Lidelse er da for pokker ikke bra!

Siden 1. oktober har jeg reklamert på Facebook for å prøve å få folk til å donere til en innsamlingsaksjon til inntekt for SENS Research Foundation som jobber med å reparere skadene som oppstår i kroppen som et resultat av aldringsprosessen, slik at vi kan leve lenger og med bedre helse.

De fleste som har kommentert på reklamene har mildt sagt vært skeptiske. Jorda kommer til å bli overbefolketAldring er en del av naturens gangVi må gjøre plass til neste generasjon, "Detta er noe av det dummeste je har lest", "må jo være dumme i hode di som gir penger til dette", "Personlig mener jeg at denne innsamlingen er egoistisk. Muligens ondt.", "Herren Jesus Kristus gir oss evig liv i smertefrie Himmelriket. Jeg trenger ikke 500 år her". Heldigvis har jeg fått noen likes også, men det har sannelig ikke vært lett!

Jeg føler nesten jeg har reist tilbake i tid til 1800-tallet når jeg får disse kommentarene. Og hvorfor er folk så sikre på at overbefolkning er uunngåelig hvis mennesker lever lenger? Lærer man det på skolen, eller hva? Det er skremmende at slike feiloppfatninger ser ut til å være så utbredt. Det kan bli for lite ressurser hvis befolkningsveksten er for rask til at den teknologiske utviklingen holder følge, men det er langt fra sikkert at det vil skje - det er ikke engang sannsynlig. Har ikke folk fått med seg at vi stadig får bedre teknologi? Det er ikke lenge siden vi begynte å bruke mobiltelefoner, liksom...

Men for å være litt seriøs her...
Nytelse er bra.
Lidelse er dårlig.
DET ER VELDIG ENKELT!

Så hvordan i helvete kan folk være negative til teknologier som har potensiale til å nærmest utrydde aldringsrelaterte sykdommer? Og hvordan kan de samtidig være positive til kreftforskning hvis de mener at mennesker må for å gjøre plass til dem som ennå ikke er født?

Å gjøre folk friskere er åpenbart en positiv ting. Selv om det stort sett gjelder det vi idag kaller gamle mennesker. Gamle mennesker er faktisk også mennesker.

Det blir bare teit å skulle avstå fra å gjøre livet bedre for noen mennesker fordi man kan se for seg potensielle problemer laaangt inn i fremtiden. I fremtiden... Når vi kommer til å ha sykt mye bedre teknologi enn idag!

Da har man dratt føre var-prinsippet litt vel langt...

Takk for meg!

Forestill deg en verden uten sykdom

Det kommer ikke til å skje med det første, men det å utrydde all sykdom er definitivt et mål vi bør sikte mot! Tenk bare hvor enorme kostnader sykdom og dårlig helse fører til - ikke bare økonomisk, men også menneskelig i form av smerte og lidelse.



Kroppen blir mer og mer skadet jo lenger vi har levd, og vi får derfor aldringsrelaterte sykdommer når vi blir gamle.

Hvis vi kan "kurere" aldring, vil forekomsten av aldringsrelaterte sykdommer synke drastisk! Å bekjempe aldring - å gjøre/holde mennesker "unge" uansett hvor lenge de har levd - er derfor kanskje det mest effektive tiltaket vi kan gjøre på veien mot å utrydde sykdom.

Andre tiltak må også gjøres, men det å bekjempe aldring er en angrepsvinkel som foreløpig har fått uforholdsmessig lite ressurser.

Hvis du donerer penger til SENS Research Foundation (http://sens.org/donate) før nyttår, tredobles ditt bidrag til denne typen forskning. SENS er en ideell organisasjon som jobber målrettet for å bekjempe aldring ved å reparere skadene som oppstår i kroppen etter hvert som vi blir eldre.

Tror du overbefolkning vil bli et problem når/hvis mennesker kan leve mye lenger enn idag, eller tror du vi klarer å finne gode teknologiske løsninger på fremtidens utfordringer?

Les mer: Innsamlingsaksjonen for bekjempelse av aldring har begynt.

Innsamlingsaksjonen for bekjempelse av aldring har begynt

1. oktober i år begynte en pengeinnsamlingsaksjon på fightaging.org. Pengene går til SENS Research Foundation som jobber for å bekjempe aldring...

1. oktober i år begynte en pengeinnsamlingsaksjon på fightaging.org. Pengene går til SENS Research Foundation, som jobber for å bekjempe aldring ved å forsøke å reparere skadene som oppstår i kroppen etter hvert som vi blir eldre - reversere effektene av aldringsprosessen med andre ord. Hver krone som blir gitt (opp til $50.000) matches dobbelt opp av en pott som jeg og åtte andre har bidratt til. For hver krone du gir, gir altså vi to kroner. Det betyr at du får tre ganger så mye forskning som vanlig for pengene du gir. Aksjonen varer ut året.

Siden jeg bidro med penger til potten, fikk jeg skrive en liten tekst som skulle oppfordre andre til å gi. Jeg skrev da:

Aging will be cured at some point in time. Of that there is little doubt. Until it is cured, however, a hundred thousand lives are being lost every single day, due to aging. That's more than 35 million people in a year. Nothing even comes close to killing as many people. Curing aging may thus help billions of people avoid the many years of suffering and pain that the age related diseases often cause. Let's try to cure aging now, it might just save (or, at least, greatly improve) your life, or the life of someone you care about. Please consider making a donation to the SENS Research Foundation.

Man kan donere her: sens.org/donate

Som jeg skrev i den engelske teksten, er aldring et alvorlig problem. Det går an å argumentere for at det er det største av verdensproblemene - hvis man ser på hvor mange som rammes og dør av aldringsrelaterte sykdommer, er det utvilsomt det. Det er nok likevel ikke mange som ser det på den måten. Mange tenker det er greit å dø av aldring, og for dem som mener det, kan man argumentere for at aldring ikke er et problem, slik at hvis man tar med det i betraktningen, er kanskje ikke aldring det største verdensproblemet likevel.

- Les også: Vil overbefolkning bli et problem?

Men det virker som holdningene er iferd med å endre seg. Stadig flere mennesker tror det vil være mulig å stoppe eller reversere aldringsprosessen, en utvikling jeg forventer at vil fortsette. Og når det etter hvert antageligvis blir åpenbart for de fleste at det bare er et tidsspørsmål før vi får aldringsprosessen under kontroll, blir jeg ikke overrasket hvis et stort flertall vil ønske å holde seg "unge" på ubestemt tid. Bildet under illustrerer hvorfor jeg tror det:

Hvis man har muligheten til å være som personen til venstre i en alder av 100 år, hvem vil da heller velge å være som personen til høyre?

Det er flere måter å prøve å få kontroll over aldringsprosessen på. Det det forskes mest på er å prøve å bremse aldringsprosessen. Men selv om man til og med skulle klare å stoppe aldringsprosessen helt, vil det være til liten nytte for dem som allerede er gamle når behandlingen blir tilgjengelig. Et annet viktig poeng er at menneskekroppen og metabolismen er ekstremt komplisert og innviklet, et poeng Reason, som skriver på fightaging.org, benytter enhver anledning til å minne om, blant annet her. For eksempel, vi har over 20.000 gener, og det er vanlig at proteiner fra ett og samme gen blir brukt i flere ulike prosesser. Å manipulere et gen kan dermed ha en positiv effekt på én prosess, men kanskje en negativ effekt på én eller flere andre.

Jeg sier ikke at det er umulig å bremse aldringsprosessen, bare at jeg tror det vil være vanskelig å bremse den så mye at det virkelig monner. I tillegg vil det altså ikke hjelpe mennesker som allerede er gamle.

En annen angrepsvinkel, og en jeg har mye større tro på, går på å reparere de skadene som oppstår i kroppen som en bivirkning av at vi lever. Man har foreløpig identifisert 7 typer aldringsskader, og SENS mener de vet hvordan alle disse kan fikses. Når det blir mulig å reparere alle disse typene skader, bør man, uavhengig av hvor lenge man har levd, ha muligheten til å se ut som og ha en like funksjonell kropp som en 25-åring idag.1) Da vil man for eksempel kunne få en behandling med 10 års mellomrom for å reparere skadene som har oppstått i kroppen de siste 10 årene. Dermed kan aldringsprosessen forsåvidt bare få lov til å gå sin gang mellom hver behandling.2)

Riktignok vil ikke behandlingene være så bra i begynnelsen at alle skadene kan repareres, men selv om behandlingen ikke er perfekt, vil en allerede nokså gammel person kunne få noen år ekstra. Og neste gang han går til behandling, vil behandlingen etter all sannsynlighet ha blitt litt bedre, slik at han kan få enda noen ekstra år. At noen mennesker på denne måten akkurat klarer å unngå å dø av aldring og tilhørende sykdommer som følge av at behandlingene blir bedre og bedre, er et konsept som kalles for Longevity Escape Velocity. Oversatt til norsk blir det vel noe sånt som "unnslipningshastighet for aldring".

Tror du, som meg, at det vil være mer effektivt å prøve å reparere aldringsskader enn å bremse aldringsprosessen, da håper jeg du vil gi noen kroner til SENS Research Foundation, som, med Aubrey de Grey i spissen, jobber ut fra den filosofien:

sens.org/donate

Aubrey de Grey har forresten sagt det er en 50% sjanse for at vi vil klare å reparere alle de 7 typene aldringsskader på en god måte innen 25 år, forutsatt at forskningen finansieres tilstrekkelig.3)

sens.org/donate, altså.

Har du ikke muligheten til å gi selv, hadde jeg satt utrolig stor pris på om du delte dette innlegget (eller kanskje helst denne Facebook-statusen) med dine venner og bekjente. (Deler du Facebook-statusen offentlig slik at jeg kan se at du har delt den, kan du også vinne penger.4)) Forhåpentligvis er det noen av dem du deler med som vil gi litt.

1) At en 100-åring kan ha en like funksjonell kropp som en 25-åring betyr at han/hun ikke har den samme høye risikoen for demens, kreft, diabetes, hjerte-/karsykdom og andre aldringsrelaterte sykdommer som gamle mennesker har idag. Man kan altså si, og det gjør Aubrey de Grey noen ganger, at SENS jobber mot det målet å holde mennesker friske - det at vi kommer til å leve lenger er bare en bieffekt.

2) På litt lengre sikt vil vi istedenfor jevnlige behandlinger kanskje ha nanoroboter i blodet som kontinuerlig kan reparere skader - et slags ekstra immunsystem.

3) I forhold til Ray Kurzweil er de Greys spådom nærmest pessimistisk. Ray Kurzweil jobber som director of engineering i Google og har tidligere truffet godt med sine spådommer om fremtidens teknologi. Kurzweil tror at, innen bare 15 år, vil forventet levealder øke med minst ett år per år, slik at din gjenværende forventede levealder bare vil øke - noe som altså betyr at du kan leve på ubestemt tid.

4) Konkurranse: Deler du denne Facebook-statusoppdateringen (eller denne) offentlig (slik at jeg kan se at du har delt den), er du med i konkurransen om å vinne inntil 10.000 kr. Premiepotten øker med 10 kr per deling, begrenset oppad til 10.000 kr. Vinneren trekkes 31. desember 2014.

Det amerikanske helsevesenet - statlig monopol på godkjenning av medisiner

Den teknologien det etter min mening er viktigst at utvikler seg fort fremover er teknologi som holder mennesker i live og i god form (biologi og medisin), for hvilken betydning har alle de fancy dingsene våre hvis vi ikke lever og kan bruke dem? 1) Det som er utrolig synd og ironisk er at strenge reguleringer på nettopp medisinsk teknologi, til tross for at de sies å sikre kvaliteten, faktisk er et hinder for den teknologiske utviklingen. Ikke gjør de medisiner tryggere heller, kanskje snarere tvert imot. 2)

Abigail Burroughs var bare 19 år gammel da hun fikk vite at hun hadde kreft. Konvensjonell behandling hjalp ikke, men sammen med familien fant hun ut at en medisin som var under testing hadde potensiale til å kurere hennes type kreft. Men Food and Drug Administration (FDA), det statlige organet som har monopol på regulering av medsiner i USA, nektet henne å prøve medisinen, selv om det ville vært tillatt under Compassionate Use Exemption. 3) Hun døde i 2001, 21 år gammel. I 2004 ble medisinen godkjent, og prognosene hadde vært gode om hun hadde fått medisinen.

Det å nekte døende pasienter muligheten til å prøve eksperimentelle medisiner er bare én av mange måter FDA bidrar til at flere mennesker enn nødvendig dør av alvorlige sykdommer. Ifølge William Faloon 4), i boka Pharmocracy:

The FDA causes Americans to die by:
  • Delaying the introduction of life saving therapies
  • Suppressing safe methods of preventing disease
  • Causing the price of drugs to be so high that some Americans do without
  • Denying Americans access to effective drugs approved in other countries
  • Intimidating those who develop innovative methods to treat disease
  • Approving lethal prescription drugs that kill
  • Censoring medical information that would better educate doctors
  • Failing to protect the safety of our food
  • Misleading the public about scientific methods to increase longevity

At medisiner skal være trygge og effektive er en god tanke, og det kan være naturlig å tenke at noen må gis ansvaret for å passe på dette. I dagens samfunn er det mange som tenker at det bør være statens oppgave å passe på, og da har det lett for å bli til at staten får monopol på å sørge for at medisiner er trygge og effektive. Men når noen har monopol på noe, enten det er et statlig organ eller et privat firma, blir resultatet som regel ikke spesielt bra for forbrukerne, altså de som er syke, skadde og gamle i dette tilfellet.

For at forbrukerne skal få gode produkter og tjenester til en god pris, er kanskje den aller viktigste betingelsen som må være oppfylt at det er stor konkurranse i markedet. Desto flere firmaer som konkurrerer om å tilby en tjeneste, desto vanskeligere blir det å opprettholde et kartell som samarbeider om pris. Og da må firmaene heller prøve å finne innovative løsninger eller senke prisene for å kunne konkurrere.

Det er som sagt et statlig monopol på regulering av medisiner i USA i form av Food and Drug Administration - FDA (som tilsvarer Legemiddelverket og Mattilsynet i Norge). Men også innen salg av medisiner er det monopol-tilstander, noe som skyldes den usunne koblingen som naturlig oppstår mellom politikere/byråkrater og private firmaer i et samfunn hvor man har begge deler.

Private firmaer har en tendens til å ønske seg monopol så de kan tjene mest mulig penger. Ved å drive lobbyvirksomhet mot politikerne er det en del firmaer som lykkes godt med å skaffe seg monopol-privilegier, spesielt store firmaer med mye ressurser. I Pharmocracy skriver William Faloon:

Now that you know the outrageous profit margins on prescription drugs, you can understand why drug companies do almost anything to prevent competition from developing. Large drug companies intensely lobby Congress to pass laws that give them the extra time of exclusivity, file lawsuits to delay generic 5) competition, petition the FDA to stop the importation of lower cost medications, and go as far as to pay off generic companies to not compete. 6)

De strenge reguleringene og ekstremt høye kravene som stilles til testing av nye medisiner favoriserer de store legemiddelfirmaene på bekostning av de små. Så strenge har reguleringene blitt at det nå typisk koster flere milliarder amerikanske dollar å få en medisin godkjent, og som regel godkjennes under 40 medisiner per år. Små legemiddelselskaper har naturlig nok ikke råd til å få nye medisiner godkjent uten hjelp fra de større selskapene, og slik begrenses konkurransen effektivt.

Når det er så dyrt å utvikle medisiner i USA, er det naturlig at prisen også blir høy for forbrukerne. De som lager medisiner bør jo heslt ikke gå i minus, for da er det nesten ingen som vil utvikle medisiner. Nå er det mange legemiddelselskaper som støtter de strenge reguleringene i og med at det begrenser konkurransen, men selv om jeg mener det er riktig at legemiddelselskapene skal tjene penger på medisiner hvis de gjør en god jobb, er det på grensen til uetisk at de får politikerne til å vedta reguleringer som begrenser konkurransen. På den annen side skjønner jeg at de gjør det, for hvis ikke ett bestemt firma gjør det, vil det alltid være andre som gjør det, og da risikerer man å bli hengende etter i konkurransen. Så konklusjonen min er at det er systemet - koblingen mellom politikere og private firmaer - som er hovedårsaken til problemet.

I tillegg til lobbyvirksomhet er det også en annen uheldig kobling mellom statsansatte og private firmaer, nemlig at private firmaer bestikker FDA-ansatte for å beholde godkjenningen av en medisin de tjener mye penger på, men som har vist seg å være farlig, eller for å få en ny medisin godkjent, som kanskje ikke burde vært godkjent. Til gjengjeld er det vanlig at den FDA-ansatte blir tilbudt en meget godt betalt stilling i legemiddelfirmaet når han slutter i FDA.

Det er altså strenge krav som må oppfylles hvis man vil få en ny medisin godkjent. Ihvertfall så lenge det ikke er bestikkelser inne i bildet. Og FDA er normalt svært forsiktige med å godkjenne medisiner. Som en FDA-ansatt skal ha sagt da de egentlig var klare til å gi godkjenning etter bare fire par måneder:

If anything goes wrong, think how bad it will look that we approved the drug so quickly.

Så FDA-ansatte er redde for å godkjenne medisiner som har alvorlige bivirkninger. Vel og bra, og meget forståelig. Men folk dør ikke bare av bivirkninger, men også dersom de ikke får den medisinen som kunne reddet livene deres. Derfor er det synd det skal ta så mange år å få medisiner godkjent, for i mellomtiden dør det mennesker som kunne blitt reddet med nye medisiner.

FDA-ansatte kan gjøre to typer feil ved godkjenning av medisiner. Den ene er at de godkjenner farlige medisiner, den andre at de ikke godkjenner en trygg medisin, eller utsetter godkjennelsen lenger enn nødvendig. Konsekvensen av å godkjenne farlige medisiner er større for den FDA-ansatte enn å ikke godkjenne trygge medisiner siden det er så lett å finne noen å skylde på (de som godkjente medisinen) når noen dør av skadelige medisiner. Det er derfor stor sannsynlighet for at FDA er altfor forsiktige med å godkjenne medisiner. Og det skyldes ikke at de som jobber i FDA er dårlige personer. Hadde du eller jeg jobbet i FDA, ville vi helt sikkert gjort akkurat det samme selv. Milton Friedman forklarer byråkratene i FDAs incentiver godt i videoen nedenfor, hvor han avslutter med å si:

And so, those bureaucrats who survive will only be able to survive if they follow a policy that is very harmful to the consumer.

Hva er løsningen?

Ifølge William Faloon er løsningen å tillate folk å bruke medisiner som ikke er godkjent av FDA, helst i samråd med lege. Medisinene kan gjerne ha en advarsel på seg om at de ikke er godkjent av FDA. Jeg er egentlig helt enig med Faloon i at dette er løsningen. Det jeg tror kommer til å skje hvis FDA på denne måten mister sitt monopol på godkjenning av medisiner er at det vil dukke opp flere private firmaer som vil vurdere medisiner. Legemiddelselskapene velger så hvilke private firmaer de eventuelt vil bruke for å få "godkjent" sine medisiner. Disse firmaene er avhengige av å bygge seg opp et godt rykte så de skal bli valgt foran andre firmaer, det vil si at de har incentiver til å gjøre en riktig vurdering av hvor farlig medisinen er, samtidig som de må tilby en god pris.

At det er fullt mulig å vurdere medisiner både billigere, raskere og (minst) like bra som FDA gjør fikk man en indikasjon på i et pilotprogram fra 1992-1994. Henry I. Miller, som tidligere jobbet i FDA, har skrevet om det i boka To America's Health: A Proposal to Reform the Food and Drug Administration:

A model for the evaluation of clinical data by an independent organization already exists. In a two-year (1992-1994) pilot program undertaken at the urging of the Bush administration's Council on Competitiveness, the FDA contracted out reviews of NDA supplements and compared the results of these evaluations to in-house analysis. The contractor was the Mitre Corporation (now Mitre-Tek), a nonprofit technical consulting company. In all five supplements reviewed by Mitre, the recommendations were completely congruent with the FDA's own evaluations. Moreover, the time required for the reviews was two to four months, and the cost ranged from $20,000 to $70,000 - fast and cheap compared to federal regulators.

Til tross for suksessen ble pilotprogrammet aldri fulgt opp.

 

Jeg tror ikke FDA klarer å stoppe den utviklingen som uansett vil komme, for ting kan utvikles andre steder hvor det er mindre strengt, men når verdens største økonomi tvinges til å utvikle medisiner i sakte tempo, er det klart det har noe å si for hvor tidlig vi får tilgang på nye livreddende medisiner. Mange liv vil unødvendig gå tapt som følge av dette, ikke bare i USA, men i hele verden.

Jeg anbefaler å lese Pharmocracy.


 

1) Det er riktignok andre teknologier, blant annet databehandling (computing), som også er viktige for utviklingen av medisinsk teknologi.

2) Fra Life Extension Magazine, mai 1999: One might think that this delay is at least providing Americans with safe medicines. The facts tell otherwise. This month's issue exposes a drug-approval system riddled with incompetence and corruption that results in the death of over 125,000 Americans every year from drugs the FDA says are safe. I Pharmocracy er tallet nedjustert til 106 000.

3) I andre tilfeller er det legemiddelfirmaet som lager medisinen som ikke vil tilby den til pasienter utenom de kliniske testene.

4) William Faloon var med å grunnlegge The Life Extension Foundation, som har som langsiktig mål at mennesker skal kunne leve på ubestemt tid. De gir blant annet kostholdsråd og råd om hvilke medisiner som fungerer godt. FDA likte ikke at Life Extension Foundation anbefalte medisiner som ikke var godkjent av FDA, og de fikk Faloon fengslet i 1991. Han ble til slutt frikjent.

5) Generic (drug) betyr kopimedisin på norsk. Når patentet på originalmedisinens virkemiddel går ut, er det ofte at andre legemiddelfirmaer lager nye og billigere medisiner basert på virkemiddelet. Dette kalles altså for kopimedisiner.

6) To litt mer konkrete eksempler på monopol-privilegier, også fra Pharmocracy:

As this book was being finalized, news broke that the FDA had granted an exclusive monopoly to a company to sell a non-patented progesterone drug that prevents premature births.

Even though transdermal testosterone delivery technology has been around for decades, the FDA only allows a chosen few pharmaceutical companies to sell it.

Hvordan (ikke) argumentere for liberalisme

A man convinced against his will
Is of the same opinion still. (Ordtak)

Hvis det er anspent stemning i en diskusjon, hver part står hardt på sitt og kanskje hinter om at motparten er mindre intelligent, da er det lite sannsynlig at noen av partene vil endre mening. Selv gode beviser kan da virke mot sin hensikt og føre til at motparten blir enda sikrere på at det er han som har rett. (En grunn til det er ifølge Brendan Nyhan at folk er veldig flinke til å tenke seg til mulige korreksjoner til bevisene.)

At man skal prøve å være hyggelig når man diskuterer gjelder selvfølgelig uansett hva man argumenterer for, men jeg vil nesten argumentere for at det er spesielt viktig når man argumenterer for liberalisme siden liberalisme tydeligvis kan virke kaldt og kynisk på overflaten. Hvis folk tenker at liberalister er kalde og kyniske, og de diskuterer med en liberalist som diskuterer på en arrogant måte, vil det forsterke inntrykket de sitter med om at liberalister er kalde og kyniske, og at liberalisme derfor må være feil.

Det kommer naturlig for meg å prøve å være hyggelig når jeg diskuterer med andre mennesker. Det er godt innebygd i personligheten min at jeg ikke er så "frempå". Jeg har også antatt at dette er positivt for meg i diskusjoner, noe jeg fikk bekreftet da jeg leste How to Win Friends and Influence People av Dale Carnegie. Boka ble første gang utgitt i 1936, og er en av de første best-selgende bøkene om selvhjelp. Boka har blant annet et kapittel om hvordan man kan vinne folk over til ens egen måte å tenke på (How to Win People to Your Way of Thinking).

Noe som går som en rød tråd gjennom boka er forfatterens råd om å se ting fra den man kommuniserer med sitt ståsted.

If, as a result of reading this book, you get only one thing - an increased tendency to think always in terms of the other person's point of view, and see things from that person's angle as well as your own - if you get only that one thing from this book, it may easily prove to be one of the stepping-stones of your career.

Her følger noen av de mest relevante rådene fra boka med noen utfyllende sitater:

Show respect for the other person's opinions. Never say "You're Wrong"

[I]f you tell them they are wrong, do you make them want to agree with you? Never! For you have struck a direct blow at their intelligence, judgement, pride and self-respect. That will want to make them strike back. But it will never want to make them change their minds. You may then hurl at them all the logic of a Plato or an Immanuel Kant, but you will not alter their opinions, for you have hurt their feelings.

Når man diskuterer politikk, må man kunne gjøre den andre oppmerksom på feil i argumentasjonen, men man kan prøve å gjøre det på en måte som ikke provoserer den andre. Det kan forsåvidt også hende at det er den andre personen som har rett, og at det du er sikker på at stemmer ikke stemmer likevel.

You will never get into trouble by admitting that you may be wrong. That will stop all argument and inspire your opponent to be just as fair and open and broad-minded as you are. It will make him want to admit that he, too, may be wrong.

If you're wrong, admit it quickly and emphatically

When we are right, let's try to win people gently and tactfully to our way of thinking, and when we are wrong - and that will be surprisingly often, if we are honest with ourselves - let's admit our mistakes quickly and with enthusiasm. Not only will that technique produce astonishing results; but, believe it or not, it is a lot more fun, under the circumstances, than trying to defend oneself. Remember the old proverb: "By fighting you never get enough, but by yielding you get more than you expected."

Begin in a friendly way

If your temper is aroused and you tell'em a thing or two, you will have a fine time unloading your feelings. But what about the other person? Will he share your pleasure? Will your belligerent tones, your hostile attitude, make it easy for him to agree with you?

Absolutt ikke.

Let the other person feel the idea is his or hers

Don't you have much more faith in ideas that you discover for yourself than in ideas that are handed to you on a silver platter? If so, isn't it bad judgement to try to ram your opinions down the throats of other people? Isn't it wiser to make suggestions - and let the other person think out the conclusion?

Try honestly to see things from the other person's point of view

Remember that other people may be totally wrong. But they don't think so. Don't condemn them. Any fool can do that.
There is a reason why the other man thinks and acts as he does. Ferret out that reason - and you have the key to his actions, perhaps to his personality.
Try honestly to put yourself in his place.

Man bør alltid ha i bakhodet at den man diskuterer med sannsynligvis ikke er dum, han har bare annen kunnskap enn det du har. Kanskje klarer han ikke se ting fra ditt perspektiv, men klarer du å se ting fra hans perspektiv? Det er stor sannsynlighet for at både du og han ønsker en bedre verden for flest mulig mennesker, men dere har bare forskjellige teorier om hva hva som må gjøres for å oppnå det.

Mange liberalister er flinke til å argumentere, men noen ganger kan man bli provosert, og da er det lett å bli frekk tilbake. Jeg skjønner det godt, men hvis man vil overbevise flest mulig mennesker, er det lurt å ikke la seg friste. Motparten vil ihvertfall ikke bli overbevist av frekke kommentarer, og sannsynligvis vil andre som leser eller hører diskusjonen lettere la seg overbevise hvis man holder seg saklig.

Man skulle kanskje ønske at mennesker lot seg overbevise av logiske argumenter alene, men dessverre er det ikke alltid sånn det fungerer. Skal vi overbevise flest mulig mennesker, må vi forholde oss til virkeligheten og faktisk ta hensyn til andre menneskers følelser også.

Trenger vi statlige reguleringer?

Som liberalist er jeg tilhenger av en fri økonomi, det vil si at staten ikke bør ha eierandeler i firmaer, ikke bør subsidiere firmaer eller redde dem fra konkurs, blant annet. Staten bør heller ikke lage reguleringer. Det ideelle ville med andre ord være om ingen firmaer fikk kunstige fordeler fremfor andre firmaer. Det bør være opp til forbrukernes prioriteringer og valg å bestemme hvilke firmaer som lykkes, ikke opp til en liten gruppe politikere og byråkrater.

At det ikke skal være politiske reguleringer kan høres skummelt ut for mange. Betyr ikke det at alle kan gjøre nøyaktig som de vil uten konsekvenser, og vil det ikke da bli fullstendig kaos? Nei, for reguleringer er ikke det samme som lover. Det kan og bør (på en eller annen måte) fortsatt være lover selv om man ikke har sentrale reguleringer. Spørsmålet er dessuten ikke om det skal reguleres eller ikke, men om hvem som skal regulere. Er det statlige byråkrater, eller skal reguleringen skje desentralisert av enkeltpersoner og firmaer i det frie markedet?

Faktisk er det ikke mulig å ha en uregulert økonomi, skriver Sheldon Richman i artikkelen The Free Market Doesn't Need Government Regulation:

"[U]nregulated economy," like square circle, is a contradiction in terms. If it's truly unregulated it's not an economy, and if it's an economy, it's not unregulated.

I det samfunnet liberalister advokerer for vil initiering av vold og tvang være ulovlig, ellers vil det aller meste være tillatt - juridisk sett. Man kan likevel bruke ikke-voldelige virkemidler for å prøve å forbedre oppførsel som riktignok er lovlig, men som man personlig ser på som umoralsk. Boikott eller oppfordring til boikott er eksempler på dette. Bare noe så enkelt som det å velge én leverandør fremfor en annen er med på å regulere økonomien.

Private firmaer kan ikke tvinge noen til å kjøpe noe fra dem uten at det får juridiske konsekvenser. Og holder de seg innenfor loven, men oppfører seg på en måte som mange mener er ufin, vil de miste kunder. De kan heller ikke sette prisen uforholdsmessig høyt uten å miste kunder, som da heller vil kjøpe det samme produktet hos en konkurrent, eller eventuelt kjøpe et annet, lignende produkt istedenfor.

Just because the government doesn't stop a seller from charging $100 for an apple doesn't mean he or she can get that amount. Market forces regulate the seller as strictly as any bureaucrat could - even more so, because a bureaucrat can be bribed. Whom would you have to bribe to win an exemption from the law of supply and demand?
- Sheldon Richman (The Free Market Doesn't Need Government Regulation)

Å ha et godt rykte er viktig for private firmaer. Med et dårlig rykte vil mange potensielle kunder velge andre leverandører. De aller fleste firmaer gjør derfor sitt ytterste for å bli likt, og blir det kjent at de har drevet med svindel eller lignende, kan det gå lang tid før de klarer å bygge opp omdømmet sitt igjen - hvis de da ikke går konkurs i mellomtiden.

En annen type regulering man har i et fritt marked er forbrukertester, slik som TV2 hjelper deg. Mange aviser lager også lignende forbrukertester.

På nettsider hvor man legger til rette for at brukerne kan selge og kjøpe ting av hverandre er det vanlig å la folk gi en stemme til motparten for å si hvor fornøyd man var med handelen. Dette er enda en form for ikke-statlig regulering.

Det er altså mange måter regulering foregår på i det frie markedet, og det bør nå være klart at markedsaktørene ikke kan gjøre nøyaktig som de vil selv om det ikke finnes sentrale reguleringer. Den automatiske reguleringen (selv-reguleringen) i det frie markedet kan være sterk, og det den fører til, spesielt der hvor konkurransen er stor, er lavere priser og høyere kvalitet. Det skyldes at forbrukerne i gjennomsnitt velger gode produkter og tjenester fremfor dårligere. Når tilbyderne ønsker å tiltrekke seg flere kunder, "tvinges" de dermed til å forbedre seg.

Men har det egentlig noe å si hvordan økonomien reguleres? Kan vi ikke bare beholde dagens system istedenfor å desentralisere reguleringen?

Det er en rekke ulemper med dagens system. For det første er statlig regulering ekstremt dyrt. For det andre blir statlige reguleringer sjelden fjernet når de blir unødvendige eller utdaterte, de er altså veldig lite fleksible og følger ikke samfunnsutviklingen eller den teknologiske utviklingen. For det tredje, når det er satt et minstekrav i form av en regulering, tenker folk at så lenge minstekravet oppnås, så er det greit - man risikerer at svært få gjør mer enn reguleringen krever. For det fjerde ser man ofte at store firmaer, gjennom lobbyisme, kjøper seg reguleringer som skader konkurrentene mer enn dem selv.

Så økonomien bør definitivt ikke reguleres sentralt av staten.

I artikkelen Free Markets Are Regulated, argumenterer Steven Horwitz dessuten for at markedsreguleringen er lettere for firmaer å forholde seg til enn statlig regulering fordi den er mer forutsigbar eller regelmessig (regular):

Is behavior more "regular" when firms are genuinely profit-seeking or when they attempt to manipulate the "regulators" through rent-seeking? [...] [G]overnment intervention makes markets less regulated by undermining rules that generate predictability for participants.

Med så mange negative konsekvenser av statlig regulering, i tillegg til alle ressursene som brukes for å prøve å regulere økonomien, er ihvertfall ikke jeg i tvil om at det hadde vært bedre om politikerne sluttet å blande seg inn i økonomien og dermed ga makten tilbake til forbrukerne.

Google investerer i antialdringsforskning

18. september annonserte Google at de vil investere i Calico, et oppstartsfirma som blant annet skal fokusere på health and well-being, in particular the challenge of aging and associated diseases.

Illness and aging affect all our families. With some longer term, moonshot thinking around healthcare and biotechnology, I believe we can improve millions of lives.
-Larry Page, Google CEO

Dette er rett og slett veldig, veldig gode nyheter!

Etter min mening brukes det altfor lite penger på å bekjempe aldring. At selveste Google nå har gått ut og sagt at de vil bidra på dette området er selvfølgelig veldig positivt i seg selv, men det er også god reklame for "saken" og et tegn på at aldringsbekjempelse ikke lenger er tabu.

Detaljene om det nye firmaet er foreløpig ukjente, så hva slags innfalsvinkel Calico vil ta i kampen mot aldring er fortsatt uvisst. Det som blir spennende er om de for eksempel vil 1) prøve å bremse aldringsprosessen eller 2) prøve å reversere effektene av den (det vil si reparere feilene som skjer i kroppen som følge av aldringsprosessen). Jeg tror alternativ 2 vil være mest effektivt og håper de går for det. Men det blir idag brukt mye mer penger på å prøve å bremse aldringsprosessen, så det blir spennende å se hva de velger.

En organisasjon som jobber for å reversere effektene av aldringsprosessen er SENS Research Foundation, hvor Aubrey de Grey jobber som Chief Science Officer. Noe som gjør meg ekstra optimistisk med tanke på at Calico skal velge "riktig" innfallsvinkel er at Time magazine publiserte (også 18. september) en artikkel skrevet av nettopp Aubrey de Grey, med tittelen Google's Calico: the War on Aging Has Truly Begun, hvor han uttrykker optimisme med tanke på fremtiden:

I won't go so far as to say that my crusading job is done, but for sure it just got a whole lot easier.

Reason, som skriver på fightaging.org, er riktignok ikke like optimistisk, men han tror Google i det minste vil begynne å finansiere SENS (eller lignende forskning) innen 2018.

Det er forresten også interessant at Ray Kurzweil ble ansatt som Director of Engineering i Google for bare ca 10 måneder siden. Kurzweil ble ansatt i Google med mål om å få maskiner til å tenke mer som mennesker. Men Kurzweil er også kjent som en som ønsker å leve virkelig lenge. Han har blant annet skrevet boken Fantastic Voyage: Live Long Enough to Live Forever, og han tar 150 piller hver dag, nettopp for å gi seg selv en best mulig sjanse til å unngå døden.

Kanskje har Ray Kurzweil påvirket Larry Page og Google til å investere i antialdringsforskningen. Positivt er det isåfall da at Kurzweil kjenner godt til både SENS Research Foundation og Aubrey de Grey - han holdt blant annet et foredrag på SENS 3-konferansen i 2007.

Konkurranseutsett staten

Det politiske systemet i vestlige sosialdemokratier har etter min mening flere negative effekter enn positive. Så trenger vi egentlig politikere? Alle oppgavene staten og politikerne har påtatt seg kunne antageligvis vært gjort bedre og billigere helt uten staten. Kanskje hadde færre mennesker da falt utenfor? Det tror jeg.

Jeg mener altså at et helt fritt samfunn hadde vært å foretrekke, et samfunn hvor det er forbrukerne som kontinuerlig regulerer markedsaktørene heller enn at en sentral stat prøver - påvirket av sterke interesseorganisasjoner - å finne gode reguleringer.

Godt over 90% av nordmenn er nok tilhengere av sosialdemokratiet, så å kreve at alle disse må leve i et fritt samfunn mot sin vilje blir feil. "Alle skal med," sier Arbeiderpartiet. Jeg mener dette er høyst umoralsk. De som vil være med skal få lov å være med, de som ikke vil være med, skal få slippe - det er slik det bør være i et sivilisert land.

Å ikke være med betyr å melde seg ut av velferdsstaten, og ved å tillate dette oppnår man både at de som ønsker seg et sosialdemokrati får være en del av det norske sosialdemokratiet, samtidig som de som ikke vil det, slipper. Friborgerforbundet jobber for å tillate utmeldelse fra velferdsstaten. Friborgere skal slippe å betale inntekts- og formueskatt mot at de må betale direkte for de fleste offentlige tjenester de benytter seg av.

Hadde det ikke vært sunt å gi staten litt konkurranse? Friborgerskap gjør nettopp det og gir dermed staten et ekstra incentiv til å gjøre sine oppgaver på en god måte. Det kan umulig være negativt...

#friborgerskap #velferdsstaten

"Hva hvis"-spørsmål om sosialdemokratiet

Når liberalister beskriver et fritt samfunn, kommer det fort mange "hva hvis"-spørsmål fra sosialdemokrater. Hva hvis det ikke blir bygd veier? Hva hvis ingen tar vare på de fattige? Man kan også stille en del "hva hvis"-spørsmål om en sosialdemokratisk stat.

  • Hva hvis staten overvåker alle sine innbyggere og prøver å holde det hemmelig?
  • Hva hvis staten lager et lovverk som er så komplisert at man må ha jus-utdannelse for å vite hva som er tillatt og ikke?
  • Hva hvis staten lager nye lover med tilbakevirkende kraft?
  • Hva hvis Grunnloven ikke blir fulgt?
  • Hva hvis staten forbyr visse typer frivillige handlinger mellom voksne mennesker?
  • Hva hvis staten tar opp mot 80% av inntekten til vanlige mennesker i skatter/avgifter?
  • Hva hvis staten har lov til å ta eiendommen din og selv velge hvor mye den vil gi deg i erstatning?
  • Hva hvis man ikke kan bygge hva man vil på sin egen eiendom uten først å ha fått godkjennelse fra staten?
  • Hva hvis man ikke har lov til å gjøre hva man vil med sin egen kropp i sitt eget hjem?
  • Hva hvis man ikke har lov til å kjøre taxi uten godkjennelse fra staten?
  • Hva hvis store firmaer bestikker politikerne til å lage lover som gjør det vanskeligere for konkurrentene?
  • Hva hvis politikerne gir privilegier til sine venner?
  • Hva hvis medisiner må godkjennes av staten, og staten ikke tillater dødssyke mennesker å prøve eksperimentelle medisiner?
  • Hva hvis det blir lange køer i det offentlige helsevesenet, og mange dør mens de venter på hjelp?
  • Hva hvis staten plutselig bestemmer seg for å konfiskere alt gull i landet?
  • Hva hvis staten nærmest har monopol på skole, og verken de flinkeste eller de svakeste får det tilbudet de burde ha?
  • Hva hvis staten fører angrepskriger i fremmede land?
  • What if the government conscripts you to fight in an unjust war, and you die a horrible death?
  • Hva hvis staten kan drepe deg med fjernstyrte droner hvis faren din er terrorist?
  • Hva hvis staten fører en proteksjonistisk politikk som hindrer fattige mennesker i andre land å jobbe seg ut av fattigdom?
  • Hva hvis staten bestemmer seg for å skattelegge utnyttelse av sollys?

I motsetning til "hva hvis"-spørsmålene om liberalisme er ikke "hva hvis"-spørsmålene over om den sosialdemokratiske staten hypotetiske... Riktignok har ikke den norske staten gjort seg skyldig i absolutt alle disse tingene (men de fleste).

  • Hva hvis velferdsstaten bidrar til at det blir større forskjeller mellom fattige og rike?
  • Hva hvis staten hindrer fattige mennesker å komme ut av fattigdom?
  • Hva hvis statlige reguleringer gir flere arbeidsledige, ikke færre?
  • Hva hvis statlige reguleringer bremser teknologisk utvikling?
  • Hva hvis politikerne tenker mer på å bli (gjen)valgt enn på hva som er best for innbyggerne på lang sikt?
  • Hva hvis velferdsstaten ikke er bærekraftig?
  • Hva hvis frivillige løsninger faktisk fungerer bedre enn løsninger som er basert på tvang?

#sosialdemokrati #velferdsstaten #hvahvis #liberalisme

Anarki eller minarki, hva er best?

Liberalister er enige om det aller meste når det gjelder politikk, men diskusjonene liberalister imellom hadde blitt kjedelige om vi ikke var uenige om noe som helst. Én av tingene vi kan få ganske engasjerte diskusjoner om er spørsmålet om hvorvidt vi kan fjerne staten helt eller om vi er nødt til å ha en liten stat for å beskytte individets rettigheter. Dette kan virke som en diskusjon om små detaljer for en vanlig norsk sosialdemokrat. Og ja, det er jo egentlig det. Dagens samfunn er utrolig langt fra liberalistenes ideal uansett om idealet er ingen stat (anarki/anarkokapitalisme) eller en minimal stat (minarki).

Jeg tenker som så at hvis vi skulle få en liberalistisk verden, så bør liberalister være fornøyd uavhengig av om den er basert på anarki eller minarki. Om vi noen gang skulle få en liberalistisk verden, er det min antagelse at anarki vs minarki-spørsmålet avgjøres av hvilket av de to alternativene som fungerer best i praksis. Noen geografiske områder vil ekperimentere med en stat som bare skal beskytte individets rettigheter, mens andre områder vil prøve seg helt uten noen stat, det vil si at politi- og rettstjenester tilbys av private firmaer. Hvis det ene alternativet fungerer mye bedre enn det andre, vil det beste alternativet kanskje utkonkurrerre det mindre gode.

Jeg har falt ned på anarki-siden i dette spørsmålet, og det skyldes altså til en viss grad en spådom fra min side om at anarki vil fungerer bedre enn minarki i et moderne samfunn.

Grunnen til at jeg tror det er i hovedsak fordi jeg kan se for meg at et anarki, der private tilbydere av politi- og rettstjenester konkurrerer med hverandre og holder hverandre i sjakk, vil være et stabilt samfunnssystem. Onar Åm har sagt det godt:

[L]iberalismen anser konkurranse som markedets maktfordelingsprinsipp. Konkurranse er garantisten for at aktører i markedet ikke misbruker sin posisjon.

Dette er riktignok tatt ut av kontekst, for Onar Åm snakket ikke om politi- eller rettstjenester og ville heller ikke vært enig i at sitatet kunne brukes i den sammenhengen. Men min intuisjon sier meg at konkurransen mellom tilbyderne av disse politi- og rettstjenestene faktisk kan forhindre dannelsen av en stat. Mange minarkister, Onar Åm inkludert, mener at disse tilbyderne heller vil slå seg sammen og utnytte sin maktposisjon til å danne en stat. En eller annen gang får vi forhåpentligvis svar på hvem som har rett.

Jeg har vanskelig for å se at noe annet samfunnssystem enn anarki kan være stabilt i lengden. Det er bare i et anarki at ingen legitimt kan bruke voldsmakt mot fredelige mennesker. I mer autoritære samfunnssystemer (det vil si alle andre) vil det alltid være noen som føler seg undertrykt. Selv i et minarki kan staten bruke voldsmakt for å opprettholde sitt politi- og rettsvesensmonopol. Men det er ikke bare derfor minarkier og velferdsstater ikke er stabile. Både USA og Norge begynte som meget liberalistiske land i henholdsvis 1776 og 1814, men etterhvert som tiden har gått, har begge landenes stater vokst til å bli gigantiske "velferdsstater" hvor statens budsjett nå er på opp mot 50% av BNP. Grunnloven var ment å begrense statens makt, noe som tydeligvis ikke fungerte så bra. Minarkister idag mener riktignok at en bedre formulert grunnlov vil kunne holde statens makt i sjakk. Jeg må innrømme at jeg er skeptisk. 1) Så snart folk slutter å bry seg om Grunnloven, vil ikke da staten sakte men sikkert vokse seg større, samtidig som staten bryr seg stadig mindre om rettighetene den var ment å beskytte?

Stein Hansen, som jeg har diskutert anarki og minarki en del med, påpekte at man trenger en opplyst befolkning for at en liten eller fraværende stat ikke skal begynne å vokse. Jeg tror han har rett i at en opplyst befolkning vil kunne gjøre et minarki mer stabilt. Og forholdene ligger på noen måter godt til rette for at mennesker skal bli mer kunnskapsrike. Vi har så å si all verdens informasjon lett tilgjengelig via Internett, og den teknologiske utviklingen går stadig fortere fremover, så hvem vet hvilke nye teknologier som blir utviklet i fremtiden for at vi skal kunne tilegne oss kunnskap mer effektivt?

Når det gjelder anarki, lurer jeg på om en opplyst befolkning kanskje ikke er like viktig som i et minarki. Som nevnt ser jeg for meg at konkurransen om å tilby de beste tjenestene innen sikkerhet, konfliktløsning og alt mulig annet vil holde samfunnet stabilt. Forbrukernes automatiske regulering i et fritt marked kan være sterk. Det som er viktig for at man skal ha et stabilt samfunn er uansett at de tingene man gjør i egeninteresse i størst mulig grad også er positive for samfunnet, og jeg tror incentivene ligger bedre til rette for dette i et anarki enn i alle andre samfunnssystemer, inkludert minarki.

Minarkister sier at ved å ha en minimal stat kan vi garantere at alle individers rettigheter blir beskyttet. Tanken er at staten ikke vil gjøre forskjell på fattige og rike - du er ikke nødt til å være kunde hos et privat politifirma for at du skal få hjelp. En innvending jeg har her er at når noen har monopol på en tjeneste, mister de incentiver for å gjøre en god jobb. Profittmotivet i et fritt marked er det som garanterer at bedriftene prøver å yte god service til kundene sine. Mange av de som velger å bli politi er riktignok motivert til å gjøre en god jobb, men vil det være nok til at de også gir god service til mennesker de ikke har noe særlig til overs for? Vil de klare å si nei til å ta imot bestikkelser når "kundene" ikke kan velge en annen leverandør av polititjenester om det er korrupsjon? Det er kanskje lett å stille "hva hvis?"-spørsmål om hvordan politi og domstoler vil fungere i et anarkokapitalistisk samfunn, men det går absolutt an å stille samme type spørsmål om politi og rettsvesen i et minarki også.

I et minarki hvor staten er liberalistisk vet vi at vi får liberalistiske lover, noe jeg som liberalist åpenbart mener er positivt. Men selv om liberalister er enige om det meste, er det enkelte ting vi er uenige om, eksempelvis abort, vold mot dyr og intellektuell eiendom. Det kan være vanskeligere å lage et godt lovverk enn det mange minarkister nok ser for seg. I foredraget Anarchy and Efficient Law 2) sier David Friedman:

[A]s those who have actually studied law realize, law is not a simple problem. [...] [W]ith the best will in the world, there are a great many very complicated issues in figuring out what the law ought to be. I think constructing a legal system is probably even harder than designing an automobile, and if the government cannot design automobiles, why do you think it can design a decent legal system?

David Friedman er anarkokapitalist, og ikke overraskende konkluderer han dermed med at et fritt marked kan produsere bedre lover enn det en stat vil klare. Men det er ikke garantert at man får 100% liberalistiske lover i et anarki (i motsetning til i et minarki hvor man per definisjon har liberalistiske lover). David Friedman har sagt det på følgende måte:

[A]narcho-capitalism is not by definition libertarian - that anarcho-capitalism is libertarian is a prediction, not a definition.

Det er riktignok sannsynlig at lovene vil bli liberalistiske siden domstolenes oppgave er å avgjøre hvilken av to parter som har rett og hvilken som har krenket den andre. Det vil ikke være sånn at en tredjepart (staten) kan finne på arbitrære lover og så straffe folk som bryter disse. Dermed vil i hovedsak offerløse "forbrytelser" ikke bli straffet i et anarkokapitalistisk samfunn, som er nettopp det liberalister ønsker.

Selv om man hadde visst nøyaktig hva som skulle være ulovlig, gjenstår fortsatt straffeutmålingen. Det er viktig at de som har gjort noe galt får riktig straff. Ikke for streng, ikke for mild, og kanskje burde ikke fengsel brukes så mye? For å ta et konkret eksempel er jeg redd eventuell straff for brudd på opphavsrett kan bli for streng i et minarki. Mange minarkister er nemlig tilhengere av intellektuell eiendomsrett og generelt strenge straffer. I USA risikerte data-geniet Aaron Swartz blant annet 35 års fengsel for ulovlig nedlasting av filer. Han begikk selvmord før det ble dom i saken.

Premisset om at man i et anarkokapitalistisk samfunn er nødt til å være kunde hos et sikkerhetsselskap for å få hjelp mot andre menneskers overgrep er ikke nødvendigvis sant, heller. Det som er så bra med et fritt marked, hvor mennesker altså handler/samarbeider med hverandre uten tvang, er at man gjennom en slags evolusjonsprosess ender opp med gode løsninger. Det er umulig å vite på forhånd nøyaktig hva slags løsninger det frie markedet vil produsere, men man kan anta at de er gode (ihvertfall bedre enn statlige løsninger). Jeg mener derfor det er sannsynlig at de aller fleste mennesker ville fått hjelp hvis det ble begått overgrep mot dem i et anarki. Det er selvfølgelig veldig beleilig for meg å bare kunne si at ting vil løse seg i et fritt marked, og jeg kan heller ikke bevise at jeg har rett, men tanken med dette innlegget er egentlig bare å videreformidle i grove trekk hvordan jeg tenker, det er ikke ment å bevise ting.

La meg likevel prøve å beskrive noen måter et fritt marked kan tenkes å hjelpe fattige mennesker som ikke er kunder av et politifirma. En mulighet er da at de fattige ikke trenger å betale for polititjenester direkte. For eksempel kanskje det blir vanlig at det er de som eier eiendom som betaler for polititjenester på sin eiendom, enten gjennom et abonnement eller at de som ikke ønsker abonnement betaler for hjelp når det trengs. For utleie av bolig, vil polititjenester da antageligvis være innbakt i utleieprisen. Hvis det er områder som ikke er eid av noen, kanskje politifirmaene deler disse områdene mellom seg.

Dersom det derimot er vanlig at hver og én er kunde hos et politifirma, hva skjer da med de som ikke er det, og som ikke har råd til å betale når de trenger hjelp, for eksempel når noen har stjålet noe fra dem? Jeg har vanskelig for å se at folk vil mene det er greit at det blir stjålet fra fattige mennesker som ikke har råd til å betale for politi. Politifirmaer som hjelper disse menneskene gratis kan få god PR, slik at de får flere kunder. Kanskje må de andre politifirmaene da følge etter og gjøre det samme?

Kanskje er det en del mennesker som vil føle det så ubehagelig at fattige ikke får den hjelpen de burde fått, at de går sammen og danner sitt eget politifirma som bare hjelper de som ikke har råd til å betale. De kan for eksempel tjene penger gjennom frivillige donasjoner.

Eller kanskje hadde utfordringen blitt løst på en helt annen måte som jeg aldri kunne klart å gjette på.

Jeg skrev tidligere i innlegget at jeg var skeptisk til om minarki kan være en stabil styreform over tid. Men det er ett scenario jeg tror minarki kanskje kan fungere godt i, og det er hvis statene er veldig små, hvis for eksempel verden er inndelt i 10 000 land eller mer. Da vil konkurransen om ikke å miste innbyggere kanskje være stor nok til at statens makt forblir begrenset, samtidig som statene kan lære mye av hverandre når det gjelder hva slags lover som er gode og dårlige. Men alt i alt har jeg mer tro på anarki.

Jeg kan selvfølgelig ta feil, men det er ihvertfall sånn jeg tenker.


1) På den annen side er jeg glad for at noen jobber med å sette fokus på Grunnloven og prøver å gjøre den bedre.

 2) Et nyere foredrag med David Friedman: Law Without the State

#anarki #minarki #liberalisme #anarkokapitalisme

Les mer i arkivet » Oktober 2014 » Juni 2014 » Februar 2014
hits