Klarer staten å utjevne forskjeller mellom fattige og rike?

En del av de som stemmer på (de sosialdemokratiske) partiene på Stortinget gjør det blant annet fordi de mener det er rettferdig hvis alle får like muligheter til å gjøre det bra i livet. En velferdsstat som overfører penger fra rike til fattige og hvor rike og fattige går på samme skole skal bidra til å gi alle mennesker omtrent samme muligheter til å lykkes. Jeg skjønner godt at mange tenker sånn.

Riktignok er det de færreste velgere som har satt seg noe særlig inn i politikk utover hva de leser og hører i mainstream media. Og det er heller ikke å forvente at spesielt mange gjør det siden sannsynligheten for at akkurat din eller min stemme skal avgjøre valgresultatet nasjonalt er tilnærmet lik null.

Politikere har brukt store deler av livet sitt på å lære seg hva de skal si for at så mange som mulig skal stemme på dem. Mange topp-politikere har til og med PR-rådgivere som hjelper dem med å si de riktige tingene i media. Det er altså ikke rart at mange blir overbevist om at politikernes argumenter er gode, men er de egentlig det?

Først vil jeg si at jeg ikke mener mennesker er onde selv om de er veldig uenige med meg når det gjelder politikk. Det er svært få som ønsker seg et dårlig samfunn. Det er nok snarere tvert imot, at nesten alle ønsker seg et velfungerende og harmonisk samfunn. Sånn sett kan man si at de aller fleste mennesker er en slags utilitarister. Vi ønsker oss det samfunnssystemet som gir et best mulig samfunn. De fleste nordmenn mener tydeligvis en sosialdemokratisk politikk gir det beste resultatet. Vi liberalister tror ikke de har rett i det.

Det kan forsåvidt også nevnes at ikke alle har det samme synet på hva som er et godt samfunn selv om de fleste nok vil si seg enig i at et fredelig samfunn er positivt. Noen ønsker kanskje at samfunnet skal bli mer primitivt med mindre teknologi og ikke så mange "unaturlige" ting. Andre mener kanskje at vi har kommet akkurat passe langt teknologimessig. Personlig ønsker jeg at teknologiutviklingen skal gå fort fremover. Hvis vi skal ha noen som helst forhåpninger om å utrydde sykdommer, ufrivillig død og kanskje til og med all lidelse i verden, er det selvfølgelig helt nødvendig at teknologiutviklingen går fremover, og desto raskere den er, desto bedre.

Veldig ofte klarer ikke staten å oppnå målene som settes. Mange valgløfter blir brutt og ofte blir faktisk resultatet av en politikk det motsatte av hva som var (den uttalte) intensjonen. Så da kan man spørre seg om staten faktisk klarer å utjevne forskjeller i samfunnet, noe mange tror at den gjør. Enhetsskolen ser ihvertfall ikke ut til å ha ønsket effekt. Norsk Lektorlag skriver:

Mye tyder på at enhetsskolen forsterker de ulikhetene vi ønsker at den skulle utjevne. Svært mange av de reformer vi har hatt i norsk skole de siste 20 årene, har vært begrunnet ut fra at det skulle bli mindre forskjeller på elevene. Mye av dette kan ha hatt motsatt effekt, på tross av gode intensjoner, sier leder i Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen.

Forskjellene mellom rik og fattig øker i Norge og de fleste andre OECD-land, ifølge en rapport fra nettopp OECD. Ville forskjellene økt hvis staten ikke ga privilegier til interesseorganisjasjoner og store firmaer som er flinke til å drive lobbyisme? Kanskje, men jeg kommer til å gi argumenter som tyder på at forskjellene ville blitt mindre i et liberalistisk samfunn. Uansett, uten statlige privilegier hadde ihvertfall en eventuell økning i forskjeller skjedd på en mer rettferdig måte, det vil si at de som ble rike faktisk hadde gjort noe for å fortjene det. Uten statlige privilegier må man nemlig, for å bli rik, tilby tjenester eller produkter som folk verdsetter. Jo mer bra man gjør for andre mennesker, jo rikere vil man bli. Altså; jo mer penger man har tjent, jo mer positivt har man gjort for andre mennesker. Det ville naturligvis ikke vært en nøyaktig 1-til-1-korrelasjon, men det ville vært en god sammenheng.

I vår store velferdsstat fører lobbyisme til at staten tillater noen rike mennesker å tjene mer enn de egentlig har fortjent. Samtidig fratar staten mange fattige mennesker incentivene til å jobbe mer og dermed komme ut av fattigdom. Det er satt grenser for hvor mye man kan tjene for å kunne motta visse velferdsgoder, så hvis man vil fortsette å motta velferdsgodene, må man passe på at man ikke tjener for mye. Når man på den måten er nødt til å få en ganske betydelig lønnsøkning før det lønner seg å takke ja til mer lønn, er det naturlig at mange velger fortsatt lav lønn fremfor en moderat lønnsøkning.

I teorien kunne staten gitt støtte til de som tjener minst uten at det går veldig mye utover deres incentiver til å jobbe mer. Milton Friedman advokerte i sin tid for "Negative Income Tax" som kunne ta over for alle andre ytelser det offentlige gir. Negative Income Tax går enkelt forklart ut på at de som ikke tjener noe får en viss sum fra staten, de som tjener mer enn for eksempel det dobbelte av denne summen betaler normal skatt (kanskje en flat skatt på under 10%?), mens de som tjener noe, men mindre enn den høyeste summen, får mer fra staten jo mindre de tjener. Det er alltid slik at summen av det man tjener og det man får fra staten øker jo mer man får i lønn. Dermed ødelegges altså ikke incentivene for å jobbe mer helt, og det blir lettere for de fattigste å jobbe seg oppover hvis de skulle ønske det.

Personlig mener jeg det beste hadde vært om staten ikke prøvde å omfordele penger fra rike til fattige i det hele tatt. Staten må nødvendigvis bruke tvang for å inndrive skatt fra de som ellers ikke ville betalt for en ordning de ikke har blitt med på frivillig. Ingen organsisasjon burde, etter min mening, ha rett til å tjene penger ved hjelp av tvang. Jeg tror det er mulig å finne frivillige (ikke-statlige) ordninger som hjelper de fleste av dem som ellers ville falt utenfor (sikkert ikke alle, men det er definitivt noen som faller utenfor idag også, selv om vi har en såkalt velferdsstat). Hvis staten først skal omfordele penger, er Negative Income Tax en mye bedre måte å hjelpe de som tjener lite på enn det kompliserte systemet vi har idag, men jeg tror nok ikke det er mulig å få gjennomslag for noe sånt i vårt lobbyisme-infiserte politiske system. Dermed kan man sette spørsmålstegn ved om systemet er spesielt bra.

Velferdsstaten er en relativt ny konstruksjon. David Friedman skriver at i velferdsstatens begynnelse ser folk på hjelp fra staten som noe negativt som de helst vil unngå. Det er viktig å klare seg selv. Men etter hvert endres folks holdning, og man blir ikke sett ned på i like stor grad selv om man ikke har en jobb. Dermed vil flere mennesker velge å gå arbeidsledige selv om de kunne fått seg en jobb hvis de virkelig ville. Fritid har stor verdi for mange. Konklusjonen er at velferdsstaten fungerer dårligere etter en stund siden det blir færre mennesker til å betale for flere arbeidsledige. Dette er ikke den eneste forklaringen på hvorfor mange velferdsstater idag har store økonomiske problemer, men det er helt sikkert en faktor.

Jeg har stor forståelse for at mange nordmenn er tilhengere av velferdsstaten, de fleste av oss er tross alt oppvokst med den, og mange nordmenn lever gode liv. Men hvis vi ser på hva som er i ferd med å skje i mange andre velferdsstater, er det ingen selvfølge at de gode tidene vil fortsette på ubestemt tid i Norge. Andre grunner til at de fleste nordmenn er tilhengere av velferdsstaten er at vi sjelden blir presentert for argumenter for at andre ting kan fungere bedre, og når det gjelder argumenter for liberalisme, er de ofte mer avanserte enn politikernes argumenter. Alt i alt kreves det mye for å bli overbevist om at et liberalistisk samfunn kan fungere bedre enn en velferdsstat. For meg tok det kanskje omtrent et år fra jeg begynte å bli interessert i liberalisme til jeg var overbevist om at liberalisme er bedre enn dagens system. I den perioden så jeg mange videoer om liberalisme og leste også en del om det.

Et eksempel på et liberalistisk standpunkt er motstand mot minstelønn, det vil si at liberalister mener det bør være opp til arbeidstager og arbeidsgiver å finne en lønn begge parter kan godta. "Alle skal tjene mer enn 100 kroner i timen" høres jo fint ut. Hvem i all verden kan være imot det - utenom kyniske arbeidsgivere, da? Men hvis vi ser på hva effekten av det faktisk blir, skjønner vi at en minstelønn kanskje ikke er så bra likevel. Vi har forsåvidt ikke noen lovfestet minstelønn i Norge så vidt jeg vet, men jeg bruker likevel minstelønn som et eksempel fordi det er så lett å forklare hvorfor det ikke er bra: Hvis for eksempel en arbeider er produktiv nok til å forsvare 50 kroner i timelønn, taper bedriften penger på å ansette han hvis minstelønnen er høyere enn 50 kroner. Som Milton Friedman har sagt ville det derfor vært veldedighet å ansette personen. Ikke noe galt med det selvfølgelig, men de færreste bedrifter har råd til å drive med veldedighet. Resultatet blir at de som er verdt mindre for bedriften enn minstelønnen ikke blir ansatt. En minstelønn bidrar dermed til økt arbeidsledighet. Uten minstelønn ville flere fått sjansen til å prøve seg i arbeidslivet, og erfaringen det gir dem, gjør dem mer og mer verdifulle for bedriften, slik at arbeideren vil kunne få en bedre lønn i fremtiden.

Eksempelet med minstelønn er ganske typisk for sosialistiske versus liberalistiske argumenter på den måten at den sosialistiske politikken har et mål som "alle" mener er godt, men hvis vi ser på hva effekten blir, skjønner vi at den foreslåtte politikken ikke er så bra likevel. Andre eksempler som viser det samme er blant annet argumentene for/mot sosial dumping og sweatshops:

Sosial dumping høres unektelig ut som en negativ ting, og siden enkelte grupper mennesker er sterke motstandere av det, er det riktig at ikke alle tjener på det, men mens politikerne og fagforeningene påstår at det er de fattige utlendingene som taper på det, er realiteten en annen. Når fattige utlendinger frivillig kommer til Norge og jobber for noe vi nordmenn anser som dårlig betaling, betyr det at å jobbe for "lav" lønn i Norge var det beste alternativet de mente de hadde, ellers ville de jo valgt en annen jobb. Billigere arbeidskraft innebærer også at arbeidsgiveren kan tilby lavere priser til forbrukerne. De eneste som taper er nordmenn som ellers kunne fått jobben istedenfor utlendingene, og det er også grunnen til at fagbevegelsen ikke liker sosial dumping. Det har ingenting med solidaritet overfor de fattige utlendingene å gjøre. Det er en ærlig sak å ønske at nordmenn skal ha det bedre enn utlendinger, men sosialister som virkelig ønsker å være solidariske med fattige arbeidere burde ønske sosial dumping velkommen. (Og kanskje begynne å kalle det for "sosial klatring" eller noe sånt istedenfor "sosial dumping".)

Store internasjonale firmaer som starter opp fabrikker i fattige land, hvor de betaler arbeiderne dårlig, blir sett ned på av mange. Til tross for dårlige betingelser sett med norske øyne, står folk ofte i kø for å søke om jobb i fabrikkene. For disse menneskene er altså en jobb i fabrikken det beste alternativet for å tjene til livets opphold. Fjerner man fabrikkene, må de ta til takke med noe som etter deres mening er et mindre attraktivt alternativ. Man kan argumentere for at firmaet burde betalt høyere lønn, men om lønnen blir høy i forhold til gjennomsnittet i landet, får de fattige konkurranse fra middelklassen om jobbene på fabrikken. Selv om det da vil bli flere ledige jobber, er det ikke sikkert de fattige har god nok kompetanse til å fylle dem.

I alle disse tre eksemplene (og jeg kunne nevnt flere) virker liberalistisk politikk (fri-markeds-kapitalisme) sosialt utjevnende, så det er god grunn til å tro at forskjellene mellom rik og fattig ville blitt mindre - ikke større - i en liberalistisk verden. Hvis du virkelig ønsker mindre forskjeller på rik og fattig, foreslår jeg at du blir liberalist. ;) Jeg håper i det minste du har lyst til å lære litt mer om liberalisme.


Oppdatering, 8/5-2013:
Statistikk bekrefter at det er mindre forskjeller mellom fattig og rik i land med relativt fri økonomi sammenlignet med land hvor økonomien er mindre fri:


Oppdatering, 11/5-2013:
National Center for Policy Analysis har gitt ut en rapport med tittelen Economic Freedom and the Trade-off between Inequality and Growth hvor de blant annet konkluderte med at

  • Freer economies are more equal economies; economic freedom reduces inequality by increasing the share of market income going to the poor and lowering the share going to the rich.
  • Economic growth increases income inequality, but the effect is small.
  • Overall, the increase in inequality from economic growth is outweighed by the reduction in inequality caused by greater economic freedom - creating a net benefit to lower income groups.

8 kommentarer

N

07.05.2013 kl.12:14

Velskrevet blogginnlegg :)

Jeg har tenkt litt på hvordan en negativ inntektsskatt (eller basic salary) kunne innføres i praksis. Kanskje kunne en fast andel av statens momsinntekter, si en tredel, gå til en pott. Hver måned vil denne potten deles uavkortet ut til alle innbyggere. Alle har i utgangspunktet rett til å motta en lik stor andel, men staten har lov til å diskriminere på ett - og kun ett - premiss; alder.

Barn kan få en større andel, og den tilfaller selvsagt foreldrene. Dette vil erstatte barnetrygden.

Unge voksne, si opp til 25 år, får også en stor vekt. Dette gjør dem i stand til å spare opp litt penger til bolig eller studere uten å ta opp en stor gjeld. Dette erstatter studiestipend. Men staten må være varsom mot å gi bort for mye. Noen kan da velge å jobbe mindre enn de ellers ville gjort, og det ville være en bjørnetjeneste for dem.

Alder 26-64 burde få den minste andelen. Her burde det gis nok til å overleve men ikke leve godt. Fordelen med dette er at tarifflønn og annen regulering av arbeidslivet ikke lenger er nødvendig. Arbeidsledighet vil bli nærmest null og selv de minst arbeidsføre vil kunne gjøre nytte for seg i enkle jobber. Basisutbetalingen fra staten pluss en liten lønn vil være nok til at 99% av befolkningen kan ha et anstendig liv uten trygd.

De over 65 får en større andel. Denne burde være nok til å gi en grei alderdom. De som ønsker å jobbe kan gjøre det. Dessuten vil det bli slutt på at man betaler inn pensjonspenger gjennom et langt arbeidsliv. Forsvarlige mennesker vil spare til alderdommen.

Mest rettferdig er det kanskje at alle innbyggere (inkluderer utlenlandske statsborgere bosatt i Norge, men ekskluderer nordmenn bosatt i utlandet) mottar denne støtten. Det kan kreves at man hver måned logger inn på enkel maskin, feks på hvert postkontor, som scanner ens fingeravtrykk. Om man ikke gjør dette (feks fordi man er i fengsel, ikke lenger bosatt i Norge, eller så rik at man ikke gidder) får man heller ikke utbetalingen.

Fordelen med dette, kontra en stat som IKKE driver omfordeling overhode, er at dette virker som en slags ventil. Alle samfunn i alle tider har hatt omfordeling av ressurser, enten gjennom religion, veldedighet, plyndring .. eller skatt som de siste 100 årene. Fordelen med sistnevnte er at det er en veldig effektiv måte. Ulempene ser vi så alt for klart i dag; arbeidsledighet, rasisme, lobbyisme, stort byråkrati, partier som appelerer til deler av befolkningen på bekostning av andre grupper osv.

Med et system som har mye enklere regler som kun diskriminerer på alder, tror jeg vi får en mye bedre politisk dialog.

tarjeiv

09.05.2013 kl.07:07

Et totalt kapitalistisk system høres i teorien fint ut, men et stort problem jeg ikke ser hvordan man skulle løst, er kartellvirksomhet/lobbyisme osv.

Relevant artikkel er:

http://money.cnn.com/2013/05/08/news/economy/hospital-bills/index.html

Har du noen tanker rundt hvordan dette løses?

Man kan selvsagt forsøke å regulere dette (http://www.wired.com/business/2012/10/mf-health-care-transparency/), men da er du jo ganske straks tilbake der vi er i dag, med lobbyister, monopoler og prissamarbeid.

- Tarjei

Håkon Skaarud Karlsen

09.05.2013 kl.13:27

tarjeiv: Kartellvirksomhet i et fritt marked er jeg ikke spesielt bekymret for. Karteller er ustabile siden det vil lønne seg for et av firmaene å sette ned prisen for å få en høyere markedsandel. Om kartellet er vellykket og prisen går høyt, vil det bli veldig lønnsomt for nye firmaer å etablere seg og tilby en lavere pris.

Lobbyisme er noe vi har fordi staten regulerer og blander seg inn i næringslivet. Jeg tror ikke vi kan bli kvitt lobbyisme så lenge stat og næringsliv ikke skilles.

Helsevesenet i USA er ekstremt overregulert, så det er ikke rart prisene der er høye. Mekanismen som gjør medisinsk utstyr dyrt kjenner jeg ikke, men det er ihvertfall veldig vanskelig å få en ny medisin eller medisinsk behandling godkjent, noe som gjør at prisen på medisiner og behandlinger har skutt i været (Jeg skrev litt om dette i 2010: http://haakonsk.blogg.no/1282076398_fartsdumper_p_veien_m.html). I Singapore er det et mye friere helsevesen, og der er prisene vesentlig lavere og kundebehandlingen veldig god. Onar Åm har skrevet et par innlegg om hans erfaringer derfra: http://onarki.no/blogg/2011/04/reisebrev-fra-singapore/ og http://onarki.no/blogg/2013/05/enda-et-reisebrev-fra-singapore/

Håkon Skaarud Karlsen

11.05.2013 kl.10:55

tarjeiv: Fant en relevant artikkel i forhold til sykehuspriser: http://www.economicpolicyjournal.com/2013/05/the-truth-about-fake-hospital-pricing.html

Fra artikkelen:
"Of course the problem here is not a market failure. Insurance companies and hospitals are able to operate with these fake prices and goofy accounting practices because of the past government interventions and existing regulations that have created this crazy system. The prices just published by the government are the fake prices. [...] The absence of a free market has prevented the normal price discovery system from operating. [...] When we hear about a one-off anecdotal case of a person who was charged a fortune in medical expenses, it is easy to assume the cost was from the specific procedures and care provided. The reality is most of this is from the fake prices."

Rune

13.09.2013 kl.08:30

Du bruker mange ord på å prøve å overbevise, og konsekvent plukker du ut og framstiller data som gagner det synspunktet du har bestemt deg for. Det er jo blitt en relativt vanlig måte å argumentere på det, men jeg merker at for meg blir det så lite overbevisende.

"Det er mindre forskjeller mellom fattig og rik i land med relativt fri økonomi sammenlignet med land hvor økonomien er mindre fri". Relativt. Hva hvis du skiller USA ut fra disse tallene? Er forskjellene større eller mindre enn snittet der? Er økonomien mer eller mindre fri enn snittet der? Skyldes forskjellene noe annet?

Håkon Skaarud Karlsen

13.09.2013 kl.11:31

Rune: Når man etter hvert har blitt overbevist om at et bestemt synspunkt er riktig, er det naturlig å argumentere for det synet man tror på. Jeg ser ikke på det som min oppgave å argumentere imot det jeg tror på. Det er det nok av andre mennesker som gjør.

USA er ifølge The Heritage Foundation det 10. mest økonomisk frie landet i verden med en score på 76 av 100 (http://www.heritage.org/index/ranking / http://www.heritage.org/index/country/unitedstates). De er altså mye friere enn gjennomsnittet, men ligger langt bak Hong Kong og Singapore som topper listen med score på hhv 89 og 88. Til sammenligning er Norge nr 31 med en score på 70.

I USA er det stor forskjell mellom de som tjener mest og minst, så økonomisk frihet er absolutt ikke den eneste faktoren som spiller inn. Jeg kan tenke meg at muligheten til å kjøpe tjenester/lovgivning fra staten gjennom lobbyisme har stor betydning for at forskjellene er store i USA. Det er også de med gode kontakter til politikerne som først får tilgang til alle de nye pengene staten lager for å "stimulere økonomien": http://theboombust.blogspot.no/2013/03/en-investerinstrateg-sier-sannhetens-ord.html

Rune

13.09.2013 kl.15:34

Takk for velskrevet, om enn noe enkelt, svar. Jeg mener opplagt ikke at man ikke skal argumentere for det man tror på. Jeg mener at man har et valg når man skal argumentere for en sak. Man kan ta det som er blitt politikerruten og ensidig legge frem og forherlige sitt eget syn, fremheve enkeltdata utenfor kontekst og ellers bruke mest energi på å sable ned de aspektene ved motargumentene som er lettest å ta. Eller misforstå folk med vilje.

Eventuelt kan man framstå litt mer overbevisende ved å snakke om de aspektene ved eget standpunkt som evt. er kontroversielle. Kanskje til og med problematisere egne synspunkter. Det blir så rart for meg når man er så skråsikker og samtidig ganske kontroversiell, rent politisk. Velvel, det er kanskje bare meg.

Er det mindre inntektsforskjeller i land som Hong Kong og Singapore enn i land med mindre økonomisk frihet målt akkurat av denne heritage.org, da? Hvilket land synes du ligger nærmest ditt "idealland" per i dag?

Og - av ren nysgjerrighet: ser du helst at folk flest har det bra, eller er det viktigere at noen kan ha det best mulig?

Håkon Skaarud Karlsen

15.09.2013 kl.23:23

Rune: Min taktikk når jeg skriver blogg er å prøve å videreformidle og forklare mitt syn på politikk og verden. Da blir det nok mye glorifisering av mitt eget syn. Jeg får bare beklage det. Det er nok den måten å skrive på som passer meg best, og det er sikkert andre som argumenterer for mitt syn på en måte som er bedre tilpasset hva du ønsker å lese. Jeg vil tro det er et marked for begge måter å skrive på. :)

Jeg ble litt overrasket over at jeg ble oppfattet som skråsikker, men etter å ha lest innlegget én gang til, skjønner jeg at det nok kan virke sånn i noen avsnitt. Men normalt sett prøver jeg å ikke være altfor skråsikker...

Det er store inntektsforskjeller i Hong Kong og Singapore også.. Det burde jeg selvfølgelig ha sjekket før jeg skrev forrige svar. Veldig lite taktisk av meg... :) Dessuten burde jeg nok heller uttrykt meg mer likt Onar Åm i dette tilfellet, han skriver:

"Dersom det virkelig er slik at kapitalisme fører til økte forskjeller bør vi finne en sterk og entydig korrelasjon mellom sosiale forskjeller og kapitalismen. Men faktum er at korrelasjonen er null. [...] Faktisk er korrelasjonen negativ, hvilket betyr at dataene impliserer at jo mer kapitalistisk et land er jo mindre sosiale forskjeller er det. Dog er dette ikke et statistisk signifikant resultat, derfor er det mer riktig å si at korrelasjonen er null." (http://onarki.no/blogg/2013/05/sosialisme-eller-doden/)

Har ikke rukket å prøve å finne ut hvorfor Hong Kong og Singapore har så store inntektsforskjeller, men én teori kan være at mange ser på dem som land hvor det er mulig å jobbe seg opp fra ingenting, slik at mange fattige mennesker innvandrer til disse landene.

Jeg ser helst at alle har det best mulig. Kall meg gjerne utopist. :) Et mål man kan sikte mot mange hundre år frem i tid er at ingen levende vesener skal lide. Jeg tror statlige reguleringer fører til tregere teknologisk utvikling. Jeg tror en liberalistisk verden tar oss raskere mot en "perfekt" verden enn dagens store velferdsstater som skal regulere "alt og alle".

Skriv en ny kommentar


English posts

Alle innlegg

2017 (4)

2016 (5)

2015 (17)

2014 (9)

2013 (9)

2012 (4)

2011 (16)

2010 (20)

2009 (4)


Noen av bloggene jeg leser

Jeg har blitt intervjuet på Ole Landfalds podcast. Vi snakket om fremtidens teknologi, bekjempelse av aldring og frihet:

hits