyreste metall. Problemet var ikke at det var lite aluminium på jorda, problemet var at det var bundet til andre atomer. Men så fant man effektive måter å utvinne rent aluminium fra aluminiumsforbindelsene, og prisen falt. Tilsvarende er det mer enn nok vann på jorda, og det er 5.000 ganger mer energi i sollyset som treffer jorda enn den energien hele verden til enhver tid forbruker. Vi har ikke for lite vann eller energi. Vi klarer bare ikke å utnytte det godt nok, men det vil ny teknologi endre på. Vann, energi og kommunikasjonsteknologi m.m. vil bli veldig billig, noe ikke minst verdens fattige vil nyte godt av, og da vil de kunne bidra mye mer i den teknologiske utviklingen. Her er en TED-video der Peter Diamandis snakker litt om dette. Peter Diamandis har forresten, sammen med Ray Kurzweil, vært med på å stifte Singularity University, der målet for studentene er å påvirke livene til 1 milliard mennesker positivt i løpet av 10 år.

Capitalism And Freedom (Milton Friedman)

Måten jeg ble introdusert for liberalisme tror jeg var ved å lese Onar Åms blogg. Jeg syntes det han skrev var interessant og at han stort sett argumenterte godt. Men det var så annerledes enn det jeg hadde hørt om politikk hele livet, så jeg følte meg ikke helt sikker på at argumentene kunne stemme selv om de var logiske. Capitalism And Freedom er skrevet av Milton Friedman, som er nobelprisvinner i økonomi (1976), så å se at en nobelprisvinner argumenterer for liberalisme, ga på en måte argumentene mer tyngde. Milton Friedman var ikke like liberalistisk som jeg etter hvert har blitt. Han mente, som han også skriver i Capitalism And Freedom, at staten har visse legitime oppgaver, som å beskytte individers rettigheter, kontrollere visse monopoler, hindre uheldige "neighborhood effects" og ha kontroll på pengene i samfunnet. Til sammenligning mener klassiske liberalister, som Onar Åm, at statens eneste legitime oppgave er å beskytte individers rettigheter (ved hjelp av politi, domstoler og militæret), mens anarko-kapitalister (som jeg er) mener vi ikke burde ha noen stat i det hele tatt (eller i det minste burde de som ikke vil være med i staten få lov å melde seg ut). En annen ting Capitalism And Freedom fikk frem var at det meste av det staten gjør har uforutsette, negative konsekvenser.

Det er mange bra videoer med Milton Friedman på youtube, blant annet den TV-sendte serien Free To Choose.

The Machinery Of Freedom - Guide to a Radical Capitalism (David Friedman) PDF

David Friedman er Miltons sønn. De to argumenterer stort sett på samme måte, men mens Milton prøvde å svare på spørsmålet om hvordan man kunne gjøre staten mer effektiv og bedre, prøvde David å finne et best mulig system, mer eller mindre uavhengig av hva som var dagens system. Han var, som Milton, tilhenger av det frie markedet, og var interessert i å finne ut om det frie markedet, altså frivillig samhandling mellom mennesker, kunne tilby alt som staten idag tilbyr, men altså uten statens uunngåelige element av tvang. Han kom frem til at svaret på det er ja, kanskje med unntak av et militært forsvar av landet, som han er litt usikker på. David Friedmans argumenter for anarko-kapitalisme er konsekvensialistiske, det vil si at han prøver å sannsynliggjøre at et anarko-kapitalistisk samfunn vil være bedre enn det vi har idag. For ikke lenge siden kom det ut et par videoer der David Friedman selv snakker om litt av innholdet i boka: Exploring Liberty: The Machinery Of Freedom og The Machinery Of Freedom: Illustrated Summary. Jeg har også skrevet et innlegg som var inspirert av The Machinery Of Freedom: Trenger vi en stat?

For A New Liberty: The Libertarian Manifesto (Murray Rothbard) PDF

Murray Rothbard har blitt kalt Mr. Libertarian, så jeg burde sikkert ha lest noe av han mye før jeg gjorde. Det er nemlig ikke så lenge siden jeg leste For A New Liberty, men bedre sent enn aldri. Den var rett og slett helt utrolig bra, og jeg tror jeg må lese den boka en gang til snart! Han argumenterer for anarko-kapitalisme ut fra konsekvenser (som David Friedman), men også ut fra moral. Og for Rothbard er kanskje det moralske argumentet viktigere enn de konsekvensialistiske. Det moralske argumentet går på at ting som tyveri, drap og slaveri (initiering av tvang/vold mot andre) er galt, noe de aller fleste er enige om, så hvorfor skal staten få lov til å gjøre de tingene når det er så åpenbart at det er galt i alle andre sammenhenger? Hadde ikke staten gjort noen av de tingene hadde den ikke vært en stat. Derfor er det umoralsk å ha en stat. Innlegget mitt Liberalisme og moral er delvis inspirert av denne boka.

Economics In One Lesson: The shortest and Surest Way to Understand Basic Economics (Henry Hazlitt) PDF

Economics In One Lesson tar for seg statens økonomi, og først og fremst feilslutninger (fallacies) om denne. Boka ble publisert i 1946 (utgaven jeg leste er fra 1978), så ikke alle feilslutningene er utbredt idag, men mange av dem er det faktisk fortsatt. Det er to hovedpoenger i boka. Det ene er at man ikke bare må se på de direkte konsekvensene av en bestemt politikk, men også de indirekte konsekvensene, som er mindre åpenbare, og man skal ikke bare se på konsekvensene for én enkelt gruppe, men for alle grupper - og ikke bare på kort sikt, men også på lang sikt. Det andre poenget er at det som er sant for enkeltpersoner også er sant for stater. Hvis for eksempel enkeltpersoner ikke burde ta opp mer gjeld for å betjene gjelden sin, burde heller ikke stater gjøre det. En av feilslutningene i boka er The Broken Window Fallacy, som sier at det er bra at noen knuser et vindu, for da blir det jobb til de som lager og selger vinduer. Vel, det er som sagt en feilslutning at det er positivt å ødelegge et vindu, og her er en video som forklarer hvorfor. Når noen sier at jordskjelv eller krig kan være positivt for økonomien, er det en variant av The Broken Window Fallacy.

Det er galt å stjele, ikke sant? Nesten alle er enige om det. Det er galt å drepe? De fleste er enige i det også. Og slaveri er heller ikke særlig bra. Men det er én organisasjon som får lov til å både stjele, drepe og ta folk som slaver, og det til og med uten at folk flest reagerer. Den organisasjonen er staten.

Men når staten stjeler, kalles det ikke tyveri, det kalles skatt eller ekspropriasjon. Når staten tar folk som slaver, heter det ikke slaveri, men militærtjeneste eller jurytjeneste. Når staten dreper, kalles det ikke drap, det kalles krig, og "man må regne med noen sivile tap".

Skatt er grunnlaget for statens makt, men noen synes kanskje det virker rart å kalle skatt for tyveri. Kanskje de selv betaler skatten sin "med glede". Dessuten er det jo ingen som kommer hjem til deg og truer deg med balltre eller pistol. Men tenk da på hva som skjer hvis du ikke betaler skatten din. I begynnelsen får du bare krav om å betale skatten pluss en tilleggsavgift, men hvis du fortsatt ikke betaler, vil du til slutt bli sendt i fengsel. Den eneste grunnen til at ikke folk flest ser på dette som tyveri, er at det er staten som gjør det, og det staten gjør anses generelt å være legitimt - nesten uansett hvor umoralsk det egentlig er. Det er kanskje mange som tenker at det er greit å ta fra de rike hvis et flertall er for at vi skal gjøre det, men det at et flertall mener det er greit å krenke andres rettigheter gjør det ikke greit av den grunn. Det er visse ting et flertall ikke bør ha muligheten til å bestemme.

Apropos rettigheter... I liberalismen har man rett til sitt eget liv og eiendom, retten til å ikke bli utsatt for vold og trusler om vold. Dette er en rettighet som gjelder til alle tider, uansett hvor avansert samfunnet og teknologien er. Mange mener at man for eksempel skal ha rett til gratis eldreomsorg, men det er en rettighet som bare kan oppfylles ved å bruke tvang overfor andre mennesker, for eksempel i form av skatt.

Jeg antar at de fleste ser (ihvertfall etter at det har blitt påpekt) at staten bryter en del regler som det er åpenbart at gjelder for alle andre. Likevel er de aller fleste enige om at vi må ha en stat. To av grunnene til det tror jeg er at (1) vi er så vant til å ha en stat at det er vanskelig å forestille seg et samfunn uten staten, og (2) at mange ikke har tenkt over at staten er så umoralsk. Hvis dette andre punktet er tilfelle for deg, vil jeg anbefale at du setter deg mer inn i hva liberalisme (og anarko-kapitalisme) er.

De som har sett at staten er umoralsk, men som fortsatt forsvarer den, må nødvendigvis mene at målet helliger middelet. Og målet er antageligvis et bedre samfunn. Men da jeg ble overbevist om at liberalisme var en god ting, var det ikke på grunn av det moralske argumentet, men på grunn av konsekvensialistiske argumenter, at frivillig samhandling mellom frie mennesker kan tilby alt som staten idag tilbyr og på en bedre måte. Det er altså gode argumenter for at et liberalistisk samfunn vil være et bedre samfunn enn det vi lever i idag. Og i tillegg er det mer moralsk. For en del liberalister er til og med det moralske argumentet viktigere enn det konsekvensialistiske. Murray Rothbard har i boka For a New Liberty: The Libertarian Manifesto, skrevet:

Even if a society of despotism and systematic invasion of rights could be shown to be more productive than what Adam Smith called "the system of natural liberty", the libertarian would support [libertarianism]. Fortunately, as in so many areas, the utilitarian and the moral, natural rights and general prosperity, go hand in hand.

Det moralske argumentet er nok lettere å forstå enn det som går på konsekvenser. For å forstå at et liberalistisk samfunn etter all sannsynlighet vil være bedre enn det vi har idag, er det nok nødvendig å lese minst én bok om liberalisme. Jeg tror Murray Rothbards For a New Liberty: The Libertarian Manifesto og David Friedmans The Machinery of Freedom er gode bøker i så måte (begge er forresten om anarko-kapitalisme).

Nå virker jeg kanskje veldig negativ til staten, og det er forsåvidt helt riktig. Men det er mulig, på en i teorien enkel måte, å få en stat som er mer moralsk enn dagens. Staten må bare tillate folk å melde seg ut. Det vil si at de som melder seg ut ikke betaler inntekts- og formueskatt, mot at de må betale direkte for eventuelle offentlige tjenester de benytter seg av. De som ikke melder seg ut har dermed implisitt godtatt at staten kan bryte deres rettigheter, og siden de har valgt det selv, er det ikke tvang, og dermed i overensstemmelse med liberalismen. Friborgerforbundet jobber for å innføre denne ordningen.

Det er en "fare" for at hvis man kan melde seg ut av statsvelferden, så vil flere og flere skjønne at vi ikke trenger staten og dermed også melde seg ut. De som har makt er nok lite interessert i å gi fra seg makten, staten vil altså prøve å opprettholde sin eksistens. Jeg tror derfor det blir vanskelig å få innført en slik utmeldingsordning, dessverre, ihvertfall på kort sikt.

Videoen under er ganske interessant. :)

...og han heter isåfall mest sannsynlig Ron Paul.

Ron Paul er noe vi kan kalle grunnlovsliberalist. Han har fått tilnavnet "Dr. No" fordi han er lege og fordi han i Kongressen aldri stemmer for lovgivning som ikke er eksplisitt tillatt av Grunnloven. Han har ofte vært den eneste som har stemt imot et lovforslag. Hovedtrekkene i politikken hans er at statens makt og størrelse skal begrenses. Staten skal først og fremst beskytte individets rettigheter, ikke være en "velferdsstat" eller "verdenspoliti".

Ron Paul kjemper for tiden om å bli republikanernes presidentkandidat. Han var presidentkandidat for det liberalistiske partiet (Libertarian Party) i 1988 hvor han fikk 0,5% av stemmene - som er ganske greit til å være det liberalistiske partiet. For 4 år siden prøvde han, som i år, å bli presidentkandidat for det republikanske partiet. Han fikk da rundt 5% av stemmene. Denne gangen har han typisk fått ca 20% av stemmene i de forskjellige delstatene (selv om han ikke har fått så mye mer enn 11% av stemmene totalt fordi kampanjen hans ikke alltid satser på de folkerike delstatene). Han har ikke vunnet noen delstater ennå, men var ikke langt unna i Iowa, og i Maine er han veldig nærme når noen få stemmer gjenstår i opptellingen.

Siden jeg har like'et Facebook-gruppen Nordmenn for Ron Paul, har jeg fått med meg at det har skjedd mye rart i forbindelse med valgene, og det er spekulasjoner om valgfusk og manipuleringer av resultatene. Disse manipuleringene ser ut til å gå i favør av Mitt Romney, som leder i kampen om å bli republikanernes presidentkandidat, og muligens er det Ron Paul det går mest ut over.

Mainstream media i USA er heller ikke spesielt glade i Ron Paul. Nå høres jeg kanskje ut som en dårlig taper, men jeg har følelsen av at dette er noe "alle" vet og ingen egentlig legger skjul på. Jon Stewert hadde et morsomt innslag om medias ignorering av Ron Paul på The Daily Show. Her er et annet eksempel på ignoreringen.

Men Ron Paul er veldig populær i store deler av befolkningen. Blant tilhengerne hans er det et utrolig engasjement. Og til tross for at han er 76 år gammel, er det blant de unge han er mest populær. Han er noe så sjeldent som en konsekvent politiker som ikke lar seg påvirke av lobbyister og interesse-organisasjoner. Han er den eneste kandidaten som står for reell endring, og det er kanskje derfor det kan se ut som han motarbeides av media og den etablerte makteliten?

Ron Paul er langt fra favoritt til å bli republikanernes president-kandidat, men Paul-kampanjen jobber godt for å hente stemmer der det lønner seg mest. Valg-systemet republikanerne bruker er nemlig ganske merkelig. Jeg har ikke helt oversikt selv, men ut fra fordelingen av stemmer i en delstat får kandidatene et visst antall delegater. I noen stater, som Florida, får vinneren alle delegatene. Siden Ron Paul ikke regnet med å kunne vinne i Florida, brukte kampanjen hans heller ingen ressurser på Florida, og han endte opp med bare 7% av stemmene der. I andre delstater fordeles delegatene proporsjonalt etter fordelingen av stemmer i valget. Når delegatene møtes for endelig å stemme frem republikanernes presidentkandidat, kan delegatene enten være bundet til å stemme på den kandidaten de fikk tildelt, eller de kan stå fritt til å velge selv. Her jobber Paul-kampanjen aktivt for å få flest mulig av de frie delegatene til å stemme på han, en strategi Obama visstnok også benyttet seg av for 4 år siden.

Ron Pauls politikk

Jeg skal ikke gå inn på alle områder av Ron Pauls politikk, men vil først og fremst sammenligne med punktene jeg skrev om i innlegget Hva mener liberalister? Deretter skal jeg si litt om de et par andre viktige saker i politikken hans.

Jeg skrev at lover skal være til for å beskytte folks rett til liv og eiendom, ikke for å regulere folks privatliv eller forby fredelige aktiviteter. Ron Paul argumenterer for det samme, men siden Grunnloven åpner for det, vil han tillate delstatene å lage en del egne lover som potensielt kan innskrenke folks frihet.

Han er imot verneplikten, veldig bra. I USA har de forresten ikke verneplikt.

Jeg skrev at all betaling til staten (skatt) bør være frivillig. Ron Paul går ikke fullt så langt, men han vil fjerne inntektsskatten, som han har sagt er den mest krenkende og totalitære av alle typer skatt. Inntektskatten ble innført i USA i 1913. Han vil likevel la det være opp til de forskjellige delstatene om de vil ta inntektsskatt fra sine innbyggere. Siden skatt per definisjon ikke er frivillig, mener jeg det hadde vært bedre om delstatene ikke hadde hatt denne muligheten. Dessuten burde han hatt som langsiktig mål å fjerne alle skatter.

Jeg hadde separate avsnitt om arbeid, om privatisering og om fri økonomi i mitt innlegg. Både det jeg skrev om arbeid og det jeg skrev om privatisering kan vi si går inn under fri økonomi-punktet. Ron Paul vil, som meg og andre liberalister, ha en økonomi som ikke påvirkes av politikere og staten. Det vil blant annet si at staten ikke skal ha eierandeler i private selskaper, og staten skal ikke gi privilegier til visse selskaper på bekostning av andre. Staten bør dermed ikke redde selskaper fra konkurs. Det at den amerikanske staten har reddet mange banker fra konkurs mener Paul har ført til en overføring av penger fra de fattige og middelklassen til de rike. Occupy Wall Street-bevegelsen har derfor et poeng når de demonstrerer mot de store bankene, men mange av demonstrantene mener flere reguleringer er løsningen, mens den liberalistiske løsningen er å kutte båndene mellom banker (eller næringslivet generelt) og staten.

Ron Paul er dessverre ikke for fri innvandring. Man kan ikke ha fri innvandring til en velferdsstat hvis innvandrerne automatisk får de samme velferdsgodene som de som bor i landet fra før av. Men hvis de ikke automatisk får disse velferdsgodene, burde ikke fri innvandring være noe problem. Ron Paul kjenner til problemet med velferdsstat vs fri innvandring, og han sier at ulovlige innvandrere ikke skal få de samme velferdsgodene fra staten som amerikanske statsborgere - og det mener jeg er riktig, men han fortsetter å operere med uttrykket ulovlig innvandring, og det tolker jeg som at han vil stenge grensene for en del fredelige mennesker. USA burde tillate alle å komme av de som vil til USA for å jobbe - ihvertfall så lenge det ikke er grunn til å tro at de er kriminelle.

Paul er tilhenger av fri handel med utlandet. Han er riktignok imot såkalte frihandels-avtaler, som han mener ikke har med frihandel å gjøre, men kan bedre beskrives som styrt handel (managed trade), hvilket interesse-organisasjoner og store firmaer tjener mer på enn folk flest.

Ron Paul er imot den amerikanske statens "war on drugs", han er altså for en legalisering av narkotika, som også er i henhold til liberalister flests meninger. Selv om narkotika kan være svært skadelige for de som velger å bruke det, gjør ikke et forbud mot narkotika saken bedre, snarere tvert imot. Et forbud fører til mer reell kriminalitet og til at ellers fredelige mennesker blir sett på som kriminelle og dermed kan få større problemer enn nødvendig i arbeidsmarkedet, for eksempel. Jeg anbefaler å se Milton Friedman argumentere mot narkotika-forbudet, en video jeg også inkluderte i innlegget der jeg skrev om hva liberalister mener. I videoen sier Milton Friedman blant annet at han har estimert at forbudet mot narkotika fører til i gjennomsnitt ca 10 000 flere drap per år i USA sammenlignet med om det ikke hadde vært et forbud.

Dette var punktene jeg skrev om i mitt tidligere innlegg. Det er altså mye bra i Ron Pauls politikk sett fra et liberalistisk ståsted, men litt forbedringspotensiale er det.

Utenrikspolitikk

Utenrikspolitikken er en veldig viktig del av Ron Pauls politikk. Som den eneste republikanske presidentkandidaten, og også i motsetning til Obama (selv om han sa noe annet før han ble president), vil Ron Paul trekke amerikanske styrker ut av krigene USA deltar i. Han vil også hente hjem soldater fra USAs militærbaser rundt om i hele verden. Tanken hans er at det å bombe sivile i fjerne land fører til mer terrorisme i USA, og jeg tror han har helt rett.

Men akkurat når det gjelder utenrikspolitikken er det mye uenighet blant liberalister. Blant klassiske liberalister (som mener vi må ha en stat som skal bestå av rettsvesen, politi og militæret) virker det som det er mange som mener det er riktig å krige for å avsette brutale styresett i fremmede land. Anarko-kapitalister, derimot (som mener vi kanskje kan klare oss helt uten staten), mener at ikke-innblanding (non-intervension) er det beste. Det fins gode argumenter for begge sider, men i praksis er det sjelden man går til krig bare for å frigjøre en ufri befolkning, som regel har de som kriger for å avsette et brutalt regime andre motiver som de ikke snakker så høyt om. I tillegg har kriger en tendens til å ha uforutsette negative konsekvenser og mange døde sivile. Blant annet derfor mener jeg Ron Pauls standpunkt er det beste. Og jeg tror en av de beste måtene å hindre krig med andre land på er å tillate handel med dem. Et næringsliv som er avhengig av handel med et annet land vil antageligvis utøve et sterkt press på regjeringen i landet for å få til en fredelig løsning på eventuelle konflikter.

Kriger kan også være preventive, for å forhindre et annet land i å angripe først. Jeg er skeptisk til at noen land vil angripe USA, som har verdens største militære styrker. Dessuten kan man risikere at "bevisene" for at andre land er i ferd med å angripe har blitt manipulert, som vi så for Iraks tilfelle.

Når Ron Paul er så lite glad i krig som han er, skulle man kanskje tro at amerikanske soldater ikke ville ha han som president, men det er nettopp det de vil. Tjenestegjørende amerikanske soldater donerer faktisk mer til Ron Paul enn de donerer til alle de andre republikanske presidentkandidatene til sammen, og også mer enn til Obama!

Det norske liberalistiske partiet, Det Liberale Folkepartiet (DLF), er klassiske liberalister og deler altså ikke Ron Pauls utenrikspolitikk. Selv om de er mer enig med Ron Paul enn med de aller fleste andre politikere, velger de å fokusere på ulikhetene, og de ser ikke på Ron Paul som noen god kandidat. Jeg synes det er rart og ikke særlig smart, men de står ihvertfall på prinsippene sine og kan ikke akkurat beskyldes for å være populistiske - det skal de ha for! Men jeg mener det er liten tvil om at hvis Ron Paul ble president i USA, ville det vært et skritt i riktig retning, og jeg synes som sagt det er litt rart at DLF ikke ser ut til å dele det synet.

End the Fed

En annen viktig del av Ron Pauls politikk som bør nevnes er at han vil legge ned den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve System (The Fed). Ron Paul har skrevet en bok som heter End the Fed, og End the Fed er også et populært slagord blant Pauls tilhengere. Den amerikanske sentralbanken er en blanding av statlig og privat og har tillatelse til å trykke opp penger, altså lage nye penger ut av ingenting. Når dette skjer i stor skala, og det gjør det nå, får man inflasjon, det vil si at prisene stiger/pengene blir mindre verdt. Inflasjon kan sies å være en slags skjult skatt.

Penger er et vanskelig tema, og jeg har absolutt ikke full oversikt. Som liberalist trenger man forsåvidt ikke å ha full oversikt over alt, heller. Et viktig premiss i liberalismen er at sentralstyring ikke fungerer, mens mennesker som samarbeider på en siviliserte måte uten tvang etter hvert finner gode løsninger på de aller fleste problemer. Som liberalist kan jeg derfor argumentere for privatisering av penger; la ulike betalingsmidler konkurrere med hverandre, så vil de beste alternativene stå igjen til slutt, og hvis nødvendig utvikle seg videre med samfunnet og teknologien. Jeg er enig med Paul i at sentralbanken bør legges ned.

Ron Paul har mye kunnskap om pengesystemer og har en sterk formening om hvilket pengesystem som er det beste, og han har også skrevet en bok som heter The Case for Gold. Det er helt greit at han argumenterer for dette systemet (en gullstandard) så lenge han også tillater konkurrerende systemer i et fritt marked. Kanskje har han også rett i at et pengesystem basert på gullstandarden er det beste, men det kan man ikke vite med 100% sikkerhet før man har prøvd forskjellige systemer i praksis.

Jeg er litt usikker på om Ron Paul vil tillate konkurrerende pengesystemer. Han har sagt at

only gold and silver should be legal tender

Dette står også i Grunnloven, som jo er Ron Pauls rettesnor. En av betydningene av legal tender er tvungent betalingsmiddel. I teorien har man kjøpt en vare som er til salgs idet man tilbyr seg å betale for varen med noe som er legal tender - selv om selger ønsker seg en annen form for betaling. At man i det hele tatt har et betalingsmiddel som er definert til å være legal tender bryter dermed med liberalistiske prinsipper. Selger bør kunne ha mulighet til å si nei til et kjøp hvis kjøper ikke vil betale med noe selger er villig til å ta imot. Selv om Ron Paul har sagt at gull og sølv skal være legal tender, har han også argumentert for å tillate konkurrerende private pengesystemer, så jeg skal la tvilen komme han til gode på dette punktet. :)

Kan han bli valgt?

Det kan se vanskelig ut for Ron Paul å vinne republikanernes nominasjonsprosess, men Ron Pauls oppslutning øker jevnt og trutt, og Paul-kampanjen har en strategi som kan fungere hvis ikke én av de andre kandidatene skiller seg ut tidlig som en klar vinner.

Blir han først republikanernes president-kandidat, ser det lysere ut. På spørsmål om hvem av Obama og Ron Paul de amerikanske velgerne vil stemme på, får de to omtrent samme oppslutning. Av de andre republikanske kandidatene er det bare Mitt Romney som gjør det like bra mot Obama.

Hvis folk ser lyst på økonomien i USA når valget nærmer seg, favoriserer det Obama, for da vil nok han få mye av æren for fremgangen, uavhengig av om det er fortjent eller ikke.

Vil Ron Paul få gjennomført noe av politikken sin?

Den liberalistiske økonomen Bryan Caplan har skrevet litt om hva Ron Paul faktisk kan få til som president. Presidenten har vetorett overfor nye lover, men kan ikke fjerne allerede innførte lover alene. Siden Ron Paul er den mest liberalistiske politikeren i kongressen, kan det bety at det ikke blir store endringer når det gjelder lover. Men presidenten har myndighet til å beordre amerikanske soldater hjem. Han kunne også stoppet straffeforfølgelse av de som har solgt marihuana til medisinsk bruk. Konklusjonen i Caplans innlegg var at Ron Paul som president ikke ville medført de helt store endringene, men de endringene han faktisk fikk gjennom ville være positive.

Gary Johnson

Jeg vil også nevne at det allerede er en liberalistisk presidentkandidat i USA, og han heter Gary Johnson og stiller for det liberalistiske partiet. Gary Johnson prøvde seg først som presidentkandidat for republikanerne i konkurranse med blant andre Ron Paul, men han slet med å komme med i de TV-sendte debattene til tross for minst like god oppslutning som et par av de andre kandidatene som fikk være med.

Gary Johnson var guvernør i New Mexico i åtte år, fra 1994 til 2002. Han var da medlem av det republikanske partiet, og til tross for at New Mexico tradisjonelt har stemt demokratisk, vant han valgene (1994 og 1998) med god margin (10 prosent-poeng) begge gangene. Han la ned veto mot 750 lovforslag, mer enn alle de andre guvernørene til sammen i perioden.

For de som vil følge med på hvordan det går med Ron Paul i valgkampen, er Facebook-gruppen Nordmenn for Ron Paul en veldig god kilde til informasjon.

Til slutt, her er et par filmer om Ron Paul:

During the last two centuries, both population and prosperity exploded. Maybe the world just enjoyed incredibly good luck, but it makes you wonder: Could rising population be a cause of rising prosperity?

Vi fikk for ikke lenge siden høre at jordens befolkning har passert 7 milliarder mennesker. Blant annet skrev Dagbladet en sak om dette, og som vanlig når det er snakk om antall mennesker på jorda, var de fleste kommentarene under artikkelen negative. Blir vi flere nå, går verden under, eller Vi er allerede for mange, virker det som det er veldig mange som tenker. Jeg skjønner det er lett å tenke på overbefolkning når verdens befolkning har økt så mye og fort som den har gjort, men jeg mener det ikke er noen grunn til bekymring, verken når det gjelder forurensning, ressursbruk eller matproduksjon, og det har jeg skrevet litt om før (og før).

Jeg har tidligere fokusert mest på at befolkningen ikke vil øke så mye som mange frykter, og at vi på grunn av teknologisk fremgang vil klare å utnytte ressursene bedre, slik at vi tåler å være flere mennesker. Det jeg ikke har fokusert særlig mye på, og som jeg ikke har vært så klar over selv som jeg kanskje burde være, er at det er en god ting at vi er mange mennesker, noe Bryan Caplan forklarer godt i artikkelen Population, Fertility, and Liberty. Han skriver blant annet:

Suppose an idea is worth $1 per person, but takes a decade to develop. On an island with a hundred inhabitants, the idea would remain undiscovered; inventors are better off picking coconuts. But in a world with seven billion customers, inventors scramble to bring the new idea to market. [...] Small, isolated populations in places like Tasmania stagnate or regress. Large, connected populations in places like Eurasia progress - and the pace of progress quickens as their populations multiply.

Et annet poeng han har er at nye idéer er veldig viktige, og jo flere vi er, jo flere nye idéer er det også:

Economists' central discovery about economic growth is that new ideas are more important than labor or capital. The main reason we're richer than we used to be is that we know more than we used to know. We know how one man can grow food for hundreds. We know how to build flying machines. We know how to build iPhones. Best of all: Once one person discovers a new idea, billions can cheaply adopt it.

Og så er det et siste poeng jeg vil trekke frem fra Caplans artikkel:

The most neglected benefit of population growth, though, is that more people get to exist. Almost everyone is glad to be alive. Thanks to the magic of hedonic adaptation, most people around the world consider themselves happy - even when severely handicapped or mired in Third World poverty.

Dette argumentet har faktisk også Tor Økland Barstad brukt i sitt nokså lange innlegg, Hvorfor jeg gleder meg til fremtiden, som jeg har linket til et par ganger før. Søk deg ned til "Det viktigste poenget kommer nå", der argumenterer han for at siden folk er glad for å være i live, bør vi prøve å bli så mange som mulig ved å utvikle teknologi som gjør det mulig å bosette seg på andre planeter, rundt andre stjerner og til og med i andre galakser, slik at så mange mennesker som mulig kan få muligheten til å leve gode liv! Dette høres kanskje rart ut for mange første gang de leser det, og det gjorde det også for meg da jeg leste artikkelen til Tor Barstad, men nå synes jeg det er et veldig godt poeng.

Betyr så dette at vi skal prøve å få så mange barn som mulig? Nja... Det bør vi la være opp til hvert enkelt par (eller enkeltperson eller lignende). Hvor mange barn man vil prøve å få er et personlig valg (selv om resultatet av det valget naturlig nok vil avhenge litt av hvilke økonomiske incentiver staten gir).

Det jeg håper på er i første rekke at vi kan utvikle teknologi som kan reversere effektene av aldringsprosessen, slik at vi kan ha en frisk og velfungerende kropp uavhengig av hvor lenge vi har levd. Det er ikke bare viktig at flere mennesker fødes, det er også viktig at færre mennesker dør. Vi som har levd en stund vet jo, i motsetning til dem som ikke har blitt født ennå, hva vi går glipp av ved å ikke leve. Dermed mener nok jeg at et levende menneske er mer "verdt" enn et liv som ikke er skapt ennå.

For at vi skal kunne bli virkelig mange mennesker, er det viktig at vi utvikler teknologi som gjør oss istand til å bosette oss utenfor jorden. Ikke bare gjør det at vi kan bli veldig mange, det gjør også menneskeheten mindre utsatt for å bli utryddet på grunn av voldsomme hendelser i universet - som hvis jorden skulle kollidere med andre himmellegemer.

Så, donér gjerne penger til aldringsbekjempelse eller annen forskning, for eksempel til SENS Foundation eller The X PRIZE Foundation. :)

(Det er ganske lenge til vi kan begynne å bosette oss i andre galakser. Så når man snakker om "mennesker" så langt frem i tid, er ikke det nødvendigvis nøyaktig det samme som dagens biologiske mennesker. Det kan være mennesker med forbedrede sanser og forbedret intelligens, eller menneskelig intelligens som er overført til maskinvare og lever i en virtuell verden, for eksempel. Uansett gjelder argumentet om at flere bevisstheter er bedre enn færre bevisstheter, og det er ikke plass til uendelig mange bevisstheter på jorda.)

De fleste kjenner sikkert til usynlighetsteknologi fra Star Trek eller andre science fiction-serier. Noen romskip har i Star Trek muligheten til å bli fullstendig usynlige. Invisibility Cloak er det vanlig å kalle denne teknologien på engelsk. Jeg er usikker på hva som er det beste norske ordet for dette, men jeg kommer ihvertfall til å kalle det usynlighetsmaskering i resten av innlegget. Google Translate foreslår usynlighetskappe, men jeg synes ikke det er helt dekkende.

Jeg husker at da jeg var mindre, tenkte jeg at vi aldri kom til å klare å implementere god usynlighetsmaskering. Det kan virke som jeg tok feil - i 2006 klarte nemlig forskere å lage en gjenstand som var usynlig for radiobølger i to dimensjoner, et bevis på at usynlighet i prinsippet er mulig. Radiobølger er jo, som synlig lys, en del av det elektromagnetiske spekteret. Senere har man klart å utvide til 3 dimensjoner, og til og med synlig lys, men ikke alt synlig lys samtidig. For eksempel kan noe være usynlig for rødt lys, men ikke grønt, og da er det jo strengt tatt ikke helt usynlig...

For synlig lys har man heller ikke klart å gjøre spesielt store objekter usynlige, tror grensen foreløpig går i underkant av 1 millimeter "store" gjenstander. Så det som gjenstår er altså å få usynlighet til å fungere for alt synlig lys samtidig (og kanskje andre deler av det elektromagnetiske spekteret også), og i tillegg få det til å fungere på større objekter.

I videoen over fikk vi høre at usynlighetsmaskering i 3 dimensjoner ikke hadde blitt utviklet for synlig lys ennå, men det er fordi videoen er fra mars ifjor. Ganske gammel, altså...

Måten man får ting til å bli usynlige på er ved å få lyset til å bevege seg rundt tingen og fortsette videre på andre siden som om det ikke var noen hindring der. For å få til det bruker forskerne såkalte meta-materialer med negativ brytningsindeks (refraction index). Disse bøyer lyset på en spesiell måte som ikke forekommer naturlig. Generelt er meta-materialer materialer som er designet til å ha en bestemt struktur når man ser på dem på nært hold. Strukturen kan gjenta seg gjennom hele materialet, som på bildet til høyre under. Ulike strukturer kan gi materialene ulike egenskaper.

Usynlighetsteknologi har faktisk andre bruksområder enn bare det åpenbare, for eksempel vil teknologien kunne brukes til å lage bedre solceller, ifølge KurzweilAI.net.

Relatert:

• Invisibility Tiles Can Cloak Any Shape
• How to see out from under an invisibility cloak