Gående skal passere hverandre til høyre. Grunnen er at de ikke skal bli påkjørt bakfra.

Det finnes vel strengt tatt ingen offisielle regler for hvilken side av fortauet man skal gå på, men uoffisielt er det definitivt én side (høyre) som er riktigere enn den andre (venstre).

Dessverre er det ikke alle som er klar over dette. Og selv om de fleste heldigvis går på riktig side, er det er et ganske stort mindretall som går feil.

Jeg tror mye av årsaken til forvirringen skyldes at vi som barn ble fortalt at vi skal gå på venstre side av veien. Og det er forsåvidt helt riktig, for da har du kontroll på de bilene som passerer nærmest - de kommer da forfra og ikke bakfra, og du har større muligheter til å komme deg unna hvis en bil holder på å kjøre deg ned.

Nøyaktig samme logikk forteller oss at vi må gå på høyre side av fortauet. Bare se her:

På et fortau som er rett ved siden av en bilvei, må man altså gå til høyre for at de som går nærmest veien skal ha kontroll på bilene som passerer nærmest dem.

Ikke alle fortau ligger rett ved siden av en trafikkert vei, og ikke alle steder hvor gående passerer hverandre er fortau... På disse stedene kan man dermed ikke argumentere med faren for å bli påkjørt, men hvis man skal gå til høyre på vei-nære fortau, er det helt klart enklest å forholde seg til samme regel alle andre steder også: "Gå til høyre".

Biler, sykler, båter - ja, til og med svømmere - passerer hverandre til høyre. Da er det klart at gående skal gjøre det også. Vi har høyre-kjøring i Norge - enkelt og greit!

Should we implement a universal basic income before robots take all our jobs?

- Norwegian version: Bør vi innføre en borgerlønn før roboter tar alle jobbene våre?

Many futurists believe we will have a so-called technological singularity around the middle of this century. If so, this means that artificial intelligence will become smarter than biological intelligence (unmodified humans). When this occurs (if it occurs), artificial intelligence will be smart enough to improve itself, and thus become even more intelligent compared to biological intelligence, and this intelligence explosion will happen at an ever-increasing pace.

[T]he first ultraintelligent machine is the last invention that man need ever make.

- I. J. Good

Many therefore believe that when/if the technological singularity occurs, robots will take all of our jobs because they can do everything better and cheaper than humans.

But in economics, there is something called comparative advantage, which says that it is efficient that people (and robots) specialize in doing what they are relatively best at. So even if robots would be better at absolutely everything than humans, you still get more done (in a shorter time) if both robots and humans work than if only robots work. The distribution between human and robot jobs should just ("ideally") be arranged so that the sum of what we get done is maximized. 1)

So robots will probably not take all our jobs. In any case, the fact that robots and automation will allow people to work less is really a good thing. As Arthur C. Clarke has said:

The goal of the future is full unemployment, so we can play.

(Granted, there are some people who like working. This kind of desired employment could here be included in the term "play".)

If robots were to do absolutely all the work, that would presumably mean that everything would be free of charge for humans, which is not really possible since all people cannot have all things at once or all be in the same place at the same time. But maybe we can connect our minds to computers and live like kings or superheroes in our own hyper-realistic virtual worlds. If there's an abundance of computing power, that wouldn't necessarily always have to cost anything. And if we're satisfied with that, we might say that everything is free in practice...

Even if everything's not going to get completely free, or even if we don't get a technological singularity, there's still little doubt that the price of goods and services will fall sharply (measured in the number of hours we have to work to afford them) as a result of more and more automation. We do not need to work as much to survive today as we did 100 years ago. Increased automation and more efficient tools (better technology) are the reasons for this.

So, the number of hours we work per week has fallen significantly over the past 100 years, but the question is whether we could have worked even less if the government didn't control approximately half of our income. 2) Maybe the productivity increase we've seen, rather than making it affordable for people to work less, has allowed the government to grow more?

The transition to a society where people work substantially less than today will thus perhaps not be as rapid as it could or should have been. The consequence might be that we get problems with involuntary unemployment when more and more jobs are automated away. Large groups of people could lose their jobs at about the same time, and if new jobs aren't created fast enough (because there are strict rules for what kind of employment contracts the government allows), it may be difficult for them to find new jobs. This may lead to major riots.

As a solution to this potential problem, many people believe that some kind of guaranteed basic income should be implemented. The size of the basic income could for example vary depending on what you do and how you live, so as to provide incentives for good behavior or self-development/education, which is something Martin Ford has argued for in his book The Lights in the Tunnel. Or it could be an unconditional/universal basic income, given to every citizen.

In theory, I'm not entirely opposed to a basic income. If the basic income would replace all of the complicated and often dysfunctional welfare programs attempting to redistribute money today, that would probably be a huge improvement over the current situation, and it might open up a market for private welfare. 3) But if we look at what has happened in the past, it is unfortunately very likely that a basic income will not replace current welfare programs, but will be an addition to them. For that reason, I am still quite skeptical of a governmental basic income.

A basic income-like solution is perhaps still necessary to prevent riots and chaos?

But governments are, like most large organizations, slow to adapt to new changes. Governments are thus becoming more and more obsolete in a world that is changing ever faster. It is important that the solutions to the challenges we face are constantly adjusted to the world we live in. To adapt quickly is something governments are not so good at.

If there should be redistribution of income, it should therefore not be done by governments using coercion, but voluntarily, by private actors that need to compete with each other for people's trust and money.

I wouldn't have been particularly concerned about riots and chaos if the government didn't enforce so many regulations and severe restrictions on what is allowed - things that limit people's opportunities to find effective solutions to the challenges we face. A free market, where companies constantly appear and disappear and can experiment with countless different solutions, is in a much better place to solve our problems than a large, heavy, bureaucratic government, where everyone's forced to do things the same way.

Some form of basic income may be the best solution, but then again, maybe not. I can't, strictly speaking, know for sure what the best solution is. But what I do know is that if you allow everyone to try out the solutions they personally believe in the most, we will eventually end up with good solutions. How will the government be able to find these good solutions if they don't allow people to experiment..?

So, should we introduce a basic income before robots take all our jobs? Well, for one thing, it's not 100% certain that robots are actually going to take all our jobs, but my opinion is: I don't know. Allow people to figure it out without government interference. I realize, however, that in the short term, it's not realistic that the government will leave this to the free market. Another (not quite as good) alternative is that the government abandon its current welfare programs in favor of some kind of basic income. But it also seems unrealistic that the government is going to get rid of all existing welfare programs... A third possibility is that the government stops regulating what kinds of jobs are allowed and at what pay. That's perhaps not entirely realistic, either? Or maybe the government eventually won't have any other choice but to allow this?

Robots and the future of work is a complex subject. It's therefore quite possible that some of my assumptions are wrong. Maybe there's no need to worry? What are your thoughts? What do you think will happen?


1) A few decades into the future, people will probably connect their brains to artificial intelligence in the "cloud" so as to "merge with" artificial intelligence, so the distinction between humans and machines may not be as sharp as one might get the impression of in the rest of this article.

2) I tried to calculate the total taxes, including sales tax, that I paid to the Norwegian government in 2014. It was about 45%, but 50% may be a more typical number for Norwegian citizens. I wrote about it in this blog post (it's in Norwegian).

3) For some people, e.g. disabled people who need a lot of care, a basic income may not be enough. But if people are willing to pay for a social safety net, there should be a market for private actors to help with this. Today, this is hard for private actors to do, since competing with the government, which has near infinite resources, is very hard. But if the government sticks to just providing a basic income, there will be a level playing field for private actors who would like to provide welfare services on top of that, making it possible to turn a profit. A good thing about having private companies provide welfare services is that there will be competition among them - to make the most money each provider needs to be viewed favorably by the public, otherwise people will just stop paying or go to a different provider.

If you're alive in 30 years, chances are good you may also be alive in 1000 years

- Norwegian version: Hvis du lever om 30 år, er det gode sjanser for at du også kan leve om 1000 år

Sounds unlikely? It's not - it's actually quite likely.

The only way to get people to live for a thousand years or more is to develop advanced technologies that can manipulate our bodies down to the cellular and molecular level. So the question is whether humanity will develop the necessary technologies over the next 30 years, or not. Personally, I think it's very close to 100% certain that we'll manage to do this.

That is, we don't have to perfect the technology in 30 years. What we must do is to develop technology that can make old people 10, 20 or 30 years younger, biologically speaking, so an 80-year-old, for example, can get the body of a 60-year-old. In that case, he has bought himself 20 more years of life, and in those 20 years the technology will have progressed even further, so that when he is 100 years and his body again is like an 80-year-old's, he can rejuvenate more than 20 years. In all likelihood we will take treatments more often than once every 20 years, and if so, the remaining life expectancy can be illustrated like this:

Image by Aubrey de Grey (I think)

The figure is not entirely accurate, partly because people aged 100 years and 0 years clearly don't have the same remaining life expectancy today, and also because the curves would be more jagged (since it might go some time between each treatment), but it still illustrates the point well: the numbers above the curves represent how old the person is today (today is all the way to the left in the figure), and if the curve hits the horizontal line at the bottom (the time axis), the person is dead. According to the figure, then, a person who's 80 years old today will have difficulty living forever, while a typical 50-year-old might just make it.

Normally, the remaining life expectancy of a person goes down as time passes and the person gets older. When someone is 50 years old, for example, one thinks that they have a shorter remaining life expectancy than when the person was 30. In the figure that means that the curve always slopes downward towards 0 (the horizontal line) as time passes. But in the future, better technology will cause life expectancy to start increasing: The older we get, the longer we can actually expect to live. In the figure this is illustrated by the curve turning and starting to slope upwards.

It would therefore theoretically be possible to live indefinitely without getting an old body, but not only is it possible for many of us, it is possible even if the technology isn't progressing particularly fast. For it is, like I said, not necessary for the technology that can make us younger to be perfect in 30 years, it only needs to work well enough that we can live long enough to benefit from the technology that will be developed after that. Looking at it like this, it doesn't really take all that much to get people to live for more than 1,000 years.

Many might still be skeptical of the notion that technology will progress fast enough over the next 30 years. Will we be able to rejuvenate people by about 20 years, biologically speaking, in such a relatively short time span? I am almost certain that the answer to that question is Yes.

Because technology will advance fast - very fast.
With a few assumptions, such as the Earth not being hit by a large asteroid, some aspects of the future can actually be predicted with a high degree of certainty. One of these is that we will have more efficient technology in the future than today. It's even become apparent that just how much better the technology will be is also quite easy to predict - in certain areas. The best known example of this is perhaps Moore's Law, which states that the number of transistors on an area doubles every two years. More generally, the amount of computing power we can buy for a fixed amount of money doubles in a relatively short span of time. 1) This was true long before we got transistors (Moore's Law), and it will probably also hold true after it is no longer possible to increase the number of transistors per area. At that point some other technology with significantly greater potential will take over for transistors.

The time it takes to double computers' performance is only half the time it takes to double the number of transistors per area, for since the spacing between transistors is shorter, it also takes less time for signals to move between them. Thus, the performance of computers doubles, not every other year, but every single year!

The fact that the performance of computers does not increase linearly, but actually doubles at regular intervals, is very important. Those who know the history of the inventor of the game of chess know how few doublings are needed before we get to very large numbers: If we take the number 1 as the starting point, 10 doublings take us to about 1000, 20 doublings get us to a million and 30 doublings from the number 1 take us to a little over one billion. If the price performance of computers doubles every year, the price performance will thus be a billion times better in 30 years than it is today. At that point it's virtually just the imagination that limits what we can achieve with all that computing power.

If we examine how computing power per constant dollar has evolved since the year 1900, we will see that the time between each doubling is actually shorter now than it was 100 years ago. If this trend continues and we extrapolate the trend all the way to the end of this century, we might get a development that looks something like this: 2)

Image from Ray Kurzweil's book The Singularity is Near - When Humans Transcend Biology

Note that the y-axis is logarithmic - each of the marked values on the y-axis is actually 100,000 times greater than the previous one. A straight line pointing upwards in a logarithmic plot corresponds to an exponential (explosive) increase. The amount of computing power we can buy for a given amount of money increases even faster than this!

Computers aren't just getting faster, they are also becoming smarter and can do more and more of the things we previously thought only humans could do. In 1997, the world's best chess player, Garry Kasparov was defeated in chess by a computer. In 2011, two of the world's best Jeopardy players were defeated in Jeopardy by Watson, a supercomputer developed by IBM. So with increased computing power and better algorithms computers have become smarter and smarter. The progress has been very rapid, and if it continues, machine intelligence will at some point not only be faster, but also become smarter than human/biological intelligence. Machine intelligence will then be able to make improvements to itself without input from humans. Ray Kurzweil, whom Bill Gates has called the best person I know at predicting the future of artificial intelligence, and who works as director of engineering at Google, is perhaps the best-known futurist, and he has said that this will happen by the year 2045. 2045 is less than 30 years away.

Sure, computers are getting better, but how's that relevant for making people younger?
We take advantage of computers in ever more areas of our lives. According to Ray Kurzweil, as soon as something becomes an information technology, it starts progressing according to Moore's Law. The technology thus begins to progress exponentially, with regular doublings in performance. An information technology is a technology that uses computers extensively. In recent decades, biology and medicine has to an increasing extent started to become an information technology. With computers we can now, among other things:

  • Read human genes.
  • Edit genes with CRISPR/Cas9, a revolutionary technology that has been adopted by laboratories worldwide. Still better technologies for gene editing are under development.
  • 3D print some human organs.
  • Create a physical chromosome designed on a computer. Researchers at the J. Craig Venter Institute did this in 2010, before putting the chromosome into a cell where it caused the cell to start dividing.
  • Diagnose diseases better than human doctors, based on image files, description of symptoms and information about the patient. (The Watson supercomputer has, among other things, been used for this purpose after its Jeopardy victory.)
  • Measure the body's health condition using small sensors. Do you remember that relatively small device the Star Trek doctors scanned their patients with to diagnose them? In Star Trek, they called it a Tricorder. The X Prize Foundation has an ongoing competition where the goal of the participating teams is to create a Tricorder-like device that can be used to diagnose a few diseases, 16 of them to begin with. The aim is to give people, even in poor parts of the world, easy access to their own health information. Patients must therefore be able to use the Tricorder to diagnose themselves with ease.

So medicine is about to become an information technology, and that's the main reason why we can expect medical technology to advance exponentially in the future.

The more advanced our technology becomes, the smaller sized computers we're able to make, and in the long term we can envisage mini computers the size of red blood cells. We can have billions of these in our blood, and they can act as an artificial immune system that continuously helps our natural immune system to fix things that have gone wrong. In the long term this may be the way we will be controlling the aging process, but fortunately it's not necessary with technology that advanced in order to repair aging damage 'well enough' in the short term.

Most aging researchers agree that there's only about seven fundamental reasons why we age. Aubrey de Grey, the best-known advocate for defeating aging and Chief Science Officer of SENS Research Foundation 3), a charitable organization working to fight aging, stated already more than ten years ago that even without revolutionary new technologies there was about a 50% chance that we would be able, within 25 years, to repair the seven types of aging damage well enough to increase people's life expectancy by 25-30 years.

For this to be achievable in just 25 years, the level of funding would have to be very good, according to de Grey. Thus far, the funding has been far from as good as one might hope for, but important progress has been made, nonetheless, and 2015 was a good year for aging research. Private firms are now trying to develop treatments for four (perhaps soon to be five) of the seven categories of aging damage. Simply removing old "zombie cells" (senescent cells - cells that have stopped dividing, but that aren't being recycled by the immune system) has led to a 25% increase in longevity in mice. Actually, two different companies are now working to develop treatments to remove this type of harmful cells in humans, Unity Biotechnology and Oisin Biotechnology. The more firms competing to develop treatments, the greater the likelihood that someone succeeds, so this is very promising!

So considering how far we've come already and how fast technology is improving and can be expected to improve in the future, I don't think there's any doubt that we'll have the aging process under control in less than 30 years. Maybe 30 years is too cautious an estimate, even. Ray Kurzweil has said that already by 2030, life expectancy will increase by one year per year, and I actually won't be very surprised if he's right. But everyone in the world won't get access to the technology as early as Kurzweil estimates, which is why nearly 30 years might still be closer to the truth for most people?

Is it inevitable that we'll be living much longer lives in the future?
Living a long time is closely linked to being healthy. As long as you have good health, you are not going to die of aging. No matter how skeptical some people are today to the idea of people living lives of more than 1,000 years, I think most of them will still choose good health if they can. No one wants to get cancer, dementia or heart problems. One would have to be pretty principled if one refuses to take the anti-aging treatments that in the future can provide us with much better health, when most other people around us are taking them. It is in everyone's interest to develop these treatments and to have good health. 4) Technology trends indicate that the treatments will arrive soon, and, yes, it is virtually inevitable!

And we're not going to extend human life expectancy to a mere 150 years. It may well be that new, still unknown, types of aging damage will be found to be important when people start approaching 150 years of age, but given the incredibly fast pace of technological progress, at the time when the first humans will be 150 years old, it's going to be easy to figure out how to repair these new types of aging damage. So if you've made it to 150, you're "over the hump" (a long time ago), and then there's simply no limit to how long you can live.


1) An important reason why technological progress is speeding up as rapidly as it is, is that we're developing more and more effective tools, and with more effective tools, we're in turn able to develop even more effective tool.

2) But isn't the pace of technological progress eventually going to slow down? Maybe, but Ray Kurzweil (who thinks people are going to improve themselves by "merging" with the technology we're developing) thinks it's going to be a very long time until that's going to happen. In his essay The Law of Accelerating Returns, he writes:

Can the pace of technological progress continue to speed up indefinitely? Is there not a point where humans are unable to think fast enough to keep up with it? With regard to unenhanced humans, clearly so. But what would a thousand scientists, each a thousand times more intelligent than human scientists today, and each operating a thousand times faster than contemporary humans (because the information processing in their primarily nonbiological brains is faster) accomplish? One year would be like a millennium. What would they come up with?

Well, for one thing, they would come up with technology to become even more intelligent (because their intelligence is no longer of fixed capacity). They would change their own thought processes to think even faster. When the scientists evolve to be a million times more intelligent and operate a million times faster, then an hour would result in a century of progress (in today's terms).

3) Donate to SENS Research Foundation.

4) Many people might think that the Earth will be overpopulated if we stop dying. That's far from certain.


This blog post has also been discussed on Reddit (/r/Futurology, /r/singularity) and Hacker News.

Hvis du lever om 30 år, er det gode sjanser for at du også kan leve om 1000 år

- English version: If you're alive in 30 years, chances are good you may also be alive in 1000 years

Du synes kanskje det høres usannsynlig ut? Det er ikke det.

Den eneste måten å få mennesker til å leve i 1000 år og mer på er å utvikle avansert teknologi som kan manipulere kroppene våre helt ned på celle- og molekylnivå. Spørsmålet er altså om menneskeheten kommer til å utvikle den nødvendige teknologien i løpet av de neste 30 årene eller ikke. Personlig mener jeg det er ganske sikkert at vi kommer til å gjøre det.

Det vil si, vi er ikke nødt til å perfeksjonere teknologien på 30 år. Det vi må gjøre er å utvikle teknologi som kan gjøre gamle mennesker 10, 20 eller 30 år yngre, biologisk sett, slik at en 80-åring for eksempel kan få kropp som en 60-åring. Dermed har han kjøpt seg 20 nye år, og på de 20 årene vil teknologien ha kommet enda mye lenger, slik at når han er 100 år og kroppen igjen er som en 80-åring sin, kan han forynges mer enn 20 år. Sannsynligvis vil man ta behandlinger oftere enn hvert 20. år, og da kan gjenværende levealder illustreres omtrent slik:



Figuren er ikke helt nøyaktig, blant annet siden personer på 100 år og 0 år åpenbart ikke har samme gjenværende forventede levealder idag og fordi kurvene ville vært mer hakkete (siden det kanskje vil gå en del tid mellom hver behandling), men den illustrerer likevel poenget godt: Tallene over kurvene representerer hvor gammel personen er idag (idag er helt til venstre på figuren), og hvis kurven treffer den horisontale linjen nederst (tidsaksen), er personen død. Ifølge figuren vil da en som er 80 år idag ha problemer med å leve evig, mens en typisk 50-åring akkurat vil kunne klare det.

Normalt har forventet levealder for en person blitt kortere etter hvert som tiden har gått og personen har blitt eldre. Når noen er 50 år, tenker man for eksempel at vedkommende har kortere igjen av livet enn da han var 30. På figuren betyr det at kurven hele tiden beveger seg nedover mot 0 (den horisontale linjen) etter hvert som tiden går. Men i fremtiden vil teknologi føre til at forventet levealder vil begynne å øke: Jo eldre vi blir, jo lenger kan vi faktisk forvente å leve. På figuren er det illustrert ved at kurven snur og begynner å gå oppover.

Det vil altså i teorien være mulig å leve på ubestemt tid uten å få en gammel kropp, men ikke bare er det mulig for mange av oss, det er mulig selv om teknologien ikke utvikler seg spesielt fort. For det er, som sagt, ikke nødvendig at teknologien som kan gjøre oss yngre er perfekt om 30 år, den må bare fungere bra nok til at vi kan leve lenge nok til å kunne dra nytte av teknologien som vil bli utviklet etter det igjen. Når man ser på det på denne måten, er det egentlig ikke så mye som skal til for at mennesker skal kunne leve i over 1000 år.

Mange er kanskje likevel skeptiske til om teknologien vil utvikle seg fort nok de nærmeste 30 årene. Vil vi klare å gjøre mennesker rundt 20 år yngre, biologisk sett, i løpet av denne relativt korte tiden? Jeg er nesten helt sikker på at svaret på det spørsmålet er Ja.

For teknologien vil utvikle seg fort - veldig fort.
Med enkelte forutsetninger, som at jorda ikke blir truffet av en stor asteroide, er det nemlig visse aspekter av fremtiden man kan forutsi med stor grad av sikkerhet. Ett av disse er at vi vil ha mer effektiv teknologi i fremtiden enn idag. Det har til og med vist seg at ganske nøyaktig hvor mye bedre teknologien vil være også er ganske lett å forutsi - på visse områder. Mest kjent er kanskje Moores lov, som sier at antall transistorer på et areal dobles annethvert år. Mer generelt er det slik at hvor mye regnekraft vi kan kjøpe for en fast pengemengde dobler seg i løpet av relativt kort tid. 1) Dette gjaldt lenge før vi fikk transistorer (Moores lov), og det vil etter all sannsynlighet også gjelde etter at det ikke lenger er mulig å øke antall transistorer per areal. Da vil en annen teknologi med vesentlig større potensiale overta for transistorer.

Tiden det tar å doble datamaskiners ytelse er bare halvparten av tiden det tar å doble antallet transistorer på et areal, for siden avstanden mellom transistorene blir kortere, tar det også kortere tid for signalene å bevege seg mellom dem. Datamaskiners ytelse dobler seg dermed ikke hvert andre år, men hvert eneste år!

Det at datamaskiners ytelse ikke øker lineært, men faktisk dobler seg med jevne mellomrom, er veldig viktig. De som kjenner historien om sjakkspillets oppfinner, vet hvor få doblinger som skal til før vi kommer til veldig store tall: Hvis tallet 1 er utgangspunktet, tar 10 doblinger oss til ca 1000, 20 doblinger tar oss til omtrent en million og 30 doblinger fra 1 tar oss til en litt over en milliard. Dersom datamaskiners regnekraft per pris (price performance) dobles hvert år, vil denne altså være en milliard ganger bedre om 30 år enn idag. Da er det nærmest bare fantasien som setter grenser for hva vi kan bruke all den regnekraften til.

Hvis vi ser på hvordan regnekraft per pengemengde har utviklet seg siden år 1900, ser vi at tiden mellom hver dobling faktisk er kortere nå enn for 100 år siden. Hvis denne utviklingen fortsetter og vi trekker linjene frem til slutten av dette århundret, kan vi få en utvikling som ser omtrent slik ut: 2)

 

Legg merke til at y-aksen er logaritmisk - hver av de markerte verdiene på y-aksen er hele 100.000 ganger større enn den forrige. En rett linje som går oppover på en logaritmisk skala tilsvarer en eksponentiell (eksplosiv) økning. Hvor mye regnekraft vi kan kjøpe for en gitt pengemengde øker altså enda fortere enn dette!

Datamaskiner blir ikke bare raskere, de blir også smartere og kan gjøre stadig flere av de tingene vi før trodde bare mennesker kunne gjøre. I 1997 ble verdens beste sjakkspiller, Garry Kasparov, slått i sjakk av en datamaskin. I 2011 ble to av verdens beste Jeopardy-spillere slått i Jeopardy av Watson, en superdatamaskin utviklet av IBM. Så med økt regnekraft og bedre algoritmer har datamaskiner blitt smartere og smartere. Utviklingen har vært veldig rask, og hvis den fortsetter, vil maskinintelligens på et eller annet tidspunkt ikke bare være raskere, men også bli smartere, enn menneskelig/biologisk intelligens. Maskinintelligens vil da kunne forbedre seg selv uten input fra mennesker. Ray Kurzweil, som av Bill Gates har blitt kalt the best person I know at predicting the future of artificial intelligence, og som jobber som sjefsingeniør i Google, er kanskje den mest kjente fremtidsforskeren, og han har sagt at dette vil skje innen år 2045. 2045 er mindre enn 30 år unna.

Greit nok, datamaskiner blir bedre, men hva har det å si for å gjøre mennesker yngre?
Vi bruker datamaskiner på stadig flere områder. Ray Kurzweil pleier å si at så snart noe blir en informasjonsteknologi, begynner utviklingen å følge Moores lov. Teknologien begynner altså å utvikle seg eksponentielt, med jevnlige doblinger i ytelse. En informasjonsteknologi er en teknologi som benytter datamaskiner i stor grad. De siste tiårene har biologi og medisin i økende grad blitt en informasjonsteknologi. Med datamaskiner kan vi nå blant annet:

  • Lese menneskets gener.
  • Editere gener med CRISPR/Cas9, en revolusjonerende teknologi som har blitt tatt i bruk av laboratorier over hele verden. Enda bedre teknologier for editering av gener er under utvikling.
  • 3D-printe en del organer.
  • Lage et fysisk kromosom design'et på en datamaskin. Forskere ved J. Craig Venter Institute gjorde dette i 2010, før de satte kromosomet inn i en celle og fikk den til å formere seg.
  • Diagnostisere sykdommer bedre enn leger, basert på bildefiler, beskrivelse av symptomer og informasjon om pasienten selv. (Superdatamaskinen Watson har blant annet blitt brukt til dette etter seieren i Jeopardy.)
  • Måle kroppens helsetilstand med små sensorer. Husker du den relativt lille dingsen legene i Star Trek brukte til å scan'e pasientene sine med for å sjekke hva som feilet dem? I Star Trek kalte de det for en tricorder. The X Prize Foundation har en pågående konkurranse hvor målet for lagene som deltar er å lage en tricorder-lignende dings som kan brukes til å diagnostisere en del sykdommer, 16 stk i første omgang. Målet er at folk, også i fattige deler av verden, lett skal få tilgang til egen helseinformasjon. Pasienten må derfor enkelt kunne bruke tricorder'en til å diagnostisere seg selv.

Så medisin er iferd med å bli en informasjonsteknologi, og det er hovedgrunnen til at vi kan forvente at den medisinske utviklingen bare vil akselerere i årene som kommer.

Jo mer avansert teknologien blir, jo mindre datamaskiner kan man lage, og på sikt kan man tenke seg mini-datamaskiner på størrelse med røde blodlegemer. Disse kan vi ha milliarder av i blodet vårt, og de kan fungere som et kunstig immunsystem som kontinuerlig hjelper vårt naturlige immunsystem med å fikse ting som ikke er som de skal være. På sikt kan det være slik vi kommer til å kontrollere aldringsprosessen, men det er nok heldigvis ikke nødvendig med avansert teknologi for å kunne reparere aldringsskader "godt nok" på kort sikt.

De fleste aldringsforskere er enige om at det er bare circa syv hovedgrunner til at vi eldes. Aubrey de Grey, den mest kjente forkjemperen for å bekjempe aldring og Chief Science Officer i SENS Research Foundation, en veldedig organisasjon som jobber for nettopp å bekjempe aldring, uttalte allerede for mer enn ti år siden at selv uten revolusjonerende nye teknologier var det rundt 50% sjanse for at man i løpet av ca 25 år ville kunne reparere de syv typene aldringsskader godt nok til å øke menneskers levealder med 25-30 år.

At man ville klare det i løpet av 25 år forutsatte ifølge de Grey at finansieringen var god nok. Finansieringen har langt ifra vært så god som man skulle ønske, men det har likevel blitt gjort viktige fremskritt, og 2015 var et godt år for aldringsforskningen. Innen fire (kanskje snart fem) av de syv kategoriene av aldringsskader er det nå private firmaer som prøver å utvikle behandlinger. Bare det å fjerne gamle "zombie-celler" (senescent cells - celler som har sluttet å dele seg, men som ikke blir resirkulert av immunsystemet) har ført til en 25% økning i levealder hos mus. Faktisk så er det to ulike firmaer som nå jobber med å utvikle behandlinger for å fjerne denne typen skadelige celler i mennesker, Unity Biotechnology og Oisin Biotechnology. Jo flere som konkurrerer om å utvikle behandlingene, jo bedre er sjansen for at noen lykkes, så dette er veldig positivt!

Så med tanke på hvor langt vi har kommet allerede og hvor fort teknologiutviklingen har gått og kan forventes å gå i fremtiden, er det for meg liten tvil om at vi har aldringsprosessen under kontroll om 30 år. Kanskje er til og med 30 år et for forsiktig estimat. Ray Kurzweil har sagt at forventet levealder allerede innen 2030 vil øke med over ett år pr år, og jeg blir faktisk ikke veldig overrasket hvis han får rett i det. Hele verden vil nok likevel ikke få tilgang til teknologien så tidlig som Kurzweil sier, derfor er nærmere 30 år kanskje likevel riktigere for folk flest?

Er det uunngåelig at vi kommer til leve mye lenger i fremtiden?
Å leve lenge er nært knyttet til det å ha god helse. Så lenge man har god helse, kommer man ikke til å dø av aldring. Uansett hvor skeptiske enkelte idag er til tanken om mennesker som lever i over 1000 år, tror jeg de fleste av dem likevel kommer til å velge god helse hvis de kan. Ingen har lyst til å få kreft, demens eller hjerteproblemer. Man skal være rimelig prinsippfast om man nekter å ta anti-aldringsbehandlingene som i fremtiden kan gi oss mye bedre helse når de fleste andre rundt oss tar dem. Det er i vår alles egeninteresse å utvikle disse behandlingene og å ha en god helse. 3) Teknologiutviklingen tilsier at behandlingene snart vil komme, og, ja, det er så godt som uunngåelig!

Og vi kommer ikke bare til å utvide menneskets levealder til for eksempel 150 år. Det kan godt hende nye, hittil ukjente, kategorier av aldringsskader vil gjøre seg gjeldende i så høy alder, men i og med at teknologiutviklingen vil være så utrolig rask på det tidspunktet de første menneskene har rukket å bli 150 år, vil det da være enkelt å finne ut hvordan man eventuelt skal reparere disse nye typene av aldringsskader. Hvis man først har kommet seg til 150 år, er man altså "over kneika" (for lenge siden), og da er det rett og slett ingen grense for hvor lenge man kan leve.


1) En viktig grunn til at teknologiutviklingen akselererer er at vi hele tiden utvikler mer effektive verktøy, noe som gjør det lettere å utvikle enda mer effektive verktøy igjen.

2) Men vil ikke utviklingen flate ut etter hvert? Kanskje, men Ray Kurzweil (som mener mennesker kommer til å forbedre seg selv ved å "smelte sammen" med teknologien vi utvikler) tror det er veldig lenge til det eventuelt vil skje. I artikkelen The Law of Accelerating Returns skriver han:

Can the pace of technological progress continue to speed up indefinitely? Is there not a point where humans are unable to think fast enough to keep up with it? With regard to unenhanced humans, clearly so. But what would a thousand scientists, each a thousand times more intelligent than human scientists today, and each operating a thousand times faster than contemporary humans (because the information processing in their primarily nonbiological brains is faster) accomplish? One year would be like a millennium. What would they come up with?

Well, for one thing, they would come up with technology to become even more intelligent (because their intelligence is no longer of fixed capacity). They would change their own thought processes to think even faster. When the scientists evolve to be a million times more intelligent and operate a million times faster, then an hour would result in a century of progress (in today's terms).

3) Mange tenker kanskje at jorden vil bli overbefolket hvis vi slutter å dø. Det er langt fra sikkert.

Kommentarer fra en pessimist: -En helt innlysende velsignelse at folk faktisk dør

Nylig skrev en person som mener omtrent nøyaktig det motsatte av meg en kommentar på et av mine litt eldre innlegg om overbefolkning. Vedkommende mente det var bra at mennesker døde - fordi han/hun var bekymret for overbefolkning og fordi vi gjorde så mye ondt. Det er kanskje en del andre som deler vedkommendes synspunkter, så jeg tenkte det kunne være greit å dele samtalen vår:

Når jeg hører folk diskutere teknologi og medisin som kan stoppe opp og reversere aldringsprosessen hos mennesker er det første spørsmålet som streifer hjernen min:

Finnes det virkelig folk her som vil foretrekke å drukne i egen og andres dritt? Om man ser seg om litt rundt i verden, og ser hvordan menneskene faktisk oppfører seg, må det vel kunne betraktes som en helt innlysende velsignelse at folk faktisk dør. Det faktum at vi klarer å opprettholde liv i så enormt mange mennesker her på Jorden som vi nå gjør, går faktisk på bekostning av alle andre arter. Og man behøver egentlig ikke bevege seg særlig langt heller, for å få et lite innblikk i dette. Om man sporer opphavet til det som ligger på middagstallerkenen vår trer man rett inn i en grotesk verden kun bestående av tortur og lidelse, satt i et ufattelig brutalt og grenseløst system. Vi hogger ned og forpester hele kloden. Slakter ned og utrydder. Torturerer gjerne for en liten slant. Det finnes ingen steder igjen på Jorden som vi med stolthet kan si at: Her har i alle fall ingen mennesker hatt negativ innvirkning av noe slag. Det er ingenting igjen som vi mennesker ikke har køddet til og delvis eller fullstendig ødelagt. Det kan ikke benektes at folketallet på Jorden går hardt ut over alle andre arter, arter som ikke har noen stemme, men som har like mye rett til å leve her og forvalte denne planeten som vi har. Arter som garantert aldri vil gjøre noe skade av noe slag. En annen side av saken er at livskvaliteten til menneskene også går betraktelig nedover ettersom folketallet stiger. Det sier seg jo selv at en ren, frisk og velfungerende klode har mer å gi oss enn en som er nedslitt og forpestet, nedsøplet og forgiftet, misbrukt og oppbrukt. En klode som er helt ute av balanse. Et sted hvor du må kjempe om plassen og hvor ren luft kan kjøpes på flaske.

Jeg har et litt mer optimistisk syn på verden enn deg, og jeg mener det er begrunnet.

Først må jeg innrømme at du har rett i at mennesker påfører andre dyr mye lidelse (jeg er riktignok mer opptatt av individene enn artene). Derfor har jeg begynt å spise mindre kjøtt. Jeg lager nå aldri middager med kjøtt og spiser ikke kjøttpålegg. Men det er også slik at naturen er brutal selv uten mennesker, og det ville fortsatt vært ekstremt mye lidelse blant dyr selv om menneskene ikke hadde fantes.

Det forskes for tiden på å lage ekte kjøtt på en kunstig måte. Hvis det blir billigere og sunnere enn vanlig kjøtt, kommer det etter hvert til å ta over for kjøtt produsert ved å drepe dyr.

Vi kommer også til å utvikle teknologi som kan gjøre mennesker lykkeligere og som kan gjøre at vi (nesten) ikke føler smerte (f eks ved å manipulere genene våre). Tilsvarende teknologi kan på lang sikt brukes til å gjøre dyrs liv mer behagelige. Det er teoretisk sett mulig å utrydde all lidelse i verden, men det kreves isåfall en intelligent art til å gjøre det. Menneskene er da eneste muligheten i overskuelig fremtid.

Det at vi har blitt så mange mennesker på jorda er egentlig veldig logisk. Tidligere var barnedødeligheten mye høyere, slik at for å opprettholde det totale antall mennesker i verden, måtte hver kvinne i snitt få ganske mange barn. Nå som vi har fått bedre teknologi har barnedødligheten sunket, og plutselig har vi en befolkningseksplosjon. Men mange mennesker er langt fra bare negativt. Jo flere vi er, jo fortere kan den teknologiske utviklingen gå, siden vi kan gjøre flere ting samtidig.

Antall barn vi får er riktignok på vei nedover. Mens hver kvinne for 50 år siden fikk 4,9 barn i snitt (på verdensbasis), er det tallet nå nede i under 2,4. Fortsetter nedgangen til under 2, kan det faktisk være helt nødvendig at vi utvikler livsforlengende teknologier for at menneskeheten ikke skal utryddes - for å sette det litt på spissen.

Et annet aspekt av saken er at vi mennesker heller ikke er like snille og greie med hverandre som vi ofte skal ha det til, og som vi helst liker å tro. Horder av mennesker har til alle tider fått utløp for sine mildt sagt lite flatterende sider i alle disse krigene folk på død og pine til enhver tid skal holde på med. I den senere tid har vi daglig blitt eksponert for all den elendighet og djevelskap folk faktisk er i stand til å gjøre mot hverandre. Oftere og oftere ser vi handlinger vi i denne delen av verden tidligere har vært relativt godt skånet og skjermet for. Her kan man ramse i det uendelige, men for ta et eksempel vil jeg nevne foreldre som tvangs-gifter bort døtrene sine. Et lite barn som resten av livet får æren av å bli voldtatt daglig av sin egen mann. Og når denne fysaken av en mann blir lei av henne, og ønsker å bytte henne ut, ja da er det jo bare å beskylde henne for utroskap eller annen ærekrenkede oppførsel. Da vil de samme foreldrene som giftet henne bort stå å kaste stein på henne til hun får så store hodeskader at hun dør av det. I visse kulturer er dette helt normal praksis, og det mener jeg egentlig sier en hel del om selve menneskeheten. Foruten det faktum at folk flest faktisk når alt kommer til alt er narsissistiske egoister, kommer man heller ikke utenom det faktum at veldig mange av oss er rene sadister. For mange mennesker på et lite område vil ikke bare være veldig slitsomt og utarmende, men også rett ut farlig.

Det er stor forskjell på hva mennesker faktisk gjør, og hva du skulle ønske de gjorde om de hadde teknologi som ikke eksisterer. Men en ting skal du ha, det er jo en god tanke.

Det som likevel er positivt er at vi er mindre voldelige nå enn i tidligere tider, noe Steven Pinker sier litt om i denne videoen:

Hvorfor var vi mer voldelige før? Er det arv eller miljø? Jeg er ganske sikker på at det først og fremst har med miljø å gjøre, og at måten samfunnet er organisert på er en viktig faktor. Isåfall er det ikke overraskende at ulike land har ulik grad av voldelighet.

Siden utviklingen har gått mot mindre vold, tenker jeg det er sannsynlig at den utviklingen vil fortsette i fremtiden. Kommer vi noen gang til å få fred i hele verden? Ja, jeg tror det.

Etter at den første stormen av tanker rundt dette med evig liv for alle har lagt seg, innser man jo selvsagt at det aldri vil bli noe av. Om denne teknologien noen sinne vil bli funnet opp, vil den som så mye annet her på Jorden være forbeholdt de aller rikeste. Noe som igjen betyr at det kun vil være de aller mest kyniske og skruppelløse menneskene som vil få muligheten til å leve evig. Aksjeeierne i de største multinasjonale selskapene og en rekke statsledere osv. er folk som vil ligge godt an. Og om andre lenger nedover i hierarkiet skal få ta del i deler av denne teknologien vil det kun være for å tyne noen flere arbeidsår ut av en flittig stakkar. Men hvem kan vel egentlig klandre dem. Det er rett og slett ikke mye kult å stå flere timer i kø til fots på vei opp Gaustatoppen. Det er ingenting som tyder på at menneskeheten noen sinne vil forandre seg.

Hvis du lever om 30 år, mener jeg det er gode sjanser for at du også vil være i live om 1000 år.

Jeg mener den beste måten å få mennesker til å leve veldig lenge på er å reparere aldringsskadene som akkumuleres i kroppen etter hvert som vi blir eldre. Altså å vedlikeholde kroppen ved hjelp av teknologi.

Dessverre er det ganske lite fokus på den angrepsvinkelen. Det er mer fokus på å prøve å stoppe aldringsprosessen, noe som både vil være vanskeligere å få til (fordi kroppen er så utrolig kompleks), og som ikke er til særlig god hjelp for de som allerede er gamle.

Men heldigvis er det ikke lenger tabu å si at man forsker på å bekjempe aldring.
Utviklingen innen biologi og medisin går fort om dagen, og jo mer vi lærer innen de fagområdene, jo lettere vil det være å gjøre den forskningen som skal til for å løse aldringsproblemet.

Teknologien som reparerer aldringsskader vil sannsynligvis ikke bestå av kostbare operasjoner hvor et team med leger skjærer i deg. Den vil heller komme i form av piller og/eller injeksjoner. Det betyr at den potensielt kan bli veldig billig siden fremstillingen av medisinen kan automatiseres. Hvis firmaene som tilbyr medisinen bare selger til de rike til en skyhøy pris, går de glipp av et enormt marked, og de vil antageligvis tjene mer hvis de setter prisen lavere, slik at de fleste har råd.

Riktignok vil prisen nok være høy i begynnelsen, når teknologien heller ikke fungerer spesielt bra, men som med de fleste andre teknologier, vil prisen synke og kvaliteten bli bedre etter hvert. De rike fungerer som forsøkskaniner og finansierer videre forskning ved å betale høy pris før teknologien er moden.

Det er også en mulighet for at behandlingen kan bli finansiert over skatteseddelen, slik at man ikke trenger å betale for behandlingen direkte. Grunnen til at staten kanskje kommer til å gjøre dette er at gamle syke mennesker er en utgift for staten, mens friske arbeidere gir staten inntekter. (Jeg er bekymret for at en slik statlig inngripen kan redusere konkurransen mellom tilbyderne mye, og at prisen man dermed betaler over skatteseddelen blir unødvendig høy.)

Og apropos arbeid: Vi jobber stadig mindre, og det kan vi gjøre fordi bedre teknologi og økt automatisering gjør at vi må jobbe færre timer for å få råd til det vi trenger. Hvis kunstig intelligens i fremtiden blir mye smartere enn biologisk/menneskelig intelligens og roboter i teorien kan gjøre alle jobbene våre, vil vi kanskje ikke trenge å jobbe i det hele tatt.

Fremtiden kan bli veldig bra! Det er så mange trender som peker i riktig retning!

Se gjerne denne videoen hvis du har lyst til å få et mer optimistisk syn på fremtiden:

Jeg har blitt intervjuet på Ole Landfalds podcast

Min første og foreløpig eneste podcast-deltagelse:

Ole Landfald Podcast #15 - Håkon Skaarud Karlsen om teknologi, alderdom og frihet

(Med "alderdom" menes "bekjempelse av aldring".)

 

Er sosialdemokratiet mer moralsk enn liberalismen?

Her har jeg satt sammen de fire siste blogginnleggene jeg har skrevet til ett innlegg, siden de hadde samme overordnede tema.

Del 1: Det frie markedet gjør oss til bedre mennesker

Mange tilhengere av sosialismen og sosialdemokratiet mener nok at sin ideologi er mer moralsk enn den "kyniske" liberalismen, og at det frie markedet/kapitalismen/markedsøkonomien - kall det hva du vil - kanskje fører til at folk blir grådige og skeptiske til andre. Stemmer dette?

Talk about free markets and capitalism to almost any intellectual and even many businessmen, and you'll get the idea that although capitalism delivers the goods, it's short on virtue. This view, more than any other, explains why advocates of government control over people's lives so often are conceded the high moral ground. Yet the exact opposite is closer to the truth. Markets teach or encourage at least three virtues: tolerance, honesty, and compassion.

- David R. Hendersons, The Joy of Freedom, kapittel 11: Market Virtues and Community

Henderson sier altså at markedsøkonomien - i motsetning til hva de fleste kanskje tror - fører til at mennesker blir ærligere, mer tolerante og utviser mer medfølelse med andre mennesker.

Ærlighet og tillit
Har du noen gang tenkt over hvor fantastisk det er at vi i de fleste situasjoner kan stole på at mennesker vi aldri har møtt før er ærlige og ikke prøver å lure oss? Og ikke bare i landet man selv bor i, men også i mange fremmede land?

La oss skru tiden tilbake til steinalderen. Steinaldersamfunnene var små, fra 30 til 300 personer. Steinaldermenneskene samarbeidet innenfor egne stammer. De delte på arbeidsoppgavene. Samarbeid og arbeidsdeling er basert på tillit mellom folk.

Utenfor egen stamme var det smått med tillit. Fremmede ble møtt med mistillit; mange av de fremmede ble plyndret og drept. Vold var utbredt i steinalderen.

På ferie i New York i sommer: Vi går inn på en restaurant, hilser høflig på kelneren. Hun hilser tilbake: Hva kan jeg gjøre for dere i dag? Vi bestiller vår mat i full tillit til at maten er giftfri og at kokkene gjør sitt ytterste for at maten skal smake. Tilliten er gjensidig. Kelneren har tillit til at vi gjør opp for oss etter at vi har spist, og at vi betaler henne tips etter New Yorks uformelle tipsregler. Gjensidig tillit praktiseres selv om vi aldri har møttes, og trolig aldri kommer til å møtes igjen.

- Sigve Tjøtta (Markedet fremmer tillit)

Hvorfor kan vi i dagens samfunn ha så stor grad av tillit til fremmede? Ifølge Sigve Tjøtta, professor i samfunnsøkonomi ved Universitet i Bergen, er det sannsynlig at den kommersielle markedsøkonomien spiller en viktig rolle her. Forskning har, ifølge Tjøtta, vist at samfunn med større grad av markedsøkonomi har mer tillit mellom folk. Han antyder også en mekanisme for hvorfor dette er tilfelle, nemlig at man i markedsøkonomier får negative reaksjoner hvis man gjør noe som mange andre misliker - gjennom (profitt og) tap, naturligvis, men også fordi folk i samfunn med stor grad av markedsøkonomi er villige til å straffe andres normbrudd selv om det innebærer en kostnad for en selv. 1) Ved at uønsket oppførsel straffes, får vi incentiver til å gjøre "gode" ting, og hvis folk stort sett gjør gode ting, er det liten grunn til å ha mistillit til andre, inkludert fremmede.

En annen mulig forklaring, som Tjøtta ikke nevner i sin artikkel, til at tilliten mellom folk er så stor i markedsøkonomierer, er at når man selger noe, ønsker man mange kunder, slik at man kan tjene mye penger. For å få mange kunder, er det for de fleste viktig å ha et godt rykte, noe man kan få ved å yte god service - ved å tilby kundene det de vil ha. En forbruker kan dermed ha tillit til at en selger ikke prøver å lure han/henne. Noen ganger skjer det likevel at man blir lurt, men det er overraskende sjelden.

Svindel og tyveri straffes dessuten av rettsvesenet, noe som selvfølgelig også er med på å bidra til å holde folk mer ærlige ved å gjøre denne type oppførsel mindre lønnsomt.

David Friedman har også skrevet litt om hvordan markedsøkonomien i større grad enn tradisjonelle og sentralstyrte samfunn gir mennesker incentiver til å være ærlige. Markedsøkonomier vil, ifølge han, gi flere ærlige mennesker og færre bøller enn alternativene. Dette kan du lese om i kapittelet The Economics of Virtue and Vice i tredje utgave av boka The Machinery of Freedom, eller du kan lese et utkast til kapittelet her.

Toleranse
På hvilken måte fører så markedsøkonomien til at vi blir mer tolerante overfor andre mennesker? Hvorfor blir vi for eksempel mindre rasistiske i et kommersielt samfunn?

The single most important factor that has broken down racial discrimination is free markets. [W]hen people are free to trade, it is costly to discriminate on the basis of personal characteristics that [have] nothing to do with productivity or the product being exchanged. People respond by discriminating less, by paying less attention to racial characteristics that disturb them. And, as they come to see that the people against whom they had discriminated are human, then - surprise, surprise - some of them eventually don't care about differences at all.

- David Henderson

Dette er igjen et sitat fra boka The Joy of Freedom hvor forfatteren har viet et helt kapittel til temaet diskriminering (Free Markets Versus Discrimination). I tillegg til at det altså er ganske logisk at det blir mindre diskriminering i frie markeder, viser han til flere eksempler hvor statlig innblanding har forsterket rasistisk diskriminering. Eksempler er Nazi-Tyskland, Apartheid i Sør-Afrika og slaveriet i USA. Selv Ku Klux Klan, som er en privat organisasjon, fikk tidlig god hjelp av staten ved at det fra 1870-tallet ble innført lover som tillot hvite, men ikke svarte, å eie våpen.

Medfølelse/generøsitet
Det er naturlig for mennesker å ha medfølelse med andre mennesker, særlig sine nærmeste, og når vi donerer til en god sak, fører vissheten om at vi har vært med på å bidra til noe positivt til at mange av oss får en god følelse i kroppen. Mange mennesker har altså en egen-interesse av å gi penger til gode saker. Men når staten gir penger til en sak, gis det mindre penger privat til samme sak. Vi er altså mer generøse når staten ikke bestemmer hvilke gode formål som skal få penger. (Det kan også nevnes at det blir mer konkurranse mellom veldedige organisasjoner når hver enkelt selv kan velge hvem pengene skal gå til enn når staten bestemmer på alles vegne.)

Overraskende for mange er det kanskje at amerikanere er så generøse, men ifølge britiske The Economist (1997):

The average American gives a little over one weekly pay cheque a year to charity, the highest rate in the world. Moreover, half the country does volunteer work, averaging more than four hours of it a week.

David Henderson forklarer:

Why does the United States exhibit more feeling of community and more generosity than other wealthy nations do? One of the main reasons is that governments in the United States take less responsibility for people's lives than governments in most other countries. This leaves room for communities to develop and support their members. People want to feel important when they help others. When governments take over, people who would help often feel that their own help is redundant and futile.

Samtidig er det slik at jo rikere man er, jo mer gir man (i snitt) til veldedige formål. 2) Det betyr at desto rikere et samfunn er, desto mer vil det gis til gode formål, og det vil sannsynligvis være fordelaktig også for de fattigste i samfunnet. Det viser seg dessuten at de frieste samfunnene er de rikeste, så antageligvis vil de fattigste i et fritt samfunn være rikere enn de fattigste i et mindre fritt samfunn, noe som faktisk ser ut til å stemme godt (i snitt). 3)


Til slutt håper jeg du har lyst til å se følgende korte, tankevekkende video, hvor Walter Williams forklarer at "[T]he great virtue of the free market system is [that] the way you get more for yourself is by serving your fellow man, making your fellow man happy, and that's what the free market is about. [...] Profit motivation gets people to try to please their fellow man". Hvor utrolig fantastisk er det ikke at vi har funnet en så positiv måte å gjøre seg selv rikere på? Er du ikke enig?


1) Men hva grunnen er til at man i større grad er villig til å uselvisk straffe normbrudd i en markedsøkonomi har jeg ikke funnet ut.

2) I kroner, ikke prosent. Linken viser tall fra USA.

3) Nå er det ikke slik at et land plutselig blir rikt med én gang det har blitt fritt, men rikdommen og velstanden øker fortere i friere samfunn.

Del 2: Sosialdemokratiet skal hjelpe fattige nordmenn, liberalismen hjelper fattigere utlendinger

Sosialdemokratiet tar vare på de fattige i samfunnet, sies det. Dette er en viktig grunn til at nordmenn flest støtter opp om sosialdemokratiet. Dette høres jo veldig moralsk og fint ut, og liberalismen kan vel umulig måle seg med dette når det gjelder moral? Eller kan den det?

Om staten faktisk hjelper de fattige i Norge på en god måte kan diskuteres, 1) men her og nå kan vi godt anta at den gjør det.

Men den norske stat skal først og fremst ivareta interessene til norske borgere, ikke utenlandske. Dette kan jo teoretisk sett gå på bekostning av utenlandske borgere. Og min påstand er at norsk politikk, hvor ett av de uttalte målene er å hjelpe fattige nordmenn, gjør situasjonen vanskeligere for enda fattigere utlendinger, som i en mer liberalistisk verden kunne hatt et bedre liv enn de har nå.

Ta såkalt sosial dumping, for eksempel, som norske myndigheter ønsker å bekjempe. Sosial dumping er (blant annet) når utlendinger jobber i Norge til lavere lønn enn det som er vanlig for norske arbeidstagere. Som en konsekvens kan norske arbeidere miste jobben eller få dårligere lønnsbetingelser. Norske myndigheter begrunner kampen mot sosial dumping med at vi ikke kan behandle utenlandske arbeidere så dårlig, men jeg mistenker at det nok er norske interesser som er mest tungtveiende. For en lav lønn etter norsk standard kan likevel være veldig mye penger for en som kommer fra et fattig land. Er det best for vedkommende å jobbe for relativt lav lønn i Norge eller for mye lavere lønn i hjemlandet? Det spørsmålet er det arbeideren selv som har best forutsetninger for å svare på - ikke norske politikere.

Å frata utenlandske borgere muligheten til å jobbe i Norge for hva vi anser å være dårlig lønn, gjør altså ikke situasjonen bedre for disse menneskene - snarere tvert imot. Den norske politikken beskytter norske arbeidere, og det går på bekostning av fattigere utlendinger når de mister et alternativ som en del av dem anser som det mest attraktive. 2)

Det norske sosialdemokratiet hjelper norske arbeidere, liberalismen hjelper fattigere utlendinger.

Et annet eksempel er subsidiering av norsk industri, blant annet landbruk, noe som gjør det vanskeligere for bønder i fattigere land å få solgt varene sine til Norge. Toll på landbruksvarer har samme effekt. 3)

Sosialdemokratiet hjelper norske bønder, liberalismen hjelper fattigere utenlandske bønder.

Hadde mennesker kunnet bevege seg fritt i hele verden - det vil si hvis alle land hadde hatt åpne grenser og fri innvandring 4) - har noen økonomer beregnet at verdens årlige bruttonasjonalprodukt (BNP) kunne doblet seg:

The losses boggle the imagination. According to economists' standard estimates, letting anyone take a job anywhere would roughly double global production - a bigger gain than any other economic reform known to man. This isn't trickle-down economics; it's Niagara Falls economics.

- Bryan Caplan (The Case for Open Borders)

Økningen i levestandard dette tilsvarer vil i størst grad hjelpe de fattige, men "alle" vil egentlig tjene på det. Én grunn til at åpne grenser hjelper mennesker som nå bor i fattige land er at det er lettere å være produktiv i et utviklet land enn i et land som er mindre utviklet:

If you lived in Syria or Haiti, you wouldn't be very productive either.

- Bryan Caplan

Og når man er mer produktiv, tjener man som regel mer penger.

Hvis verdens BNP dobler seg, vil også mennesker i de rikeste delene av verden kunne få det bedre. Høyere BNP betyr at det har blitt gjort mer arbeid, og en viktig og positiv effekt av arbeid er å tilfredsstille andre menneskers behov. Mer utført arbeid betyr at flere behov har blitt tilfredsstilt. Hvis innvandrere utfører jobber som nordmenn benytter seg av, har dette tilført disse nordmennene positiv verdi. Det kan være fordi prisen er lavere enn om nordmenn skulle gjort samme jobb, fordi det er en type jobb nordmenn sjelden utfører, eller kanskje til og med fordi kvaliteten er høyere. Positivt for de som bor i rike land kan det også være hvis innvandrere fra fattige land tar de minst attraktive jobbene i de rike landene, så de innfødte slipper. Fri innvandring vil dessuten føre til at de smarteste og mest ambisiøse menneskene som nå bor i fattige land får bedre muligheter til å bidra til innovasjon og teknologisk utvikling.

Ulempen for nordmenn med åpne grenser er at, selv om fri innvandring er utjevnende globalt, vil vi få mer fattigdom innenfor Norges grenser. Den fattigdommen som finnes andre steder i verden idag vil altså bli mer synlig for oss. Men, som sagt, fri innvandring vil ha en sterkt utjevnende effekt hvis man ser på hele verden samlet - og det bør vi vel strengt tatt gjøre?

Det norske sosialdemokratiet holder fattige utlendinger utenfor, liberalismen slipper inn de som vil komme hit og søke lykken.

Og som en konsekvens av åpne grenser i hele verden ville menneskeheten blitt mye rikere!


1) Og det skal jeg gjøre i neste innlegg.

2) Å få et bein innenfor det norske arbeidsmarkedet kan være veldig verdifullt, med muligheter for bedre betingelser i fremtiden.

3) Det er riktignok ikke toll på landbruksvarer fra de aller fattigste landene (MUL-landene), men hvis de får et suksessfullt eksportprodukt, har den norske regjeringen ved minst én anledning innført en maks-grense for hvor mye som kan selges til Norge.

4) Det er ikke snakk om at alle som kommer hit skal ha rett til å få penger fra staten, men staten skal ikke hindre utlendinger i å jobbe for norske arbeidsgivere.

Del 3: Sosialdemokratiet gjør det vanskelig for fattige nordmenn å jobbe seg oppover



I forrige innlegg skrev jeg at staten, som skal beskytte norske interesser, dermed bidrar til å gjøre situasjonen vanskeligere for fattige utlendinger. I dette innlegget skal jeg gi eksempler på at staten i mange tilfeller ikke hjelper de fattige i Norge heller, men snarere gjør situasjonen vanskeligere for dem.

Staten skal være et sikkerhetsnett for de som får problemer. Hvis man ikke klarer å tjene penger selv, skal man få hjelp av staten, for eksempel gjennom arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd. Ikke alle som burde fått trygd får det, og ikke alle som får trygd burde fått det. Det er forsåvidt forståelig, det er ikke alltid lett å finne ut hvem som snakker sant og usant.

Trygdefellen

Men samtidig som staten gir trygd når man ikke klarer å tjene nok selv, gjør staten det også vanskeligere å tjene (nok) penger selv, blant annet gjennom regulering av hva slags type arbeid som er tillatt og til hvilken pris. I tillegg er det lett å havne i velferdsfellen eller trygdefellen, hvor man ved å jobbe litt mer mister store deler av trygden, slik at man faktisk, ved å øke antall jobbtimer, får en lavere totalinntekt. De fattige får dermed et sterkt incentiv til å forbli fattige (og avhengige av staten).

Nå er det riktignok ikke helt trivielt å design'e et trygdesystem hvor man alltid har incentiver til å jobbe hvis man kan. For eksempel kan man tenke seg at man, istedenfor å miste all trygden når man tjener for mye til å motta trygd, bare mister en andel av den, for eksempel 50%. Men det betyr, som Milton Friedman har forklart, at en som har gått på trygd og en som ikke har det har ulik lønn selv om de har nøyaktig samme jobb. Den som har gått på trygd vil faktisk ha høyest inntekt av de to.

Milton Friedman foreslo derfor at en form for borgerlønn han kalte Negative Income Tax kunne overta for alle dagens trygdeordninger. Med Negative Income Tax behandles alle likt samtidig som mer arbeidsinntekt alltid gir høyere totalinntekt. Så det er nok teoretisk sett mulig med et vesentlig bedre system enn dagens. En så stor endring er nok riktignok ikke realistisk å få implementert gjennom det politiske systemet.

Det kan også være problemer med en Negative Income Tax, så det finnes helt sikkert bedre løsninger enn det også. Kanskje vil entreprenører i et mindre statlig styrt trygdesystem finne noen av disse løsningene?

Trygdesystemet gir uheldige incentiver til de fattige, men samtidig er det en god ting å hjelpe folk som trenger hjelp. Spørsmålet er hvordan de fattige kan hjelpes mest mulig effektivt. Er det gjennom staten eller ikke? 1) Og er det best å bare gi penger, eller er det bedre å hjelpe de fattige til å klare seg selv uavhengig av staten?

Yrkeslisens

Som nevnt kan arbeidsreguleringer gjøre det vanskeligere for folk å tjene penger. Riktignok virker det som norske reguleringer er mer liberale enn amerikanske, men vi har fortsatt veldig mye å gå på i frihetlig retning. I noen stater i USA er det blant annet ikke tillatt å klippe eller flette (!) hår uten lisens, og barn har ikke lov til å selge saft, boller eller lignende uten å ha fått godkjenning på forhånd.

I både USA og Norge må man ha statens godkjenning (drosjeløyve) for å kunne kjøre taxi lovlig. For å få drosjeløyve i Norge stilles det visse krav, blant annet er det et "økonomikrav":

Økonomikravet anses ikke å være oppfyllt dersom søkeren har vesentlige forfalte, men ikke betalte gebyr-, avgifts- eller skatterestanser eller er under konkursbehandling.

Her virker det som det er ekstra vanskelig for de som har dårlig økonomi - de fattigste - å få jobb som taxisjåfør. Hadde hvem som helst hatt lov til å kjøre noen fra ett sted til et annet mot betaling, hadde en (lovlig) jobb i taxibrasjen blitt en reell mulighet for mange med lite penger. Mange fattige i Norge har bil og smart-telefon med GPS, og utenom å være hyggelig, er det strengt tatt ikke så mye mer som skal til for å kjøre taxi.

På NRKs Brennpunkt nylig kunne vi se hvor uheldig kravet om statlig godkjenning av sykepleiere kan slå ut. Hvorfor skal Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) kunne nekte sykehusene å ansette en sykepleier hvis sykehuset tydeligvis mener vedkommende er dyktig nok? For meg er det ganske uforståelig.

Milton Friedman var også skeptisk til statlige lisensordninger, ikke engang leger bør ha lisens, ifølge han. Grunnen er at lisensordningene hindrer konkurranse og dermed gir høyere priser 2) og kanskje også lavere kvalitet. Hør hans argumentasjon i denne videoen:

Andre arbeidsreguleringer

Det er ingen felles minstelønn i Norge, men i flere bransjer er det likevel en lovpålagt minstelønn, gjennom allmenngjorte tariffavtaler.

Det en minstelønn sier er i praksis at du ikke har lov til å jobbe hvis du er mindre verdifull for en bedrift enn hva minstelønnen tilsvarer - for det er ikke mange som vil ansette noen de taper penger på å ansette. (Ville du gjort det?) En minstelønn stenger altså de minst produktive ute fra arbeidsmarkedet.

En minstelønn fjerner dermed også et alternativ for disse menneskene. Å fjerne et alternativ som noen kunne tenke seg å benytte er vel strengt tatt ikke den beste måten å hjelpe dem på?

En arbeidsgiver har ikke lov til å si opp hvem som helst uten at det er saklig begrunnet. Jo vanskeligere det er å si opp en ansatt, jo større terskel blir det også for arbeidsgiveren å ansette noen han/hun ikke vet helt sikkert om kommer til å gjøre en god jobb. Som arbeidsgiver vil man helst ikke å komme i en situasjon hvor man har ansatt en person som man ønsker - men ikke har lov til - å si opp. Resultatet blir at de som har minst utdanning, erfaring og kompetanse får en større utfordring med å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

Har man først kommet seg inn på arbeidsmarkedet, har man muligheten til å jobbe seg oppover og få bedre betingelser hvis man er motivert for det og gjør en god jobb.

Det er tydelig at yrkeslisenser og andre statlige arbeidsreguleringer gjør det vanskeligere for folk å få seg en jobb. Det er dermed lett å foreslå et tiltak som skal gi mindre arbeidsledighet - det er rett og slett bare for staten å slutte å blande seg inn i hvilke arbeidsavtaler det skal være tillatt å inngå.

Og hva skal vi leve av etter oljen?
-Det folk velger å jobbe med - enkelt og greit!

Boligpolitikk

Er det best for de fattigste i samfunnet om boligpriser og leiepriser er høye eller lave? Det er selvfølgelig best om de er lave. Da vil flere ha råd til et fint sted å bo. De siste par tiårene har dessverre bolig- og leieprisene skutt i været i Norge, særlig i byene. Selv om noe av prisøkningen nok skyldes innflytting til byene, spiller politikk en viktig rolle:

  • Det er skattemessig lønnsomt å investere i bolig.
  • Lånerentene er lave.
  • Det er store begrensninger på hvor det er lov å bygge nytt og hvor høyt det er lov å bygge.
  • Det er strenge reguleringer på hvordan nye bygninger skal være.
  • Det er krav om universell utforming.

De høye prisene på boliger gjør at relativt fattige nordmenn ikke har råd til å kjøpe bolig, noe som ikke er et problem i seg selv siden man også eventuelt kan leie. Problemet, sett fra de fattiges ståsted, er at "sparing" i bolig har vært så utrolig lønnsomt for de som har klart å komme seg inn på boligmarkedet. Dette har dermed bidratt til å øke forskjellen mellom fattige og rike - de som har hatt råd til å kjøpe bolig og de som ikke har det.

 

Disse tre punktene (trygdefellen, arbeidsreguleringer og boligpolitikk) er kanskje de mest effektive tiltakene staten bruker for å gjøre livet vanskeligere for de fattige i Norge (selv om de fleste i staten nok ikke ser det sånn selv). Er du enig? Eller er det andre ting staten gjør som bør inn på topp 3-listen? Moms? Inntektsskatt? Høye krav til å starte egen virksomhet? Begrunn svaret. :)


1) Hvis det først og fremst var private organisasjoner som hadde hjulpet de fattige, hadde disse hatt bedre incentiver til å faktisk hjelpe de fattige på en god måte enn det staten har idag. (Og er incentivene bedre, så blir resultatet bedre også.) Staten kan velge hvor mye penger den vil ta fra innbyggerne og velge hvor mye som skal gå til de fattige. Om det ikke blir færre fattige over tid, er ikke det så viktig, for hvem i staten taper egentlig på det, utenom kanskje en og annen politiker som lovte at det skulle bli færre fattige? Faktisk er det kanskje sånn at staten tjener på at det er mange som får tilskudd fra staten, for da vil mange av dem være takknemmelige og ønske å bevare det eksisterende systemet. En privat organisasjon er avhengig av at folk frivillig gir penger til den, så hvis folk mener den ikke gjør en god jobb, vil den miste støtte, tjene mindre penger og kanskje gå konkurs. En privat organisasjon vil dessuten prøve å tjene så mye penger som mulig, hvilket betyr at den har et incentiv til å få folk til å klare seg selv igjen så fort som mulig - så den vil antageligvis ikke bare gi penger, men også gjøre en stor innsats for at folk kan komme tilbake i arbeid så fort som mulig. (Staten har vel også noen slike ordninger, men jeg vet ikke hvor effektive de er.)

2) Medisiner og medisinsk behandling har på grunn av statlige reguleringer blitt så dyrt at de færreste har råd til å betale for det selv. Man har dermed blitt avhengig av statlige ordninger (ironisk nok) eller private forsikringer for å kunne betale. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hvordan det amerikanske statlige monopolet på godkjenning av medisiner bidrar til at prisene på medisiner blir ekstremt høye.

Del 4: Politikere er ikke guder - markedssvikt i det politiske systemet

There are some government programs that give money to the poor [...]. But such programs are vastly outweighed by those having the opposite effect - programs that injure the poor for the benefit of the not-poor. Almost surely, the poor would be better off if both the benefits that they now receive and the taxes, direct and indirect, that they now pay were abolished.

-David Friedman, The Machinery of Freedom, kapittel 4: Robin Hood Sells Out

Hjelper egentlig sosialdemokratiet de fattige i Norge på en bedre måte enn hva tilfellet hadde vært i et liberalistisk samfunn? 1) Ifølge David Friedman ser svaret ut til å være nei, selv om han i sitatet over riktignok ikke refererte til Norge idag, men til USA i 1970. Men som jeg pekte på i forrige innlegg, har den norske staten laget en del lover og reguleringer som gjør ting vanskeligere for de fattige. Hvorfor klarer ikke staten å sette opp et system som fungerer godt for alle? Det skal jeg prøve å si litt om nå.

Mange argumenterer for at staten skal gripe inn i det frie markedet for å omfordele penger fra rike til fattige. Det de fleste nok ikke tenker så mye på er hvor sannsynlig det er at staten kommer til å gjøre dette (og andre ting) på en god måte. Det virker som mange har en tanke om hvordan samfunnet optimalt sett bør være, så tenker de at det frie markedet ikke kommer til å produsere ønsket resultat, dermed må staten gjøre det. Det er her det er viktig å vite litt om hvordan staten fungerer - hvordan incentivene er for de som jobber i staten - for å kunne si noe om hvorvidt det ønskede resultatet er realistisk eller ikke.

Public choice theory er en retning innenfor økonomifaget som analyserer incentivene i offentlig sektor, og det viser seg at de sjelden er bedre enn incentivene i det frie markedet. I video-serien under (4 videoer), som gir en god introduksjon til public choice theory, sier Mark Pennington (i siste video, 2:43) at:

When you try to perfect [the market] with imperfect politicians, that's when things really get screwed up.

Når man stemmer, stemmer man på partier - ikke på konkrete politiske programmer. De konkrete programmene blir ikke til kun basert på hvordan folk stemmer, men også på bakgrunn av politikernes forhold til interesseorganisasjoner, lobbyister og hverandre. Politikerne er ikke noe mer uselviske enn deg og meg, og hvis de får et godt tilbud fra noen som har mye å tilby, kan det være vanskelig å si nei selv om det egentlig ikke er en politikk de i utgangspunktet ønsker å stå for. I likhet med det frie markedet er altså også det politiske systemet en slags markedsplass, og det er ikke slik at alt man ønsker automatisk kommer til å skje bare fordi det skjer gjennom staten - selv ikke hvis politikerne lover at det kommer til å skje.

I det politiske markedet er det, som i det frie markedet, de fattige som har minst å tilby. Derfor er det ikke unaturlig hvis det er andre (rikere) grupper som får mer enn dem.

This is not to deny that poor people get some benefit from some government programs. Everyone gets some benefit from some government programs. The political system is itself a sort of marketplace. Anyone with something to bid - votes, money, labor - get a special favor, but the favor comes at the expense of someone else. Elsewhere I argue that, on net, very nearly everyone loses. Whether that is the case for everyone or not, it surely is the case for the poor, who bring less to the bidding than anyone else.

One cannot simply say, 'Let government help the poor', 'Reform the income tax so that rich people really pay'. Things are as they are for reasons.

-David Friedman

Den siste setningen er verdt å gjenta: Det er grunner til at ting er som de er. 2) Det er lett å tenke at "bare staten kan justere litt på reglene sine, så blir ting skikkelig bra," men hvorfor har ikke staten fikset problemet tidligere? Jo, det er ofte fordi incentivene til de involverte parter er slik at det er lønnsomt for dem å velge en løsning som ikke er optimal for folk flest (men for dem selv - selvfølgelig). Dette er jo selve definisjonen på markedssvikt, 3) og markedssvikt er utbredt i det politiske systemet - det politiske systemet som ironisk nok sies å skulle fikse markedssvikt i det frie markedet. For selv om markedssvikt er et argument for at staten bør gripe inn, er det et enda bedre argument for at staten ikke bør gripe inn, noe David Friedman sier mer om i foredraget i videoen under. Mens markedssvikt er unntaket i det frie markedet (og i mange tilfeller kan fikses av en smart entreprenør), er markedssvikt regelen i det politiske markedet.

Årsaken til at markedssvikt er så utbredt i det politiske systemet er at de fleste politiske avgjørelser tas av folk som selv verken betaler kostnaden for eller får fordelene av det som gjøres.

For eksempel får jeg som stemmeberettiget veldig lite igjen for å sette meg grundig inn i politikk. Selv om jeg stemmer på riktig parti, er sjansen minimal for at min stemme vil påvirke valgresultatet. Når man derimot "stemmer" i det frie markedet ved å velge å kjøpe ett produkt fremfor et annet, får man alltid det produktet man "stemmer på" (kjøper).

Et annet eksempel hvor kostnader og fordeler ikke går til den som tar avgjørelsen er når lovgivere vedtar en ny lov eller regulering. Loven går ofte ut over noen, mens andre kan tjene på den. Lovgiveren selv kan riktignok ha fordel av loven, men de største kostnadene og fordelene går til andre. Det betyr at hvis loven for det meste har negative konskvenser, er det ikke sikkert at feilen vil bli rettet opp. Hvis man derimot som enkeltperson eller firma tar en dårlig eller god avgjørelse, er det mye større sannsynlighet for at en selv merker konsekvensene av avgjørelsen, positive eller negative, avhengig av hvordan avgjørelsen blir mottatt av omverdenen. Dermed har vi i det private normalt sett incentiver til hele tiden å prøve å ta gode avgjørelser, mens man i det politiske systemet lettere kan komme unna med mer "egoistiske" handlinger som en selv tjener på, men hvor kostnaden for samfunnet som helhet er større enn fortjenesten.

Et eksempel på dette er at store firmaer ved hjelp av lobbyisme kan kjøpe seg reguleringer som skader konkurrentene mer enn dem selv. Politikerne tjener på tjenestene de kan få av lobbyistene, firmane tjener ved at de får en fordel i konkurransen mot andre firmaer, mens folk flest taper når det blir mindre konkurranse i markedet, noe som normalt gir seg utslag i høyere pris og/eller dårligere varer og tjenester. Siden det er store firmaer som har best råd til å kjøpe seg innflytelse over nye reguleringer, vil man dermed få flere store firmaer relativt til små enn hva tilfellet ville vært i et friere marked:

Jeg har også tidligere skrevet litt om uheldige incentiver i offentlig sektor:


1) USA er ikke spesielt liberalistisk.

2) Hvis man synes det er rart at ting er som de er, skyldes det at man ikke har nok kunnskap og informasjon. Hadde man visst alt, hadde det man syntes var rart vært fullstendig logisk. Så når man synes noe er rart, er det egentlig bare et tegn på at man har mer å lære.

3) Markedssvikt er når resultatet totalt sett blir negativt når vi som enkeltindivider handler i vår egeninteresse. (Slik vi derimot ønsker at ting skal fungere er at når hver og én av oss gjør det beste for oss selv, blir resultatet også det beste for samfunnet (hele jordens befolkning) totalt sett.)

Politikere er ikke guder - markedssvikt i det politiske systemet

There are some government programs that give money to the poor [...]. But such programs are vastly outweighed by those having the opposite effect - programs that injure the poor for the benefit of the not-poor. Almost surely, the poor would be better off if both the benefits that they now receive and the taxes, direct and indirect, that they now pay were abolished.

-David Friedman, The Machinery of Freedom, kapittel 4: Robin Hood Sells Out

Hjelper egentlig sosialdemokratiet de fattige i Norge på en bedre måte enn hva tilfellet hadde vært i et liberalistisk samfunn? 1) Ifølge David Friedman ser svaret ut til å være nei, selv om han i sitatet over riktignok ikke refererte til Norge idag, men til USA i 1970. Men som jeg pekte på i forrige innlegg, har den norske staten laget en del lover og reguleringer som gjør ting vanskeligere for de fattige. Hvorfor klarer ikke staten å sette opp et system som fungerer godt for alle? Det skal jeg prøve å si litt om nå.

Mange argumenterer for at staten skal gripe inn i det frie markedet for å omfordele penger fra rike til fattige. Det de fleste nok ikke tenker så mye på er hvor sannsynlig det er at staten kommer til å gjøre dette (og andre ting) på en god måte. Det virker som mange har en tanke om hvordan samfunnet optimalt sett bør være, så tenker de at det frie markedet ikke kommer til å produsere ønsket resultat, dermed må staten gjøre det. Det er her det er viktig å vite litt om hvordan staten fungerer - hvordan incentivene er for de som jobber i staten - for å kunne si noe om hvorvidt det ønskede resultatet er realistisk eller ikke.

Public choice theory er en retning innenfor økonomifaget som analyserer incentivene i offentlig sektor, og det viser seg at de sjelden er bedre enn incentivene i det frie markedet. I video-serien under (4 videoer), som gir en god introduksjon til public choice theory, sier Mark Pennington (i siste video, 2:43) at:

When you try to perfect [the market] with imperfect politicians, that's when things really get screwed up.

Når man stemmer, stemmer man på partier - ikke på konkrete politiske programmer. De konkrete programmene blir ikke til kun basert på hvordan folk stemmer, men også på bakgrunn av politikernes forhold til interesseorganisasjoner, lobbyister og hverandre. Politikerne er ikke noe mer uselviske enn deg og meg, og hvis de får et godt tilbud fra noen som har mye å tilby, kan det være vanskelig å si nei selv om det egentlig ikke er en politikk de i utgangspunktet ønsker å stå for. I likhet med det frie markedet er altså også det politiske systemet en slags markedsplass, og det er ikke slik at alt man ønsker automatisk kommer til å skje bare fordi det skjer gjennom staten - selv ikke hvis politikerne lover at det kommer til å skje.

I det politiske markedet er det, som i det frie markedet, de fattige som har minst å tilby. Derfor er det ikke unaturlig hvis det er andre (rikere) grupper som får mer enn dem.

This is not to deny that poor people get some benefit from some government programs. Everyone gets some benefit from some government programs. The political system is itself a sort of marketplace. Anyone with something to bid - votes, money, labor - get a special favor, but the favor comes at the expense of someone else. Elsewhere I argue that, on net, very nearly everyone loses. Whether that is the case for everyone or not, it surely is the case for the poor, who bring less to the bidding than anyone else.

One cannot simply say, 'Let government help the poor', 'Reform the income tax so that rich people really pay'. Things are as they are for reasons.

-David Friedman

Den siste setningen er verdt å gjenta: Det er grunner til at ting er som de er2) Det er lett å tenke at "bare staten kan justere litt på reglene sine, så blir ting skikkelig bra," men hvorfor har ikke staten fikset problemet tidligere? Jo, det er ofte fordi incentivene til de involverte parter er slik at det er lønnsomt for dem å velge en løsning som ikke er optimal for folk flest (men for dem selv - selvfølgelig). Dette er jo selve definisjonen på markedssvikt, 3) og markedssvikt er utbredt i det politiske systemet - det politiske systemet som ironisk nok sies å skulle fikse markedssvikt i det frie markedet. For selv om markedssvikt er et argument for at staten bør gripe inn, er det et enda bedre argument for at staten ikke bør gripe inn, noe David Friedman sier mer om i foredraget i videoen under. Mens markedssvikt er unntaket i det frie markedet (og i mange tilfeller kan fikses av en smart entreprenør), er markedssvikt regelen i det politiske markedet.

Årsaken til at markedssvikt er så utbredt i det politiske systemet er at de fleste politiske avgjørelser tas av folk som selv verken betaler kostnaden for eller får fordelene av det som gjøres.

For eksempel får jeg som stemmeberettiget veldig lite igjen for å sette meg grundig inn i politikk. Selv om jeg stemmer på riktig parti, er sjansen minimal for at min stemme vil påvirke valgresultatet. Når man derimot "stemmer" i det frie markedet ved å velge å kjøpe ett produkt fremfor et annet, får man alltid det produktet man "stemmer på" (kjøper).

Et annet eksempel hvor kostnader og fordeler ikke går til den som tar avgjørelsen er når lovgivere vedtar en ny lov eller regulering. Loven går ofte ut over noen, mens andre kan tjene på den. Lovgiveren selv kan riktignok ha fordel av loven, men de største kostnadene og fordelene går til andre. Det betyr at hvis loven for det meste har negative konskvenser, er det ikke sikkert at feilen vil bli rettet opp. Hvis man derimot som enkeltperson eller firma tar en dårlig eller god avgjørelse, er det mye større sannsynlighet for at en selv merker konsekvensene av avgjørelsen, positive eller negative, avhengig av hvordan avgjørelsen blir mottatt av omverdenen. Dermed har vi i det private normalt sett incentiver til hele tiden å prøve å ta gode avgjørelser, mens man i det politiske systemet lettere kan komme unna med mer "egoistiske" handlinger som en selv tjener på, men hvor kostnaden for samfunnet som helhet er større enn fortjenesten.

Et eksempel på dette er at store firmaer ved hjelp av lobbyisme kan kjøpe seg reguleringer som skader konkurrentene mer enn dem selv. Politikerne tjener på tjenestene de kan få av lobbyistene, firmane tjener ved at de får en fordel i konkurransen mot andre firmaer, mens folk flest taper når det blir mindre konkurranse i markedet, noe som normalt gir seg utslag i høyere pris og/eller dårligere varer og tjenester. Siden det er store firmaer som har best råd til å kjøpe seg innflytelse over nye reguleringer, vil man dermed få flere store firmaer relativt til små enn hva tilfellet ville vært i et friere marked:

 Jeg har også tidligere skrevet litt om uheldige incentiver i offentlig sektor:


1) USA er ikke spesielt liberalistisk.

2) Hvis man synes det er rart at ting er som de er, skyldes det at man ikke har nok kunnskap og informasjon. Hadde man visst alt, hadde det man syntes var rart vært fullstendig logisk. Så når man synes noe er rart, er det egentlig bare et tegn på at man har mer å lære.

3) Markedssvikt er når resultatet totalt sett blir negativt når vi som enkeltindivider handler i vår egeninteresse. (Slik vi derimot ønsker at ting skal fungere er at når hver og én av oss gjør det beste for oss selv, blir resultatet også det beste for samfunnet (hele jordens befolkning) totalt sett.)

Sosialdemokratiet gjør det vanskelig for fattige nordmenn å jobbe seg oppover



I forrige innlegg skrev jeg at staten, som skal beskytte norske interesser, dermed bidrar til å gjøre situasjonen vanskeligere for fattige utlendinger. I dette innlegget skal jeg gi eksempler på at staten i mange tilfeller ikke hjelper de fattige i Norge heller, men snarere gjør situasjonen vanskeligere for dem.

Staten skal være et sikkerhetsnett for de som får problemer. Hvis man ikke klarer å tjene penger selv, skal man få hjelp av staten, for eksempel gjennom arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd. Ikke alle som burde fått trygd får det, og ikke alle som får trygd burde fått det. Det er forsåvidt forståelig, det er ikke alltid lett å finne ut hvem som snakker sant og usant.

Trygdefellen

Men samtidig som staten gir trygd når man ikke klarer å tjene nok selv, gjør staten det også vanskeligere å tjene (nok) penger selv, blant annet gjennom regulering av hva slags type arbeid som er tillatt og til hvilken pris. I tillegg er det lett å havne i velferdsfellen eller trygdefellen, hvor man ved å jobbe litt mer mister store deler av trygden, slik at man faktisk, ved å øke antall jobbtimer, får en lavere totalinntekt. De fattige får dermed et sterkt incentiv til å forbli fattige (og avhengige av staten).

Nå er det riktignok ikke helt trivielt å design'e et trygdesystem hvor man alltid har incentiver til å jobbe hvis man kan. For eksempel kan man tenke seg at man, istedenfor å miste all trygden når man tjener for mye til å motta trygd, bare mister en andel av den, for eksempel 50%. Men det betyr, som Milton Friedman har forklart, at en som har gått på trygd og en som ikke har det har ulik lønn selv om de har nøyaktig samme jobb. Den som har gått på trygd vil faktisk ha høyest inntekt av de to.

Milton Friedman foreslo derfor at en form for borgerlønn han kalte Negative Income Tax kunne overta for alle dagens trygdeordninger. Med Negative Income Tax behandles alle likt samtidig som mer arbeidsinntekt alltid gir høyere totalinntekt. Så det er nok teoretisk sett mulig med et vesentlig bedre system enn dagens. En så stor endring er nok riktignok ikke realistisk å få implementert gjennom det politiske systemet.

Det kan også være problemer med en Negative Income Tax, så det finnes helt sikkert bedre løsninger enn det også. Kanskje vil entreprenører i et mindre statlig styrt trygdesystem finne noen av disse løsningene?

Trygdesystemet gir uheldige incentiver til de fattige, men samtidig er det en god ting å hjelpe folk som trenger hjelp. Spørsmålet er hvordan de fattige kan hjelpes mest mulig effektivt. Er det gjennom staten eller ikke? 1) Og er det best å bare gi penger, eller er det bedre å hjelpe de fattige til å klare seg selv uavhengig av staten?

Yrkeslisens

Som nevnt kan arbeidsreguleringer gjøre det vanskeligere for folk å tjene penger. Riktignok virker det som norske reguleringer er mer liberale enn amerikanske, men vi har fortsatt veldig mye å gå på i frihetlig retning. I noen stater i USA er det blant annet ikke tillatt å klippe eller flette (!) hår uten lisens, og barn har ikke lov til å selge saft, boller eller lignende uten å ha fått godkjenning på forhånd.

I både USA og Norge må man ha statens godkjenning (drosjeløyve) for å kunne kjøre taxi lovlig. For å få drosjeløyve i Norge stilles det visse krav, blant annet er det et "økonomikrav":

Økonomikravet anses ikke å være oppfyllt dersom søkeren har vesentlige forfalte, men ikke betalte gebyr-, avgifts- eller skatterestanser eller er under konkursbehandling.

Her virker det som det er ekstra vanskelig for de som har dårlig økonomi - de fattigste - å få jobb som taxisjåfør. Hadde hvem som helst hatt lov til å kjøre noen fra ett sted til et annet mot betaling, hadde en (lovlig) jobb i taxibrasjen blitt en reell mulighet for mange med lite penger. Mange fattige i Norge har bil og smart-telefon med GPS, og utenom å være hyggelig, er det strengt tatt ikke så mye mer som skal til for å kjøre taxi.

På NRKs Brennpunkt nylig kunne vi se hvor uheldig kravet om statlig godkjenning av sykepleiere kan slå ut. Hvorfor skal Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) kunne nekte sykehusene å ansette en sykepleier hvis sykehuset tydeligvis mener vedkommende er dyktig nok? For meg er det ganske uforståelig.

Milton Friedman var også skeptisk til statlige lisensordninger, ikke engang leger bør ha lisens, ifølge han. Grunnen er at lisensordningene hindrer konkurranse og dermed gir høyere priser 2) og kanskje også lavere kvalitet. Hør hans argumentasjon i denne videoen:

Andre arbeidsreguleringer

Det er ingen felles minstelønn i Norge, men i flere bransjer er det likevel en lovpålagt minstelønn, gjennom allmenngjorte tariffavtaler.

Det en minstelønn sier er i praksis at du ikke har lov til å jobbe hvis du er mindre verdifull for en bedrift enn hva minstelønnen tilsvarer - for det er ikke mange som vil ansette noen de taper penger på å ansette. (Ville du gjort det?) En minstelønn stenger altså de minst produktive ute fra arbeidsmarkedet.

En minstelønn fjerner dermed også et alternativ for disse menneskene. Å fjerne et alternativ som noen kunne tenke seg å benytte er vel strengt tatt ikke den beste måten å hjelpe dem på?

En arbeidsgiver har ikke lov til å si opp hvem som helst uten at det er saklig begrunnet. Jo vanskeligere det er å si opp en ansatt, jo større terskel blir det også for arbeidsgiveren å ansette noen han/hun ikke vet helt sikkert om kommer til å gjøre en god jobb. Som arbeidsgiver vil man helst ikke å komme i en situasjon hvor man har ansatt en person som man ønsker - men ikke har lov til - å si opp. Resultatet blir at de som har minst utdanning, erfaring og kompetanse får en større utfordring med å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

Har man først kommet seg inn på arbeidsmarkedet, har man muligheten til å jobbe seg oppover og få bedre betingelser hvis man er motivert for det og gjør en god jobb.

Det er tydelig at yrkeslisenser og andre statlige arbeidsreguleringer gjør det vanskeligere for folk å få seg en jobb. Det er dermed lett å foreslå et tiltak som skal gi mindre arbeidsledighet - det er rett og slett bare for staten å slutte å blande seg inn i hvilke arbeidsavtaler det skal være tillatt å inngå.

Og hva skal vi leve av etter oljen?
-Det folk velger å jobbe med - enkelt og greit!

Boligpolitikk

Er det best for de fattigste i samfunnet om boligpriser og leiepriser er høye eller lave? Det er selvfølgelig best om de er lave. Da vil flere ha råd til et fint sted å bo. De siste par tiårene har dessverre bolig- og leieprisene skutt i været i Norge, særlig i byene. Selv om noe av prisøkningen nok skyldes innflytting til byene, spiller politikk en viktig rolle:

  • Det er skattemessig lønnsomt å investere i bolig.
  • Lånerentene er lave.
  • Det er store begrensninger på hvor det er lov å bygge nytt og hvor høyt det er lov å bygge.
  • Det er strenge reguleringer på hvordan nye bygninger skal være.
  • Det er krav om universell utforming.

De høye prisene på boliger gjør at relativt fattige nordmenn ikke har råd til å kjøpe bolig, noe som ikke er et problem i seg selv siden man også eventuelt kan leie. Problemet, sett fra de fattiges ståsted, er at "sparing" i bolig har vært så utrolig lønnsomt for de som har klart å komme seg inn på boligmarkedet. Dette har dermed bidratt til å øke forskjellen mellom fattige og rike - de som har hatt råd til å kjøpe bolig og de som ikke har det.

 

Disse tre punktene (trygdefellen, arbeidsreguleringer og boligpolitikk) er kanskje de mest effektive tiltakene staten bruker for å gjøre livet vanskeligere for de fattige i Norge (selv om de fleste i staten nok ikke ser det sånn selv). Er du enig? Eller er det andre ting staten gjør som bør inn på topp 3-listen? Moms? Inntektsskatt? Høye krav til å starte egen virksomhet? Begrunn svaret. :)


1) Hvis det først og fremst var private organisasjoner som hadde hjulpet de fattige, hadde disse hatt bedre incentiver til å faktisk hjelpe de fattige på en god måte enn det staten har idag. (Og er incentivene bedre, så blir resultatet bedre også.) Staten kan velge hvor mye penger den vil ta fra innbyggerne og velge hvor mye som skal gå til de fattige. Om det ikke blir færre fattige over tid, er ikke det så viktig, for hvem i staten taper egentlig på det, utenom kanskje en og annen politiker som lovte at det skulle bli færre fattige? Faktisk er det kanskje sånn at staten tjener på at det er mange som får tilskudd fra staten, for da vil mange av dem være takknemmelige og ønske å bevare det eksisterende systemet. En privat organisasjon er avhengig av at folk frivillig gir penger til den, så hvis folk mener den ikke gjør en god jobb, vil den miste støtte, tjene mindre penger og kanskje gå konkurs. En privat organisasjon vil dessuten prøve å tjene så mye penger som mulig, hvilket betyr at den har et incentiv til å få folk til å klare seg selv igjen så fort som mulig - så den vil antageligvis ikke bare gi penger, men også gjøre en stor innsats for at folk kan komme tilbake i arbeid så fort som mulig. (Staten har vel også noen slike ordninger, men jeg vet ikke hvor effektive de er.)

2) Medisiner og medisinsk behandling har på grunn av statlige reguleringer blitt så dyrt at de færreste har råd til å betale for det selv. Man har dermed blitt avhengig av statlige ordninger (ironisk nok) eller private forsikringer for å kunne betale. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hvordan det amerikanske statlige monopolet på godkjenning av medisiner bidrar til at prisene på medisiner blir ekstremt høye.

Sosialdemokratiet skal hjelpe fattige nordmenn, liberalismen hjelper fattigere utlendinger

Sosialdemokratiet tar vare på de fattige i samfunnet, sies det. Dette er en viktig grunn til at nordmenn flest støtter opp om sosialdemokratiet. Dette høres jo veldig moralsk og fint ut, og liberalismen kan vel umulig måle seg med dette når det gjelder moral? Eller kan den det?

Om staten faktisk hjelper de fattige i Norge på en god måte kan diskuteres, 1) men her og nå kan vi godt anta at den gjør det.

Men den norske stat skal først og fremst ivareta interessene til norske borgere, ikke utenlandske. Dette kan jo teoretisk sett gå på bekostning av utenlandske borgere. Og min påstand er at norsk politikk, hvor ett av de uttalte målene er å hjelpe fattige nordmenn, gjør situasjonen vanskeligere for enda fattigere utlendinger, som i en mer liberalistisk verden kunne hatt et bedre liv enn de har nå.

Ta såkalt sosial dumping, for eksempel, som norske myndigheter ønsker å bekjempe. Sosial dumping er (blant annet) når utlendinger jobber i Norge til lavere lønn enn det som er vanlig for norske arbeidstagere. Som en konsekvens kan norske arbeidere miste jobben eller få dårligere lønnsbetingelser. Norske myndigheter begrunner kampen mot sosial dumping med at vi ikke kan behandle utenlandske arbeidere så dårlig, men jeg mistenker at det nok er norske interesser som er mest tungtveiende. For en lav lønn etter norsk standard kan likevel være veldig mye penger for en som kommer fra et fattig land. Er det best for vedkommende å jobbe for relativt lav lønn i Norge eller for mye lavere lønn i hjemlandet? Det spørsmålet er det arbeideren selv som har best forutsetninger for å svare på - ikke norske politikere.

Å frata utenlandske borgere muligheten til å jobbe i Norge for hva vi anser å være dårlig lønn, gjør altså ikke situasjonen bedre for disse menneskene - snarere tvert imot. Den norske politikken beskytter norske arbeidere, og det går på bekostning av fattigere utlendinger når de mister et alternativ som en del av dem anser som det mest attraktive. 2)

Det norske sosialdemokratiet hjelper norske arbeidere, liberalismen hjelper fattigere utlendinger.

Et annet eksempel er subsidiering av norsk industri, blant annet landbruk, noe som gjør det vanskeligere for bønder i fattigere land å få solgt varene sine til Norge. Toll på landbruksvarer har samme effekt. 3)

Sosialdemokratiet hjelper norske bønder, liberalismen hjelper fattigere utenlandske bønder.

Hadde mennesker kunnet bevege seg fritt i hele verden - det vil si hvis alle land hadde hatt åpne grenser og fri innvandring 4) - har noen økonomer beregnet at verdens årlige bruttonasjonalprodukt (BNP) kunne doblet seg:

The losses boggle the imagination. According to economists' standard estimates, letting anyone take a job anywhere would roughly double global production - a bigger gain than any other economic reform known to man. This isn't trickle-down economics; it's Niagara Falls economics.

- Bryan Caplan (The Case for Open Borders)

Økningen i levestandard dette tilsvarer vil i størst grad hjelpe de fattige, men "alle" vil egentlig tjene på det. Én grunn til at åpne grenser hjelper mennesker som nå bor i fattige land er at det er lettere å være produktiv i et utviklet land enn i et land som er mindre utviklet:

If you lived in Syria or Haiti, you wouldn't be very productive either.

- Bryan Caplan

Og når man er mer produktiv, tjener man som regel mer penger.

Hvis verdens BNP dobler seg, vil også mennesker i de rikeste delene av verden kunne få det bedre. Høyere BNP betyr at det har blitt gjort mer arbeid, og en viktig og positiv effekt av arbeid er å tilfredsstille andre menneskers behov. Mer utført arbeid betyr at flere behov har blitt tilfredsstilt. Hvis innvandrere utfører jobber som nordmenn benytter seg av, har dette tilført disse nordmennene positiv verdi. Det kan være fordi prisen er lavere enn om nordmenn skulle gjort samme jobb, fordi det er en type jobb nordmenn sjelden utfører, eller kanskje til og med fordi kvaliteten er høyere. Positivt for de som bor i rike land kan det også være hvis innvandrere fra fattige land tar de minst attraktive jobbene i de rike landene, så de innfødte slipper. Fri innvandring vil dessuten føre til at de smarteste og mest ambisiøse menneskene som nå bor i fattige land får bedre muligheter til å bidra til innovasjon og teknologisk utvikling.

Ulempen for nordmenn med åpne grenser er at, selv om fri innvandring er utjevnende globalt, vil vi få mer fattigdom innenfor Norges grenser. Den fattigdommen som finnes andre steder i verden idag vil altså bli mer synlig for oss. Men, som sagt, fri innvandring vil ha en sterkt utjevnende effekt hvis man ser på hele verden samlet - og det bør vi vel strengt tatt gjøre?

Det norske sosialdemokratiet holder fattige utlendinger utenfor, liberalismen slipper inn de som vil komme hit og søke lykken.

Og som en konsekvens av åpne grenser i hele verden ville menneskeheten blitt mye rikere!


1) Og det skal jeg gjøre i neste innlegg.

2) Å få et bein innenfor det norske arbeidsmarkedet kan være veldig verdifullt, med muligheter for bedre betingelser i fremtiden.

3) Det er riktignok ikke toll på landbruksvarer fra de aller fattigste landene (MUL-landene), men hvis de får et suksessfullt eksportprodukt, har den norske regjeringen ved minst én anledning innført en maks-grense for hvor mye som kan selges til Norge.

4) Det er ikke snakk om at alle som kommer hit skal ha rett til å få penger fra staten, men staten skal ikke hindre utlendinger i å jobbe for norske arbeidsgivere.

Les mer i arkivet » Oktober 2016 » Juli 2016 » Februar 2016

Alle innlegg

2016 (5)

2015 (16)

2014 (9)

2013 (9)

2012 (4)

2011 (16)

2010 (20)

2009 (4)


Noen av bloggene jeg leser

Jeg har blitt intervjuet på Ole Landfalds podcast. Vi snakket om fremtidens teknologi, bekjempelse av aldring og frihet:

hits