Er solidaritet og sosialisme det samme?

Gjesteinnlegg, skrevet av Stein Hansen:

Mange som kaller seg sosial-liberale, sosialistiske liberalister, anarkokommunister, etc. påstår det er fullt mulig å ha et frivillig sosialistisk samfunn i et samfunn som følger ikke-aggresjonsprinsippet. At man kan ha frivillig sosialisme under et liberalistisk system av individuell frihet. Men, å frivillig organisere seg slik at man tar vare på de som har lite er et produkt av det frie markedet; det er frivillighet - ikke sosialisme.

Sosialistene ønsker å fjerne eiendomsretten. Dette er ikke tillatt i et samfunn som følger ikke-aggresjonsprinsippet, og de må dermed operere sosialistisk innenfor et system av eiendomsrett og på egen eiendom. Dette kan jeg ikke se for meg at mange sosialister er villige til å kalle sosialisme.

Sosialisme innebærer omfordeling ved bruk av makt, og hele samfunnet må være sosialistisk for at det skal fungere, i følge dem selv. Dette er tvungen likhet, det motsatte av individuell frihet.

"Sosialisme" under eiendomsrett og uten bruk av tvang er ikke sosialisme. Det er simpelthen bare individuell frihet.

Problemet er at sosialistene forsøker å kapre begrepet solidaritet og sier at det nødvendigvis handler om sosialisme hver gang man bryr seg om hverandre. Dette er selvsagt ikke riktig. Om det er dette man mener med "sosialistisk liberalist" bør man heller begynne å kalle seg "medmenneskelig liberalist" eller "liberalist som ønsker å ta vare på de svake". Dette handler altså ikke om at man er "sosialistisk liberalist", men at man er en liberalist som har gitte personlige verdier som går på likhet, solidaritet og selvoppofrelse. Dette er selvsagt helt legitimt, men det er ikke sosialisme.

Du blir ikke sosialist av å utvise solidaritet.

-Men vi får jo så mye tilbake fra staten!

På byen forrige helg kom jeg i diskusjon med en jente fra Nord-Norge. Vi kom "tilfeldigvis" inn på temaet politikk, og jeg fortalte at jeg mente private løsninger var bedre enn offentlige løsninger, og at staten derfor på sikt helst burde fjernes helt. Etter en stund hisset hun seg plutselig veldig opp, ganske ut av det blå, egentlig, og hun ble nærmest sint på meg!

Men tenk på alt vi får igjen fra staten, tenk kor bra vi har det!
Tenk kor heldig vi e som får fødselspermisjon når vi får barn!
Og du vil fjerne detta? Du e så egoistisk!

Ikke helt ordrett, selvfølgelig, og mulig jeg bomma litt på den nordnorske grammatikken, men det var ihvertfall dette som var essensen. Jeg ga ikke uttrykk for noen tilsvarende sinte følelser der og da siden det er noe som sjelden fører til at motparten blir overbevist. Nå klarte jeg uansett ikke å overbevise henne, da... Når noen har så ekstremt sterke følelser for et tema som hun tydeligvis hadde, skal det nok en del til for å få vedkommende til å mene noe annet.

Egoistisk? Ja, jo, jeg er forsåvidt egoistisk. Ihvertfall så prøver jeg å handle i min egeninteresse - som de fleste andre. Men jeg har det forsåvidt ganske bra, og selv om jeg ikke liker å betale skatt, har jeg faktisk ingen sterke følelsesmessige reaksjoner mot det. Men hvis alle skal få det like bra som meg eller helst bedre, og man ser på hvilke mekanismer som understøtter en best mulig samfunnsutvikling, tror jeg man skal ha en ganske så kreativ logisk sans for å klare å argumentere for at statlige løsninger er bedre enn private (eventuelt bare ha gått på statlig skole i 10-15 år).

Uansett, denne nordnorske jenta er ikke den eneste som har hatt som innvending at vi får så mye tilbake fra staten, så jeg blir ikke overrasket om dette er en type tankegods svært mange nordmenn innehar. Så hvor mye får vi egentlig tilbake fra staten? Og hvor mye betaler vi?

Hvor mye vi betaler regnet jeg på i forrige blogginnlegg, og svaret er omtrent halvparten av inntekten. Jeg vil si det er ganske mye... Tjener du totalt 500.000 kr i året og du har et forholdsvis normalt forbruksmønster, går ca 250.000 av disse kronene til staten. Jobber du i 40 år, har du gitt staten inntekter på 10 millioner kroner i dagens kroneverdi. Er du helt sikker på at det ikke hadde vært bedre om du selv fikk bestemme hva de pengene skulle brukes til? Du hadde vel ikke betalt 250.000 kr i året til et privat firma uten å vurdere nøye om du fikk valuta for pengene? Hadde du gjort en like nøye vurdering av hva skattepengene dine gikk til, tviler jeg på at du hadde betalt dem med like stor glede som idag.

Mener du for eksempel det er greit at dine skattepenger finansierer krig, korrupte diktatorer, et trygdesystem som gjør at folk blir fanget i systemet og ikke klarer å komme seg ut av trygdefellen, et skolesystem som bare passer for gjennomsnittseleven og en elendig eldreomsorg som, selv om den tilbys gjennom staten, koster opp mot 85% av inntekten til de eldre?

Hadde vi sluppet å betale 10 millioner kroner til staten, hadde antageligivs de fleste hatt råd til å ta seg fri uten lønn noen måneder uten at det var et stort problem. Jeg vil si det er trist at staten, ved å ta en så stor andel av folks lønn, gir folk så dårlig råd at de blir nødt til å be staten om hjelp når de i en liten periode etter å ha fått barn ikke ønsker eller har muligheten til å jobbe. 1)

Mange familier har idag ikke råd til særlig mer enn nødvendige utgifter. Tenk så mye bedre økonomi disse kunne hatt hvis de selv fikk beholde alt de tjente!

Det er heller ikke bare dine egne skatteutgifter som gjør at du får dårligere råd. Det at andre også betaler skatt, fører til at prisene på varer og tjenester blir høyere enn de ellers ville vært. Er skattenivået i Norge 50%, betyr det at du må jobbe fire timer selv for å få råd til å kjøpe én times arbeid fra en som tjener det samme som deg. 2) Ikke så rart da at det er dyrt med håndverkere.

Riktignok ville vi måttet betale selv for noe av det staten finansierer idag, men prisen på disse tingene ville, på grunn av sløsing og ineffektivitet i offentlig sektor, vært vesentlig lavere om vi betalte for dem selv. Ifølge (David) Friedman's Law koster ting nemlig ca dobbelt så mye når staten tilbyr dem som når private gjør det. Hvis staten tar fra deg 250.000 kroner per år i skatter og avgifer, "forsvinner" altså ca 125.000 av dem bare fordi staten gjør ting så mye mindre effektivt enn private.

Og enda viktigere er det kanskje at den manglende konkurransen mellom tilbydere fører til at man i et statlig monopol ikke får den store forbedringen man over tid får i et konkurranseutsatt marked.

Tenk så mye bedre vi kunne hatt det om ikke staten ødela incentivene våre for å gjøre verden til et bedre sted for alle!


1) Og for de som likevel er avhengig av å få penger på konto hver måned, ville det helt sikkert vært mulig å kjøpe en slags forsikring som sikret dem det. Og hadde de ikke hatt råd til forsikring, kanskje til og med noen mennesker (kanskje gjennom en eller annen organisasjon) hadde hjulpet dem, helt frivillig. Hvis vi hadde sluppet å betale skatt, hadde jo de aller fleste hatt mye bedre råd enn idag, og ville garantert donert mer til veldedige organisasjoner.

2) Er skattenivået i Norge 70%, som Onar Åm tok utgangspunkt i, ville vi ha måttet jobbe 11 timer selv for å få råd én times arbeid fra en som tjener det samme som oss. Men Onar har nok overdrevet skattenivået i Norge litt, som jeg også argumenterte for i forrige innlegg.

Hvor mye jeg betalte i skatter og avgifter i 2014

I 2014 tok jeg vare på kvitteringer for stort sett alt jeg kjøpte for å prøve å finne ut hvor mye jeg betalte til staten i form av skatter og avgifter det året. Slik gikk det:

Inntekter

Bruttolønn 590.370
Gratis forsikring 1.188
Gratis telefon 4.392
OTP (2%) 11.919
Mer pensjon 1.338
Arbeidsgiveravgift (14,1%) 84.029
Andre inntekter 69.286
Sum 762.522

Noen vil sikkert reagere på at jeg tar med arbeidsgiveravgift under inntekter, men siden vi tar med inntektsskatt under bruttolønn, må vi også ta med arbeidsgiveravgiften som en del av inntekten.

Noen vil sikkert også reagere på at jeg tar med arbeidsgiveravgift som en avgift som betales av arbeideren (se tabellen under). For er det ikke arbeidsgiver som betaler arbeidsgiveravgift? Jo, teknisk sett er det det, men det tas av arbeiderens lønn. I USA har de delt opp trygdeavgiften (Social Security Tax) slik at arbeidstager og arbeidsgiver betaler like store deler hver. I denne videoen kan Milton Friedman fortelle at det ikke er noen praktisk forskjell på om arbeidstager eller arbeidsgiver betaler, det går uansett ut over arbeiderens lønn. Det blir samme logikk med arbeidsgiveravgiften i Norge.

 Utgifter

Inntektsskatt 139.192
Trygdeavgift 48.868
Formueskatt 10.634
Arbeidsgiveravgift (14,1%) 84.029
OTP (2%) 11.919
Merverdiavgift 25.061
Engangsavgift, bil (gjennomsnitt per år) 1) 10.000
Andre avgifter 2) 15.110
Sum skatter og avgifter 344.813
Sparing, lån, donasjoner, gaver, gambling 184.796
Boligkjøp 3), opp-pussing, husleie, strøm, TV, internett 81.749
Klær, mat, husholdningsartikler 45.076
Bil, transport 35.437
Trening, fysisk aktivitet 23.771
Annet 45.306
Sum  762.522

På de blå (og grønne) utgiftene har jeg trukket fra skatter og avgifter slik at ikke disse skal telles dobbelt.

Hvor mye jeg har betalt i merverdiavgift og andre avgifter (utenom arbeidsgiveravgift) er litt usikkert. Det er ikke alltid så lett å vite hvor stor andel av kjøpesummen som går til staten, så jeg har måttet gjøre noen forutsetninger. Noen er jeg ganske sikker på at stemmer, andre er jeg mer usikker på:

  • Ingen skatt/avgift på husleie 4), forsikring eller fysisk aktivitet
  • 100% skatt på bompenger
  • 8% moms på månedskort hos Ruter
  • 25% moms på kjente internett-tjenester som Netflix, HBO Nordic, Spotify etc. Ikke moms på mindre kjente utenlandske internett-tjenester.
  • 25% moms på Groupon-kjøp
  • 25% moms på kommunale tjenester som parkering
  • Ingen skatt/avgift på adgang til kommunale bad
  • Ingen skatt/avgift på Facebook-annonsering

Er noen av forutsetningene feil, så gi meg beskjed om det, gjerne i kommentarfeltet her på bloggen. For eksempel er jeg usikker på om man skulle regnet adgang til kommunale bad som en 100% skatt, siden pengene går til det offentlige. Samme med månedskort hos Ruter siden Ruter er eid av Oslo kommune og Akershus fylkeskommune.

Men hvis tallene mine er sånn omtrent riktige, betalte jeg altså 45% av min totale inntekt i skatter og avgifter i 2014. Grafisk fremstilt ser man hvor mye dette faktisk er:

 

Og hadde jeg tjent 400.000 kr i bruttolønn og ikke hatt andre inntekter (og ikke betalt formueskatt), ville skattesatsen min vært på ca 47%, men selv om det er ekstremt høyt, er det likevel langt unna 70%, som Onar Åm regnet ut at var vanlig for en gjennomsnittlig nordmann å betale i skatt. Nå bruker jeg ganske lite penger generelt, og spesielt bruker jeg lite på alkohol og tobakk som det er høye avgifter på. Jeg har også en relativt billig bil som jeg ikke brukte veldig mye i 2014 (under 10.000 km). Så de fleste vil nok få en noe høyere skattesats enn meg, men jeg har vanskelig for å se at den kan komme opp i 70% for særlig mange.

Det er relevant å sammenligne med Onars tall fordi det nystartede partiet Liberalistene baserer seg på Onars utregning av skatteprosent. 5) Selv om jeg er helt enig med Liberalistene i at vi betaler altfor mye skatt, så skal rett være rett. Nå er det slett ikke sikkert at mine beregninger er korrekte. Kanskje har Onar rett, eller kanskje er sannheten et sted mellom hans og mine tall. Men ut fra hva jeg tror jeg har funnet ut, er det tre tall som ser ut til å være for høye i Onars regnestykke:

  1. Sykepenger: Onar har tatt med sykepenger som en skatt på samme måte som arbeidsgiveravgift. Sykepenger er ikke noe jeg betaler direkte til staten, men det er en regulering - en slags indirekte skatt som kan sies å bidra til et høyere totalt skattetrykk, men når jeg her prøver å finne ut hvor mye jeg som person betaler til staten, blir det antageligvis feil å ta med sykepenger. Jeg diskuterte temaet litt med Onar i kommentarfeltet under innlegget hans.
  2. Inntektsskatt-prosent: Onar antok at en arbeider som tjener 400.000 kr brutto betaler 30% i inntektsskatt (inkludert trygdeavgift), men ifølge Smarte Penger vil en bruttolønn på 400.000 kr gi 25,8% inntektsskatt når det ikke er noen fradrag.
  3. Merverdiavgift/moms: Onar har antatt at det er 25% moms på alt man bruker penger på, og at man bruker alle pengene man tjener. Men det virker urealistisk at det vil være normalt å ha et forbruksmønster hvor dette er tilfelle i og med at det blant annet ikke er moms på husleie, forsikringer, fysisk aktivitet og nedbetaling av boliglån.

Men vi påvirkes mer av skatter, avgifter, reguleringer etc enn bare det som tas direkte fra oss. Det at andre betaler skatter og avgifter, fører til at jeg og alle andre må betale høyere priser enn ellers. Incentivene i det offentlig er dessuten mye dårligere enn incentivene i det private hvis målet er fremgang og høyere velstand, noe som blant annet fører til mye sløsing.

Ifølge (David) Friedman's Law koster ting minst dobbelt så mye når staten utfører dem som når private gjør det. Om det stemmer, betyr det i praksis at når jeg betaler 344.000 kr til staten, blir minst 172.000 av dem på en eller annen måte sløst bort!

Tar man også med disse og andre indirekte skatter, kommer man nesten helt sikkert opp i tallene til Onar på 70-80% skattetrykk (selv om altså skatten jeg personlig betaler er en del lavere). Hva har det så å si for deg og meg at skattetrykket er så høyt? Jo, det betyr at vi må jobbe veldig mange flere timer enn ellers for å få råd til de varene og tjenestene vi kjøper.

Så det er en relativt høy pris vi betaler for å ha et sikkerhetsnett for de som ville falt utenfor uten staten... Og man kan også spørre seg om det ville vært flere eller færre som hadde falt utenfor i et samfunn basert på frivillighet, et samfunn hvor den individuelle eiendomsretten respekteres, og hvor ingen - ikke engang staten - har rett til å ta fra deg dine oppsparte midler eller eiendeler.


Hvor mye betaler du i skatter og avgifter? Det er selvfølgelig veldig vanskelig å finne et nøyaktig tall - det er faktisk vanskelig selv hvis man har registrert alt man har kjøpt i løpet av året, men Smarte Penger har laget en god kalkulator du kan bruke for å finne det ut sånn cirka.


1) Det er vanlig å fordele store, sjeldne engangsutgifter utover flere år - antall år man har glede av kjøpet. Jeg kjøpte ny bil i 2009. Det var en Ford Fiesta 90 hk diesel som jeg betalte 232.500 kr for. Engangsavgiftene på bilen var omtrent 100.000 kr, kanskje litt under. Antar jeg at jeg har bilen i ca 10 år totalt, tilsvarer det omtrent 10.000 kr per år i avgifter.

2) Andre avgifter består av: NRK-lisens, el-avgift, veiavgift, bompenger, alkoholavgift, brusavgift, sukkeravgift, sjokoladeavgift, dieselavgift og flyplassavgifter. For å finne ut hva du betaler i avgifter, sjekk ut denne oversikten fra Smarte Penger.

3) Boligkjøp er i likhet med bilkjøp en stor engangsutgift som kan/bør fordeles utover flere år. Tror det er vanlig å bruke 20 år for boligkjøp. Siden jeg bor i borettslag, slapp jeg dokumentavgift, så jeg betalte muligens ingen skatt/avgift da jeg kjøpte bolig. Men jeg har pusset opp for rundt 150.000 kr, som jeg nok kan anta 25% moms på (30.000 kr fordelt på 20 år gir 1.500 kr per år). Resten av boligkjøpssummen har jeg delt på 20 og lagt inn på posten "Boligkjøp".

4) Selv om jeg som boligeier riktignok ikke betaler moms på husleie, betaler borettslaget moms på mange av sine utgifter, så sånn sett hadde det vel ikke blitt veldig feil om man regnet med at det var en viss moms også på husleie.

5) Liberalistene er nå (etter at dette innlegget ble publisert) i en prosess hvor de prøver å finne ut hva gjennomsnittlig skatteprosent for nordmenn faktisk er.

Et forsvar for den individuelle eiendomsretten

Gjesteinnlegg, skrevet av Stein Hansen:

Det ble i en dokumentar om terrorangrepet den 22.07.2011 sagt om ABB at han "eide Utøya". Bakgrunnen for dette var at han fysisk dominerte de andre menneskene der og i effekt tok kontroll over området.

Og det er helt riktig. Fysisk dominans er grunnleggende for å kunne kalle seg eier av eiendom. Dette kan ved første øyekast virke som et problem, og det kan det også være, som på Utøya. Problemet er riktignok ikke den fysiske dominansen i seg selv, men det at dominansen i utgangspunktet er vilkårlig (tilfeldig) - det vil si at den sterkeste kan ta det han vil ha. Enten det er stater eller kriminelle individer og organisasjoner er det i bunn og grunn slik at den fysiske dominansen som utøves er fullstendig vilkårlig.

Måten å unngå dette på er ved å følge ikke-aggresjonsprinsippet (NAP), som sier at det kun er i forsvar av egen person og eiendom at man legitimt kan bruke makt mot andre mennesker, da som svar på deres fysiske aggresjon. Ikke-aggresjonsprinsippet utgjør grunnlaget for et sivilisert samfunn. I et slikt samfunn står mennesker fritt til å forsøke å tilfredsstille egne behov, og de kan søke å få et bedre liv ved å tjene andre menneskers interesser. I et fritt samfunn er man nødt til å gjøre eller lage noe som har verdi for andre for å kunne skaffe seg goder selv, og man kan bytte det bort til en pris begge kan enes om i en handel hvor begge parter opplever at de vinner på det.

Den eneste måten å oppnå dette på er ved å håndheve eiendomsretten, som da er en forlengelse av retten til liv og selveierskap. Eiendomsretten innebærer at ingen fysisk kan krenke andre menneskers eiendom, hvor eiendom er noe som er satt i en form for produktiv bruk, og som man dermed har eksklusiv, fredelig kontroll over. Eiendomsretten innebærer da også implisitt at man legitimt kan bruke makt mot de som krenker din rett til eiendom, selveierskap eller liv. Det finnes ingen annen legitimering av maktbruk enn dette, og det er dette eiendomsretten etablerer.

Eiendomsretten, sammen med de åpenbare rettighetene til selveierskap og liv, er det eneste som kan stoppe vilkårlig fysisk dominans over fredelige mennesker og krenkelse av deres person og eiendom. Uansett om det er snakk om ideologer som ønsker å endre samfunnet i sitt bilde, eller direkte kriminelle som søker personlig vinning, så er virkemiddelet deres vilkårlig bruk av makt mot fredelige mennesker. Eiendomsretten er altså regulatoren som muliggjør fredelig samarbeid, og håndhevelse av denne utgjør kjernen av det siviliserte samfunnet.

Offentlig eller privat, hva fungerer best?

Privat og offentlig er to ulike måter å organisere oppgaver i samfunnet på som gir (for)brukerne ganske ulike økonomiske incentiver.

Noe av det som vanligvis karakteriserer henholdsvis private og offentlige løsninger er:

Privat:

  • Kunden betaler.
  • Når noen velger å handle med hverandre, er det frivillig for alle parter.
  • Det er ofte mange tilbydere av like eller lignende produkter og tjenester.

Offentlig:

  • Liten eller ingen direkte betaling.
  • Tvungen indirekte betaling (skatt).
  • Liten eller ingen reell konkurranse mellom tilbydere.

Det at det i det private er kunden selv som betaler, betyr at den som betaler sannsynligvis bryr seg om både pris og kvalitet på det han/hun kjøper. Det er tre andre måter man kan bruke penger på: (1) Man kan bruke egne penger på andre, (2) man kan bruke andres penger på seg selv, eller (3) man kan bruke andres penger på andre enn seg selv. Den av disse måtene å bruke penger på, hvor du og jeg sannsynligvis bryr oss minst om både pris og kvalitet på det vi kjøper, er hvis vi bruker andres penger på andre enn oss selv. Det er denne måten det offentlige som regel bruker penger på, og da er det ikke overraskende at det blir mye sløsing, noe Sløseriombudsmannen på Facebook regelmessig dokumenterer.

Skatter og avgifter er den desidert største utgiftsposten for de fleste nordmenn. Hvis vi kunne brukt våre egne skattepenger til å betale for tjenestene som nå tilbys (nesten) gratis av det offentlige, ville prisen vi betalte vært mindre enn prisen staten betaler idag (blant annet siden det ville vært mindre sløsing), og da ville nok de aller fleste sittet igjen med mye ekstra penger som vi kunne gjort hva vi ville med.

Hvis handelen er frivillig for både kjøper og selger, betyr det at begge mener de vil "få det bedre" etter handelen enn før. Handelen tilfører mer verdi til livene deres. Det er ihvertfall det de tror før handelen finner sted, og i de aller fleste tilfeller har de nok rett i det. Frivillig handel er et positive-sum-game, og det betyr faktisk at frivillig handel er noe som bidrar å øke folks levestandard! Når man har  tvungen "handel", som når staten krever inn skatt og gir oss offentlig helse, skole, pensjon og så videre, kan det ikke garanteres for at den totale velstanden øker.

Hvis det er mange tilbydere som selger det samme eller nesten det samme, får vi konkurranse mellom tilbyderne. Vi kan anta at de alle ønsker å tjene mest mulig penger, men høyest mulig pris gir ikke nødvendigvis høyest mulig inntekter. Hvis det er flere tilbydere, må de konkurrere med hverandre om forbrukernes gunst. Lavere pris og bedre kvalitet er to viktige områder de kan konkurrere på. Så når en selger setter ned prisen, gjør han det ikke for å være snill - det er fortsatt for å tjene mest mulig penger. Men konkurransen har ført til at den prisen som gir mest mulig profitt er lavere enn den var før.

Hvis vi vil at den totale velstanden i verden skal øke over tid, ser det altså ut til å være essensielt at vi har mange private løsninger. Det er derfor synd at ordet "privat" ser ut til å ha blitt et negativt ladet ord for mange mennesker, tenker jeg. Hva mener du?

Kan fremtidens teknologi gjøre alle lykkelige og fri fra lidelse?

Bedre levestandard (sammenlignet med våre medmennesker?) gjør oss mer lykkelige, men effekten levestandarden (inntekten) har på hvor lykkelige vi er, er liten. Den er størst når man går fra veldig dårlig levestandard til middels god levestandard. Når man øker levestandarden ytterligere, er effekten minimal. Faktisk så har genene våre større effekt enn levestandarden på hvor lykkelige vi er.

Vi har alle et naturlig lykkenivå som i stor grad er genetisk bestemt (hedonic set point). Omstendigheter i livet fører til at lykkenivået svinger rundt dette naturlige nivået. Men permanente forbedringer eller forverringer i vår livssituasjon har ofte bare en midlertidig effekt på lykkenivået. Etter lang nok tid beveger lykkenivået seg tilbake mot sitt naturlige, gen-bestemte nivå. 1) Dette gjelder selv for mange av dem som har mistet armer eller ben, og fenomenet kalles for hedonic adaptation.

All teknologien vår har altså ikke gjort oss spesielt mye lykkeligere. Hvis man tenker at meningen med livet er å være lykkelig, kan man kanskje lure på om det er noe poeng med all den fancy teknologien. Men teknologien vi allerede har utviklet har gjort veldig mye positivt for veldig mange mennesker, for eksempel:

Anestesi har gjort sterk smerte, som tidligere var en sentral bestanddel i manges liv, til noe de fleste av oss sjelden støter på, og bare i korte perioder.

Men selv hvis man bare tenker på hva teknologien kan gjøre for lykkenivået, og man mener at resultatene så langt har vært dårlige, er det positivt at teknologiutviklingen har kommet så langt som den har, for det er, realistisk sett, bare ved hjelp av teknologi (for eksempel genteknologi) at man virkelig kan gjøre folk vesentlig lykkeligere.

Noe av det du kommer til å lese senere i innlegget vil sikkert høres ganske absurd ut hvis du ikke har hørt om det tidligere, men jeg håper du vil gi det en sjanse likevel.


Som tidligere nevnt har mennesker ulike naturlige lykkenivåer. Noen er generelt lykkelige, og noen få er generelt veldig lykkelige. David Pearce skriver:

[T]here is a very small minority of people who are what psychiatrists call hyperthymic. Hyperthymic people aren't manic or bipolar; but by contemporary standards, they are always exceedingly happy, albeit sometimes happier than others.

Evolusjonen har gitt oss muligheten til å føle både smerte og lidelse på den ene siden og nytelse og glede på den andre. Både gode og vonde følelser ser dermed ut til å være viktige for at individene skal overleve. Så da skulle man kanskje tro at de som er lykkelige hele tiden ikke fungerer så bra i samfunnet, men ifølge Pearce:

Hyperthymic people respond "appropriately" and adaptively to their environment. Indeed they are characteristically energetic, productive and creative. Even when they are blissful, they aren't "blissed out".

Så, hadde det ikke vært bra om alle hadde hatt et veldig høyt naturlig lykkenivå? Hvis man klarer å finne ut hvilke gener som styrer lykkenivået, vil man ved hjelp av genteknologi etter hvert kunne gjøre de nødvendige justeringene for at vi alle (eller ihvertfall de som ønsker det) skal kunne bli lykkeligere.

Mens noen mennesker er lykkeligere enn andre, er det også mennesker som tåler smerte bedre enn andre (og her kjenner man allerede til noen gener som styrer smerteterskelen, blant annet SCN9A og SCN11A). Hadde det ikke også vært bra om alle tålte smerte veldig godt, slik at ingen trengte å kjenne unødvendig mye smerte? Det vil sikkert bli mulig å gå enda lenger: Hadde det ikke vært bra om man ikke trengte å føle smerte i det hele tatt? Slik at om kroppen blir skadet, er det ikke vondt - bare mindre godt. 2) De gode følelsene kan kanskje også forsterkes, og vi kan kanskje ha det genuint godt nærmest hele tiden. I videoen nedenfor (6:30) sier David Pearce:

[I]t's quite possible our descendants will enjoy lives based on gradients of bliss orders of magnitude richer than anything accessible today, but [...] I think the overriding urgency right now is to ensure [...] that the very nasty states of consciousness that Darwinian life entails are phased out.

På lang sikt mener Pearce det kan være realistisk at vi faktisk går rundt og føler en varierende grad av ekstrem nytelse/lykke hele tiden! Men på kort sikt er altså det viktigste å fjerne lidelse og smerte, slik at ingen trenger å ha det dårlig. Her har vi med anestesi og legevitenskap kommet et stykke på vei for mange mennesker, men det er langt igjen. Særlig langt igjen er det hvis man vil fjerne smerte og lidelse fra andre dyr enn mennesker også.

-Les også: Dyrs rettigheter, liberalisme og teknologi (og muligheten for å utrydde all lidelse)

Men når vi har mer eller mindre utryddet smerte og lidelse hos vår egen art, vil det helt sikkert være mange som synes veldig synd på andre dyr som fortsatt kan føle smerte og lidelse. Det er derfor slett ikke umulig at det startes på prosjekter som har til hensikt å utrydde lidelse fra alle følende vesener på vår planet, noe som også innebærer at dyrs genetikk bør endres slik at de ikke spiser hverandre.

I bibelen står det:

Ulven og lammet skal beite sammen, og løven skal ete halm som oksen, og ormens føde skal være støv; ingen skal gjøre noget ondt og ingen ødelegge noget på hele mitt hellige berg, sier Herren. (Jesaja, 65:25)

Dette (spesielt første del) kan altså faktisk være tilnærmet oppnåelig - selv uten guddommelig inngripen! Riktignok ganske langt frem i tid...

Realistisk?
Jeg mener det er realistisk at vi kommer til å utvikle teknologien for å utrydde lidelse blant mennesker fordi den teknologiske utviklingen går stadig fortere og de fleste nok vil være villige til å betale for å bruke teknologien (så det er et marked for det).

Jeg mener det er realistisk at de fleste som ønsker å ta i bruk teknologien vil kunne gjøre det fordi så lenge ikke styresmakter rundt om i verden skaper kunstige monopoler, vil konkurransen mellom ulike tilbydere føre til stadig lavere priser (og høyere kvalitet). Om styresmaktene faktisk klarer å holde seg unna kan høres usannsynlig ut, men jeg er faktisk ganske optimistisk. Vi vil få en voldsom teknologisk utvikling på så å si alle områder fremover, så om 50 år vil verden være en ganske annen enn den er idag. Kanskje gjelder det også det politiske systemet?


Synes du noe av dette virket interessant, eller var det litt i sprøeste laget? Da kan du uansett se følgende intervju med David Pearce:


1) Det er forsåvidt ikke bare negativt at forbedringer i vår livssituasjon ikke gjør oss permanent lykkelige siden vi uten denne mekanismen ikke ville hatt like gode incentiver til stadig å forbedre oss selv og vår livssituasjon.

2) Det finnes mennesker idag som ikke føler smerte, men de har en sterk tendens til å skade seg mye. Dette er åpenbart en problemstilling det er viktig å finne en god løsning på når man utvikler teknologien for å fjerne smerte.

Humankind could risk dying out if we don't develop life extension technology

- Norwegian version: Menneskeheten kan risikere å dø ut hvis vi ikke utvikler livsforlengende teknologier

In earlier times, population growth was limited by the fact that the majority of children died before they were old enough to have children themselves. Illness and lack of resources has probably contributed greatly to the high childhood mortality. Today our technology is better, and so we are able to utilize the Earth's resources more efficiently, and now, luckily, most people survive childhood. This has led to a population explosion. The greater number of people has led to faster technological progress, which is making room for still more people, and so on - a virtuous circle that helps to give human beings a better standard of living.

But as we have gotten better standards of living, the number of children we get has declined. Just during the last 50 years, the number of children born per woman (fertility rate) has more than halved from 4.9 to less than 2.4 worldwide:

If the average age at which women have children and the average life expectancy both remain constant, population figures will also remain constant if women have an average of two children - one boy, and one girl who grows up to have children of her own. In the above graph the value "2" on the y-axis is therefore an important separator (and thus emphasized with a different color).

If we do not develop life extension technology, there is a limit to how much the average life expectancy can increase, so if the number of children per woman (fertility rate) falls below 2, sooner or later the population figures will begin to decline. And not only will they decline, they will drop to 0 after a high enough number of generations. How fast the population figures drop depends on how far below 2 the fertility rate gets. A lot of people worry about overpopulation, but maybe it's population decline we should worry about instead?

Especially if we manage to fight aging, ie if technology that can keep people alive and in good health indefinitely is developed, then many people are absolutely certain that the Earth will be overpopulated. But perhaps combating aging is precisely what is necessary for humankind not to die out?

How will population increase if people stop dying?

It is hard to say how many children it will be common to have in the future, but it does not seem unlikely that the fertility rate will drop below 2 some time during this century. Let me go through three different scenarios. In all cases we're starting off with 9 billion people on Earth, and for simplicity there are as many people who are 0 years old as there are people who are 1 year old and so on up to and including 89 years of age. All women have their children when they are 30 years old. No one dies.

  1. Fertility rate is 2:
    In that case 100 million children will be born in the first year. That's the same amount of people that we assumed to be alive in all of the 90 different ages between 0 and 89 years. It will therefore continue to be born 100 million children every year indefinitely. Since no one dies, population increases linearly with 1 billion people every ten years. (A fertility rate above 2 will lead to an exponential increase.)
  2. Fertility rate is 1:
    Then 50 million children will be born each of the first 30 years. But after 31 years there will only be 50 million 30-year-olds, not 100 million as was the case for the previous 30 years. The number of children born after 31 years and the subsequent 29 years will therefore be 25 million. From year sixty 12.5 million children are born. And so on. The number of children born per year is halved each generation. When the fertility rate is 1, the population will increase every year, but never surpass 12 billion people. 1)
  3. Fertility rate is 1.8:
    90 million children are born each of the first 30 years. In the next generation 81 million children are born per year, then 72.9 million and so on. Also in this case the Earth's population always increases, but it will never go past 36 billion people. 2)

How will the population figures change over time if everyone dies at 90 years?

Again, we start off with 9 billion people evenly distributed between 0 and 90 years of age and all women have their children when they are 30 years old. But instead of living forever, now everyone dies when they reach the age of 90.

  1. Fertility rate is 3:
    150 million children are born each of the first 30 years, 100 million die, the population increases by 50 million per year. The next 30 years, 225 million children are born per year, 100 million people die, the population increases by 125 million per year. From the 90th to the 120th year 150 million people die per year (the same number of people as were born 90 years previously), but even though the number of people who die increases, the difference between the number who are born and die in the same year always increases, which means that the population increases faster every year. As with the case where no one died, this leads to an exponential increase of the population (even though life expectancy is not increasing).
  2. Fertility rate is 2:
    100 million children are born each year and 100 million die each year. The population figures remain constant.
  3. Fertility rate is 1:
    50 million children are born each of the first 30 years, 100 million die, the population will shrink by 50 million per year. The next 30 years 25 million children are born, 100 million people die, causing a reduction of 75 million per year. Then 12.5 million children are born, while 100 million people die. From year ninety 6.25 million people are born, and now the same number of people die as were born in the first generation, ie 50 million per year, so that the population will shrink by 43.75 million per year. The population will continue to decline in this manner, so if the fertility rate is less than 2 (and life expectancy remains constant), the population figures will go towards zero - the extinction of humankind.

If population growth is not limited by the available resources, the number of human beings will go towards infinity if the fertility rate remains above 2, something that applies regardless of whether we live forever or whether the average life expectancy remains constant. This clearly illustrates that Max More is right when he writes:

If we want to slow population growth, we should focus on reducing births, not on raising or maintaining deaths.

The number of children per woman has declined sharply in recent decades and even threatens to drop below 2 this century. If that happens, the average life expectancy must always increase lest population will begin to decline towards zero. To have an ever-increasing life expectancy is only possible if effective life extension technology is developed.

I'm not going to take a position on what is the optimal number of people on Earth, but if we can prevent people from getting sick and dying, that is obviously a good thing. And as we have seen, that does not necessarily mean that the population will grow beyond all bounds. Depending on how many children it will be common to have in the future, developing life extension technology may actually be necessary - humankind may risk dying out if we don't!



1) Here we get a geometric series where the first term, a = 30 x 50 million, with quotient k = 0.5. The number of births when the time (number of generations) goes to infinity, then becomes:

If we add 9 billion people, which was what we started off with, we find that world population will never surpass 12 billion people.

However, the formula presupposes that the number of people can be a decimal number, which it obviously cannot. So in practice population will stop increasing (ie no more people will be born) when all individuals in the youngest generation (maybe it's 1-5 individuals) are boys.

2) Geometric series with a = 30 x 90 million and k = 0.9:

Adding 9 billion, gives a total of 36 billion people after an infinite number of generations.

Menneskeheten kan risikere å dø ut hvis vi ikke utvikler livsforlengende teknologier

- English version: Humankind could risk dying out if we don't develop life extension technology

I tidligere tider var befolkningsveksten begrenset av at et flertall av barna som ble født døde før de ble gamle nok til å få barn selv. Sykdom og lite ressurser har antageligvis bidratt sterkt til den høye barnedødligheten. Idag har vi bedre teknologi og klarer å utnytte ressursene mer effektivt, og nå overlever heldigvis de fleste barndommen, noe som har ført til en aldri så liten befolkningseksplosjon. Det økte antallet mennesker har igjen ført til en raskere teknologiutvikling, som gjør at det blir plass til enda flere mennesker, og så videre - en god sirkel som bidrar til å gi mennesker bedre levestandard.

Men etter hvert som vi har fått bedre levestandard har antall barn vi får gått ned. Bare i løpet av de siste 50 årene har antall barn per kvinne (fruktbarhetstallet) mer enn halvert seg fra 4,9 til i underkant av 2,4 på verdensbasis:

Hvis alderen kvinner får barn i og gjennomsnittlig levealder holder seg konstant, vil befolkningstallet også holde seg konstant hvis hver kvinne i gjennomsnitt får to barn som vokser opp og kan få barn selv. I grafen over går det altså et viktig skille ved verdien 2 på y-aksen.

Uten at vi utvikler livsforlengende teknologier er det begrenset hvor mye gjennomsnittlig levealder kan øke, så hvis antall barn per kvinne (fruktbarhetstallet) synker til under 2, vil før eller siden befolkningstallet begynne å synke. Og ikke bare vil det synke, det vil synke til 0 etter mange nok generasjoner. Hvor fort befolkningstallet synker avhenger av hvor langt under 2 fruktbarhetstallet eventuelt kommer. Veldig mange bekymrer seg for overbefolkning, men kanskje er det befolkningsnedgang vi burde bekymre oss for istedenfor?

Spesielt hvis vi klarer å bekjempe aldring, det vil si hvis det blir utviklet teknologi som kan holde mennesker i live og med god helse på ubestemt tid, er mange helt sikre på at verden vil bli overbefolket. Men kanskje er det nettopp bekjempelse av aldring som er nødvendig for at menneskeheten ikke skal dø ut?

Hvordan vil befolkningen øke hvis mennesker slutter å dø?

Det er vanskelig å si hvor mange barn vi vil få i fremtiden, men det virker ikke usannsynlig at fruktbarhetstallet vil synke til under 2 en gang i løpet av dette århundret. La meg ta tre forskjellige scenarier. I alle tilfellene lar vi utgangspunktet være at det er 9 milliarder mennesker på jorda, og for enkelthets skyld er det like mange mennesker som er 0 år som det er mennesker som er 1 år og så videre opp til og med 89 år. Alle som får barn er 30 år gamle når de får barn. Og ingen dør.

  1. Fruktbarhetstallet er 2:
    Da vil det bli født 100 millioner barn det første året. Det er like mange mennesker som det etter forutsetningen er i alle de 90 forskjellige aldrene mellom 0 og 89 år. Det vil derfor fortsette å fødes 100 millioner barn hvert eneste år på ubestemt tid. Siden ingen dør, øker befolkningen lineært med 1 milliard mennesker hvert tiende år. (Et fruktbarhetstall på over 2 vil gi en eksponentiell økning.)
  2. Fruktbarhetstallet er 1:
    Da vil det fødes 50 millioner barn hvert av de 30 første årene. Men det 31. året vil det bare være 50 millioner 30-åringer, ikke 100 millioner som det var de foregående 30 årene. Antall barn som fødes det 31. året og de påfølgende 29 årene vil derfor være 25 millioner. Fra år 60 fødes det 12,5 millioner barn. Og så videre. Antall barn som fødes per år halveres altså for hver generasjon. I dette tilfellet vil befolkningen øke hvert år, men aldri bli større enn 12 milliarder. 1)
  3. Fruktbarhetstallet er 1,8:
    Det fødes da 90 millioner barn hvert av de 30 første årene. I neste generasjon fødes 81 millioner barn per år, deretter 72,9 millioner og så videre. Også i dette tilfellet vil jordas befolkning alltid øke, men den vil aldri passere 36 milliarder mennesker. 2)



Hvordan vil befolkningstallet utvikle seg hvis alle dør når de er 90 år?

Utgangspunktet er igjen at det er 9 milliarder mennesker jevnt fordelt aldersmessig mellom 0 og 90 år, og alle som får barn får det når de er 30 år. Men istedenfor å leve evig, dør nå alle når de blir 90 år.

  1. Fruktbarhetstallet er 3:
    150 millioner barn fødes hvert av de første 30 årene, 100 millioner dør, så befolkningen øker med 50 millioner per år. De neste 30 årene fødes 225 millioner per år, 100 millioner dør, så befolkningen øker med 125 millioner per år. Fra det 90. til det 120. året dør 150 millioner mennesker (like mange som ble født 90 år tidligere), men selv om antall mennesker som dør øker, øker alltid differansen mellom antallet som fødes og dør samme år, noe som betyr at befolkningstallet øker stadig raskere. I likhet med tilfellet der ingen døde, får vi altså en eksponentiell økning av befolkningen (selv om levealderen ikke øker).
  2. Fruktbarhetstallet er 2:
    100 millioner barn fødes hvert år og 100 millioner dør hvert år. Befolkningstallet holder seg konstant.
  3. Fruktbarhetstallet er 1:
    50 millioner fødes hvert av de 30 første årene, 100 millioner dør, så befolkningen minker med 50 millioner per år. De neste 30 årene fødes 25 millioner, 100 millioner dør, noe som gir en nedgang på 75 millioner per år. Deretter fødes 12,5 millioner, mens 100 millioner dør. Fra år 90 fødes 6,25 millioner, og nå dør like mange som ble født i første generasjon, altså 50 millioner per år, slik at befolkningen minker med 43,75 millioner per år. Slik fortsetter befolkningstallet å synke, så hvis fruktbarhetstallet er mindre enn 2 (og levealderen holder seg konstant), vil befolkningstallet gå mot null, som altså betyr utryddelse av menneskeheten.


Hvis ikke befolkningstallet begrenses av tilgjengelige ressurser, vil antall mennesker gå mot uendelig hvis fruktbarhetstallet holder seg over 2, noe som gjelder uansett om vi lever evig eller om gjennomsnittlig levealder holder seg konstant. Dette illustrerer tydelig at Max More har rett når han skriver:

If we want to slow population growth, we should focus on reducing births, not on raising or maintaining deaths.

Nå har altså antall barn per kvinne sunket kraftig de siste tiårene og truer med å synke til under 2 dette århundret. Isåfall må gjennomsnittlig levealder alltid øke for at ikke befolkningstallet skal begynne å synke mot null. At gjennomsnittlig levealder alltid skal øke er bare mulig hvis det utvikles effektive livsforlengende teknologier.

Nå skal jeg ikke ta stilling til hvor mange mennesker vi bør være på jorda, men hvis vi kan hindre folk i å bli syke og dø, er det åpenbart en positiv ting. Og som vi har sett, trenger ikke det å bety at befolkningen vokser over alle grenser. Avhengig av hvor mange barn det vil være vanlig å få i fremtiden, kan det faktisk være nødvendig at vi utvikler livsforlengende teknologier - menneskeheten kan faktisk risikere å dø ut ellers!


1) Her får vi en geometrisk rekke hvor det første leddet, a = 30 x 50 millioner, og med kvotient, k = 0,5. Summen av antall fødte barn når tiden (antall generasjoner) går mot uendelig, blir da:

Legger vi til 9 milliarder mennesker, som var utgangspunktet, får vi altså at verdens befolkning aldri vil passere 12 milliarder mennesker.

Riktignok baserer formelen seg på at antall mennesker kan være et desimaltall. Så i praksis vil befolkningstallet slutte å øke (det vil si at ingen flere mennesker blir født) når alle individene i den yngste generasjonen (kanskje det er 1-5 individer) er gutter.

2) Geometrisk rekke med a = 30 x 90 millioner og k = 0,9:

Pluss 9 milliarder, så ender vi på 36 milliarder etter uendelig mange generasjoner.

Vil aliens som kommer til jorda være onde?

Hvis det noen gang skulle komme individer fra en utenomjordisk sivilisasjon til jorda, vil de da utnytte jordas ressurser uten hensyn til oss som bor her, eller vil de ikke være noen trussel for oss?

Som du kan se i viedoen over, mener Stephen Hawking at det første alternativet er mest sannsynlig, at aliens som kommer hit vil være dårlig nytt:

I imagine they might exist in massive ships, having used up all the resources from their home planet. Such advanced aliens would perhaps become nomads, looking to conquer and colonize whatever planets they can reach.

Det kan virke som hans pessimisme skyldes et negativt syn på menneskeheten:

We only have to look at ourselves to see how intelligent life might develop into something we wouldn't want to meet.

Jeg har et mer positivt syn på menneskeheten og tror heller ikke Hawking har rett i at aliens kommer til å drepe oss.

Det stemmer riktignok at mennesker har gjort mange grusomme ting, som da Columbus og europeerne kom til Amerika. Men sannsynligheten for å bli drept som følge av vold og krig har lenge vært synkende, noe Micheal Shermer også understreker i artikkelen The Myth of the Evil Aliens, som var publisert i Scientific American. I artikkelen peker han på hvor mye fredligere mennesker har blitt de siste 500 årene:

[C]olonialism is dead, slavery is dying, the percentage of populations that perish in wars has decreased, crime and violence are down, civil liberties are up[.] [...] These trends have made our civilization more inclusive and less exploitative. If we extrapolate that 500-year trend out for 5,000 or 500,000 years, we get a sense of what an ETI might be like.

Jeg tror ikke vi trenger å ekstrapolere trenden 100 år inn i fremtiden engang før vi har fred i hele verden. 1) Jeg tror også vi nærmest kommer til å slutte å utnytte dyr for å få mat om ikke mange tiår. Når vi har teknologi til å produsere mat uten å utnytte og drepe dyr, og det dermed ikke er nødvendig å utnytte og drepe dem, kommer vi til å slutte med det. Vold mot dyr (og aliens) vil da fort bli uakseptabelt. Det er ihvertfall min teori.

På Columbus sin tid hadde vi ikke teknologien til å reise til andre stjernesystemer. Det vil vi fortsatt ikke ha på minst noen tiår ennå, ifølge Wikipedia. Reiser mellom stjerner krever avansert teknologi. Helst bør man kunne reise fortere enn lyset (FTL), noe man ikke vet om er teoretisk mulig. Hvis det er mulig, er teknologien som kreves såpass avansert at det kanskje vil ta godt over 100 år før vi har utviklet den. Å produsere mat uten å drepe eller på andre måter utnytte dyr vil være mye mindre komplisert. Derfor mener jeg det er sannsynlig at vi vil ha utviklet den nødvendige respekten for andre arters liv før vi eventuelt begynner å besøke andre solsystemer.

Det er ikke helt sikkert at det samme vil være tilfelle for andre sivilisasjoner. Kanskje satser de uforholdsmessig mye på utviklingen av romfartsteknologi over en lang periode slik at de har muligheten til å reise til andre stjerner før de har teknologien som gjør at de ikke trenger å utnytte andre levende vesener. Men det virker ikke veldig sannsynlig. Kostnadene ved å utvikle god nok romfartsteknologi på et tidlig stadium i teknologiutviklingen vil være høye og avkastningen usikker - hvis ikke de er nødt til å prøve å flykte fra en døende verden, da. Men hvis så er tilfelle, vil de generelt ikke ha mer avansert teknologi enn oss, noe som nok betyr at de tar en stor risiko hvis de går til krig mot oss.

 - Les også: The Economics of Alien Invasions

Men Hawkings scenario gikk på at en utenomjordisk sivilisasjon vil kunne ha brukt opp sin egen planets ressurser og vil komme hit for å utnytte våre ressurser. Hvor sannsynlig er egentlig det? En ressurs er noe man kan ha nytte av. Hva man har nytte av forandrer seg sammen med den teknologiske utviklingen. Hvis en sivilisasjon har rukket å utvikle teknologien til å reise mellom stjerner, er det ikke lenge før de også vil ha utviklet teknologien for atomically precise manufacturing (3D-printing med enkeltatomer), som gjør at de eneste ressursene de egentlig trenger er atomer og energi (har de dette, kan de produsere alle slags fysiske gjenstander). Isåfall er det lite rasjonelt for dem å prøve å hente atomer fra jorda, hvor det er fullt av levende vesener som kommer til å gjøre motstand.

Den utenomjordiske sivilisasjonen i Hawkings tenkte scenario var forsåvidt millioner av år foran oss i den teknologiske utviklingen, så motstand ville vært nytteløst, men da er det heller ikke noen ressurser vi har å tilby på jorda som de ikke like godt kan finne på (eller i) andre, ubebodde himmellegemer. En så avansert og intelligent sivilisasjon vil dessuten som nevnt sannsynligvis være fredlig og ha respekt for annet liv.

Markedsøkonomi?

Som du muligens har skjønt, tror jeg utviklingen av avansert teknologi hos en utenomjordisk sivilisasjon vil ha mange fellestrekk med vår egen arts utvikling (en forutsetning som ikke nødvendigvis er gyldig, men én ting vi faktisk forutsette at de har til felles med oss, nemlig utviklingen av avansert teknologi). Individer i en utenomjordisk sivilisasjon kan sikkert i utgangspunktet enten være mer eller mindre "egoistiske" enn oss, men for at det skal være mulig å utvikle avansert teknologi, er de nødt til å klare å samarbeide effektivt. Det er lite sannsynlig at et slavesystem hvor noen få bestemmer hva de fleste andre skal jobbe med - og tvinger dem - vil fungere. Til det er det altfor komplisert å utvikle avansert teknologi. Videoen I, Pencil viser hvor vanskelig det er og hvor mye koordinasjon som må til for bare å produsere en enkel blyant!

Derfor tror jeg det er nødvendig for utviklingen av avansert teknologi med et system hvor individene frivillig velger hva de vil jobbe med og får lønn for strevet:

The only way that has ever been discovered to have a lot of people cooperate together voluntarily is through the free market.

- Milton Friedman

Jeg tror altså det vil være nødvendig også for en utenomjordisk sivilisasjon å ha en slags markedsøkonomi for at de skal klare å utvikle avansert teknologi. En av grunnene til at markedsøkonomien fungerer så godt er arbeidsdelingen. En annen er konkurransen mellom tilbydere hvor de som er flinkest til å tilfredsstille forbrukernes behov går med overskudd, mens de mindre flinke risikerer å gå konkurs. En tredje er prismekanismen: Produkter og tjenester som det er høyere etterspørsel etter enn hva tilbyderne kan levere, vil øke i pris, noe som fører til at det blir mer lukrativt å være tilbydere av disse produktene og tjenestene, og da vil tilbudet av disse øke - og prisen synke igjen. Hvis det til nåværende pris produseres mer av en vare enn forbrukerne etterspør, vil prisen synke. På denne måten får man en meget effektiv allokering av ressurser til nettopp de tingene forbrukerne etterspør.

Markedsøkonomien ser også ut til å ha en annen positiv effekt. David Friedman (Milton Friedmans sønn), har i 3. utgave av The Machinery of Freedom, i kapittelet The Economics of Virtue and Vice, argumentert for at markedsøkonomiske samfunn vil ha flere ærlige individer og færre bøller enn sentralstyrte samfunn og andre samfunn hvor man i mindre grad selv kan velge hva man vil jobbe med (for eksempel tradisjonelle samfunn hvor man ofte tar samme jobb som foreldrene). Samtidig viser forskning, ifølge Sigve Tjøtta, at det er større tillit mellom mennesker som bor i samfunn hvor markedsøkonomien står sterkt, enn i andre samfunn, hvilket er naturlig hvis David Friedmans argumentasjon holder vann. Markedsøkonomien ser altså også ut til å gjøre mennesker fredligere, og etter min mening er det sannsynlig at den vil ha samme effekt på eventuelle andre sivilisasjoner.

En art med gode nok fysiske og mentale egenskaper vil, hvis de har en markedsøkonomi, utvikle stadig bedre teknologi. Jeg har tidligere hintet til at også bedre teknologi er noe som kan bidra til å gjøre en art fredligere. Så, altså: Både markedsøkonomien i seg selv og den resulterende utviklingen av stadig bedre teknologi ser ut til å bidra til å gjøre arten fredligere.

Min konklusjon er derfor at jeg tror de aller fleste utenomjordiske sivilisasjoner som har utviklet god nok teknologi til at de kan reise til jorda vil være fredlige. Men det blir mye spekulasjoner her, og det er helt sikkert viktige faktorer jeg ikke har tenkt på.

Hva Ray Kurzweil mener

Kanskje er det ikke sannsynlig at biologiske vesener vil reise mellom stjerner i det hele tatt. Ray Kurzweil, som har blitt kalt "vår tids Edison", og som er sjefsingeniør i Google har i boka The Singularity Is Near (2005) skrevet:

Incidentally, I have always considered the science-fiction notion of large spaceships piloted by huge, squishy creatures similar to us to be very unlikely. [...] [A]ny civilization sophisticated enough to make the trip here would have long since passed the point of merging with its technology and would not need to send physically bulky organisms and equipment.

Kurzweil argumenterer i boka for at kunstig intelligens (maskinintelligens) om noe få tiår vil bli smartere enn vår menneskelige, biologiske intelligens. Dermed vil den kunstige intelligensen kunne forbedre seg selv, og kunstig intelligens vil fort bli millioner av ganger smartere enn biologisk intelligens. Det betyr ikke nødvendigvis at mennesker vil bli hengende etter, for vi kan utnytte den kunstige intelligensen ved å "smelte sammen" (merge'e) med den.

Det vil da, ifølge Kurzweil, gi mer mening å sende små selv-replikerende roboter (nano-roboter) ut i universet. Disse vil kunne gi intelligens til død materie - gjøre om død materie til smart materie. Spørsmålet blir da om disse nano-robotene vil ta hensyn til eventuelle levende vesener på planetene de kommer over. Det er sikkert mange muligheter for hvordan en supersmart kunstig intelligens vil behandle (eller ignorere) planeter med liv på, men jeg skal ikke gå inn på hvilke alternativer jeg ser for meg her. Jeg tror heller ikke Kurzweil i The Singularity Is Near gir noe entydig svar på hvordan en slik planet vil bli håndtert, men han skriver følgende:

We do not need to contemplate devoting all of the mass and energy of the universe to computation. If we were to apply 0.01 percent, that would still leave 99.99 percent of the mass and energy unmodified[.] [...] Intelligence at anything close to these levels will be so vast that it will be able to perform these engineering feats with enough care so as not to disrupt whatever natural processes it considers important to preserve.

Jeg tolker dette som at Kurzweil mener nano-robotene vil være programmert til å la planeter som jorda, og trolig hele planetens solsystem, være i fred. Det virker uansett logisk at alt liv vil bli behandlet humant, siden jeg tror det vil være åpenbart for intelligenser smartere enn mennesker at lidelse er noe som bør unngås. Isåfall trenger vi ikke å bekymre oss altfor mye. Kurzweil tror forresten ikke det finnes mer avanserte sivilisasjoner enn vår i vårt univers, han tror menneskeheten faktisk er i ledelsen. Og hvis det stemmer, trenger vi ihvertfall ikke å bekymre oss.

Men hva tror du? Bør vi være bekymret?

Les også:
- The Singularity Is Near
- Kan det finnes en gud, teoretisk sett?


1) Nå er det riktignok kanskje en reell sjanse for at menneskeheten utrydder seg selv i løpet av de neste 100 årene, men akkurat det har jeg sett bort fra i dette blogginnlegget. Og for ordens skyld: Jeg tror ikke det kommer til å skje.

YOLO! (You only live once)

Du lever bare én gang. Derfor sier mange at man skal nyte livet, ta sjanser, leve litt usunt og kanskje til og med risikere livet noen ganger.

Selv tenker jeg omtrent motsatt. Jeg mener ikke at vi ikke skal prøve å nyte livet. Men vi har bare ett liv (og sannsynligheten for at akkurat du skulle bli født var nesten uendelig liten), derfor virker det naturlig å prøve å ta vare på det ene livet vi har så godt det lar seg gjøre.

Er vi heldige, kan det hende vi lever lenge nok til at aldring kan kureres, og da kan vi få muligheten til å leve mye, mye lenger enn de snaue 100 årene som er vanlig idag.

What's the point of life
And what's the meaning if we all die in the end?

- Epica (The Phantom Agony)

Hvis vi ikke tar hensyn til muligheten for å leve vesentlig lenger enn idag (og det er det nok svært få som gjør), har jeg forståelse for at noen mener man bør ta litt sjanser. Om ca 100 år vil vi alle isåfall være døde uansett, og når vi først er døde, er alt vi gjorde i livet betydningsløst (for oss selv).

Så da er det like greit å bare ha det så gøy som mulig i den korte tiden man er her, og skulle det gå galt, mister man sannsynligvis ikke mer enn ca 60 leveår, og mange av dem ville dessuten vært med dårlig helse.

Det er en helt grei måte å tenke på, men når man vet at det er en reell (og kanskje til og med ganske god) sjanse for at man kan leve i 1000 år eller lenger - og med god helse1), har man plutselig ganske mye mer å tape.

Det er fortsatt opp til en selv å bestemme hvordan man vil leve livet sitt, men hvis man vet at man kan gå glipp av et nærmest uendelig langt liv med god fysisk og mental helse, endrer logikken seg, og man burde kunne forvente at flere da velger en sunnere og mer forsikitg livsstil. Å leve sunnere er riktignok ingen garanti for at man faktisk får et langt liv, men det øker ihvertfall sannsynligheten, og stort mer enn det kan man strengt tatt ikke gjøre.


1) Fremtidens teknologi vil gjøre det mulig å helbrede flere og flere sykdommer, både fysiske og psykiske.

Les mer i arkivet » August 2015 » Juli 2015 » Juni 2015
hits