Er sosialdemokratiet mer moralsk enn liberalismen?

Her har jeg satt sammen de fire siste blogginnleggene jeg har skrevet til ett innlegg, siden de hadde samme overordnede tema.

Del 1: Det frie markedet gjør oss til bedre mennesker

Mange tilhengere av sosialismen og sosialdemokratiet mener nok at sin ideologi er mer moralsk enn den "kyniske" liberalismen, og at det frie markedet/kapitalismen/markedsøkonomien - kall det hva du vil - kanskje fører til at folk blir grådige og skeptiske til andre. Stemmer dette?

Talk about free markets and capitalism to almost any intellectual and even many businessmen, and you'll get the idea that although capitalism delivers the goods, it's short on virtue. This view, more than any other, explains why advocates of government control over people's lives so often are conceded the high moral ground. Yet the exact opposite is closer to the truth. Markets teach or encourage at least three virtues: tolerance, honesty, and compassion.

- David R. Hendersons, The Joy of Freedom, kapittel 11: Market Virtues and Community

Henderson sier altså at markedsøkonomien - i motsetning til hva de fleste kanskje tror - fører til at mennesker blir ærligere, mer tolerante og utviser mer medfølelse med andre mennesker.

Ærlighet og tillit
Har du noen gang tenkt over hvor fantastisk det er at vi i de fleste situasjoner kan stole på at mennesker vi aldri har møtt før er ærlige og ikke prøver å lure oss? Og ikke bare i landet man selv bor i, men også i mange fremmede land?

La oss skru tiden tilbake til steinalderen. Steinaldersamfunnene var små, fra 30 til 300 personer. Steinaldermenneskene samarbeidet innenfor egne stammer. De delte på arbeidsoppgavene. Samarbeid og arbeidsdeling er basert på tillit mellom folk.

Utenfor egen stamme var det smått med tillit. Fremmede ble møtt med mistillit; mange av de fremmede ble plyndret og drept. Vold var utbredt i steinalderen.

På ferie i New York i sommer: Vi går inn på en restaurant, hilser høflig på kelneren. Hun hilser tilbake: Hva kan jeg gjøre for dere i dag? Vi bestiller vår mat i full tillit til at maten er giftfri og at kokkene gjør sitt ytterste for at maten skal smake. Tilliten er gjensidig. Kelneren har tillit til at vi gjør opp for oss etter at vi har spist, og at vi betaler henne tips etter New Yorks uformelle tipsregler. Gjensidig tillit praktiseres selv om vi aldri har møttes, og trolig aldri kommer til å møtes igjen.

- Sigve Tjøtta (Markedet fremmer tillit)

Hvorfor kan vi i dagens samfunn ha så stor grad av tillit til fremmede? Ifølge Sigve Tjøtta, professor i samfunnsøkonomi ved Universitet i Bergen, er det sannsynlig at den kommersielle markedsøkonomien spiller en viktig rolle her. Forskning har, ifølge Tjøtta, vist at samfunn med større grad av markedsøkonomi har mer tillit mellom folk. Han antyder også en mekanisme for hvorfor dette er tilfelle, nemlig at man i markedsøkonomier får negative reaksjoner hvis man gjør noe som mange andre misliker - gjennom (profitt og) tap, naturligvis, men også fordi folk i samfunn med stor grad av markedsøkonomi er villige til å straffe andres normbrudd selv om det innebærer en kostnad for en selv. 1) Ved at uønsket oppførsel straffes, får vi incentiver til å gjøre "gode" ting, og hvis folk stort sett gjør gode ting, er det liten grunn til å ha mistillit til andre, inkludert fremmede.

En annen mulig forklaring, som Tjøtta ikke nevner i sin artikkel, til at tilliten mellom folk er så stor i markedsøkonomierer, er at når man selger noe, ønsker man mange kunder, slik at man kan tjene mye penger. For å få mange kunder, er det for de fleste viktig å ha et godt rykte, noe man kan få ved å yte god service - ved å tilby kundene det de vil ha. En forbruker kan dermed ha tillit til at en selger ikke prøver å lure han/henne. Noen ganger skjer det likevel at man blir lurt, men det er overraskende sjelden.

Svindel og tyveri straffes dessuten av rettsvesenet, noe som selvfølgelig også er med på å bidra til å holde folk mer ærlige ved å gjøre denne type oppførsel mindre lønnsomt.

David Friedman har også skrevet litt om hvordan markedsøkonomien i større grad enn tradisjonelle og sentralstyrte samfunn gir mennesker incentiver til å være ærlige. Markedsøkonomier vil, ifølge han, gi flere ærlige mennesker og færre bøller enn alternativene. Dette kan du lese om i kapittelet The Economics of Virtue and Vice i tredje utgave av boka The Machinery of Freedom, eller du kan lese et utkast til kapittelet her.

Toleranse
På hvilken måte fører så markedsøkonomien til at vi blir mer tolerante overfor andre mennesker? Hvorfor blir vi for eksempel mindre rasistiske i et kommersielt samfunn?

The single most important factor that has broken down racial discrimination is free markets. [W]hen people are free to trade, it is costly to discriminate on the basis of personal characteristics that [have] nothing to do with productivity or the product being exchanged. People respond by discriminating less, by paying less attention to racial characteristics that disturb them. And, as they come to see that the people against whom they had discriminated are human, then - surprise, surprise - some of them eventually don't care about differences at all.

- David Henderson

Dette er igjen et sitat fra boka The Joy of Freedom hvor forfatteren har viet et helt kapittel til temaet diskriminering (Free Markets Versus Discrimination). I tillegg til at det altså er ganske logisk at det blir mindre diskriminering i frie markeder, viser han til flere eksempler hvor statlig innblanding har forsterket rasistisk diskriminering. Eksempler er Nazi-Tyskland, Apartheid i Sør-Afrika og slaveriet i USA. Selv Ku Klux Klan, som er en privat organisasjon, fikk tidlig god hjelp av staten ved at det fra 1870-tallet ble innført lover som tillot hvite, men ikke svarte, å eie våpen.

Medfølelse/generøsitet
Det er naturlig for mennesker å ha medfølelse med andre mennesker, særlig sine nærmeste, og når vi donerer til en god sak, fører vissheten om at vi har vært med på å bidra til noe positivt til at mange av oss får en god følelse i kroppen. Mange mennesker har altså en egen-interesse av å gi penger til gode saker. Men når staten gir penger til en sak, gis det mindre penger privat til samme sak. Vi er altså mer generøse når staten ikke bestemmer hvilke gode formål som skal få penger. (Det kan også nevnes at det blir mer konkurranse mellom veldedige organisasjoner når hver enkelt selv kan velge hvem pengene skal gå til enn når staten bestemmer på alles vegne.)

Overraskende for mange er det kanskje at amerikanere er så generøse, men ifølge britiske The Economist (1997):

The average American gives a little over one weekly pay cheque a year to charity, the highest rate in the world. Moreover, half the country does volunteer work, averaging more than four hours of it a week.

David Henderson forklarer:

Why does the United States exhibit more feeling of community and more generosity than other wealthy nations do? One of the main reasons is that governments in the United States take less responsibility for people's lives than governments in most other countries. This leaves room for communities to develop and support their members. People want to feel important when they help others. When governments take over, people who would help often feel that their own help is redundant and futile.

Samtidig er det slik at jo rikere man er, jo mer gir man (i snitt) til veldedige formål. 2) Det betyr at desto rikere et samfunn er, desto mer vil det gis til gode formål, og det vil sannsynligvis være fordelaktig også for de fattigste i samfunnet. Det viser seg dessuten at de frieste samfunnene er de rikeste, så antageligvis vil de fattigste i et fritt samfunn være rikere enn de fattigste i et mindre fritt samfunn, noe som faktisk ser ut til å stemme godt (i snitt). 3)


Til slutt håper jeg du har lyst til å se følgende korte, tankevekkende video, hvor Walter Williams forklarer at "[T]he great virtue of the free market system is [that] the way you get more for yourself is by serving your fellow man, making your fellow man happy, and that's what the free market is about. [...] Profit motivation gets people to try to please their fellow man". Hvor utrolig fantastisk er det ikke at vi har funnet en så positiv måte å gjøre seg selv rikere på? Er du ikke enig?


1) Men hva grunnen er til at man i større grad er villig til å uselvisk straffe normbrudd i en markedsøkonomi har jeg ikke funnet ut.

2) I kroner, ikke prosent. Linken viser tall fra USA.

3) Nå er det ikke slik at et land plutselig blir rikt med én gang det har blitt fritt, men rikdommen og velstanden øker fortere i friere samfunn.

Del 2: Sosialdemokratiet skal hjelpe fattige nordmenn, liberalismen hjelper fattigere utlendinger

Sosialdemokratiet tar vare på de fattige i samfunnet, sies det. Dette er en viktig grunn til at nordmenn flest støtter opp om sosialdemokratiet. Dette høres jo veldig moralsk og fint ut, og liberalismen kan vel umulig måle seg med dette når det gjelder moral? Eller kan den det?

Om staten faktisk hjelper de fattige i Norge på en god måte kan diskuteres, 1) men her og nå kan vi godt anta at den gjør det.

Men den norske stat skal først og fremst ivareta interessene til norske borgere, ikke utenlandske. Dette kan jo teoretisk sett gå på bekostning av utenlandske borgere. Og min påstand er at norsk politikk, hvor ett av de uttalte målene er å hjelpe fattige nordmenn, gjør situasjonen vanskeligere for enda fattigere utlendinger, som i en mer liberalistisk verden kunne hatt et bedre liv enn de har nå.

Ta såkalt sosial dumping, for eksempel, som norske myndigheter ønsker å bekjempe. Sosial dumping er (blant annet) når utlendinger jobber i Norge til lavere lønn enn det som er vanlig for norske arbeidstagere. Som en konsekvens kan norske arbeidere miste jobben eller få dårligere lønnsbetingelser. Norske myndigheter begrunner kampen mot sosial dumping med at vi ikke kan behandle utenlandske arbeidere så dårlig, men jeg mistenker at det nok er norske interesser som er mest tungtveiende. For en lav lønn etter norsk standard kan likevel være veldig mye penger for en som kommer fra et fattig land. Er det best for vedkommende å jobbe for relativt lav lønn i Norge eller for mye lavere lønn i hjemlandet? Det spørsmålet er det arbeideren selv som har best forutsetninger for å svare på - ikke norske politikere.

Å frata utenlandske borgere muligheten til å jobbe i Norge for hva vi anser å være dårlig lønn, gjør altså ikke situasjonen bedre for disse menneskene - snarere tvert imot. Den norske politikken beskytter norske arbeidere, og det går på bekostning av fattigere utlendinger når de mister et alternativ som en del av dem anser som det mest attraktive. 2)

Det norske sosialdemokratiet hjelper norske arbeidere, liberalismen hjelper fattigere utlendinger.

Et annet eksempel er subsidiering av norsk industri, blant annet landbruk, noe som gjør det vanskeligere for bønder i fattigere land å få solgt varene sine til Norge. Toll på landbruksvarer har samme effekt. 3)

Sosialdemokratiet hjelper norske bønder, liberalismen hjelper fattigere utenlandske bønder.

Hadde mennesker kunnet bevege seg fritt i hele verden - det vil si hvis alle land hadde hatt åpne grenser og fri innvandring 4) - har noen økonomer beregnet at verdens årlige bruttonasjonalprodukt (BNP) kunne doblet seg:

The losses boggle the imagination. According to economists' standard estimates, letting anyone take a job anywhere would roughly double global production - a bigger gain than any other economic reform known to man. This isn't trickle-down economics; it's Niagara Falls economics.

- Bryan Caplan (The Case for Open Borders)

Økningen i levestandard dette tilsvarer vil i størst grad hjelpe de fattige, men "alle" vil egentlig tjene på det. Én grunn til at åpne grenser hjelper mennesker som nå bor i fattige land er at det er lettere å være produktiv i et utviklet land enn i et land som er mindre utviklet:

If you lived in Syria or Haiti, you wouldn't be very productive either.

- Bryan Caplan

Og når man er mer produktiv, tjener man som regel mer penger.

Hvis verdens BNP dobler seg, vil også mennesker i de rikeste delene av verden kunne få det bedre. Høyere BNP betyr at det har blitt gjort mer arbeid, og en viktig og positiv effekt av arbeid er å tilfredsstille andre menneskers behov. Mer utført arbeid betyr at flere behov har blitt tilfredsstilt. Hvis innvandrere utfører jobber som nordmenn benytter seg av, har dette tilført disse nordmennene positiv verdi. Det kan være fordi prisen er lavere enn om nordmenn skulle gjort samme jobb, fordi det er en type jobb nordmenn sjelden utfører, eller kanskje til og med fordi kvaliteten er høyere. Positivt for de som bor i rike land kan det også være hvis innvandrere fra fattige land tar de minst attraktive jobbene i de rike landene, så de innfødte slipper. Fri innvandring vil dessuten føre til at de smarteste og mest ambisiøse menneskene som nå bor i fattige land får bedre muligheter til å bidra til innovasjon og teknologisk utvikling.

Ulempen for nordmenn med åpne grenser er at, selv om fri innvandring er utjevnende globalt, vil vi få mer fattigdom innenfor Norges grenser. Den fattigdommen som finnes andre steder i verden idag vil altså bli mer synlig for oss. Men, som sagt, fri innvandring vil ha en sterkt utjevnende effekt hvis man ser på hele verden samlet - og det bør vi vel strengt tatt gjøre?

Det norske sosialdemokratiet holder fattige utlendinger utenfor, liberalismen slipper inn de som vil komme hit og søke lykken.

Og som en konsekvens av åpne grenser i hele verden ville menneskeheten blitt mye rikere!


1) Og det skal jeg gjøre i neste innlegg.

2) Å få et bein innenfor det norske arbeidsmarkedet kan være veldig verdifullt, med muligheter for bedre betingelser i fremtiden.

3) Det er riktignok ikke toll på landbruksvarer fra de aller fattigste landene (MUL-landene), men hvis de får et suksessfullt eksportprodukt, har den norske regjeringen ved minst én anledning innført en maks-grense for hvor mye som kan selges til Norge.

4) Det er ikke snakk om at alle som kommer hit skal ha rett til å få penger fra staten, men staten skal ikke hindre utlendinger i å jobbe for norske arbeidsgivere.

Del 3: Sosialdemokratiet gjør det vanskelig for fattige nordmenn å jobbe seg oppover



I forrige innlegg skrev jeg at staten, som skal beskytte norske interesser, dermed bidrar til å gjøre situasjonen vanskeligere for fattige utlendinger. I dette innlegget skal jeg gi eksempler på at staten i mange tilfeller ikke hjelper de fattige i Norge heller, men snarere gjør situasjonen vanskeligere for dem.

Staten skal være et sikkerhetsnett for de som får problemer. Hvis man ikke klarer å tjene penger selv, skal man få hjelp av staten, for eksempel gjennom arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd. Ikke alle som burde fått trygd får det, og ikke alle som får trygd burde fått det. Det er forsåvidt forståelig, det er ikke alltid lett å finne ut hvem som snakker sant og usant.

Trygdefellen

Men samtidig som staten gir trygd når man ikke klarer å tjene nok selv, gjør staten det også vanskeligere å tjene (nok) penger selv, blant annet gjennom regulering av hva slags type arbeid som er tillatt og til hvilken pris. I tillegg er det lett å havne i velferdsfellen eller trygdefellen, hvor man ved å jobbe litt mer mister store deler av trygden, slik at man faktisk, ved å øke antall jobbtimer, får en lavere totalinntekt. De fattige får dermed et sterkt incentiv til å forbli fattige (og avhengige av staten).

Nå er det riktignok ikke helt trivielt å design'e et trygdesystem hvor man alltid har incentiver til å jobbe hvis man kan. For eksempel kan man tenke seg at man, istedenfor å miste all trygden når man tjener for mye til å motta trygd, bare mister en andel av den, for eksempel 50%. Men det betyr, som Milton Friedman har forklart, at en som har gått på trygd og en som ikke har det har ulik lønn selv om de har nøyaktig samme jobb. Den som har gått på trygd vil faktisk ha høyest inntekt av de to.

Milton Friedman foreslo derfor at en form for borgerlønn han kalte Negative Income Tax kunne overta for alle dagens trygdeordninger. Med Negative Income Tax behandles alle likt samtidig som mer arbeidsinntekt alltid gir høyere totalinntekt. Så det er nok teoretisk sett mulig med et vesentlig bedre system enn dagens. En så stor endring er nok riktignok ikke realistisk å få implementert gjennom det politiske systemet.

Det kan også være problemer med en Negative Income Tax, så det finnes helt sikkert bedre løsninger enn det også. Kanskje vil entreprenører i et mindre statlig styrt trygdesystem finne noen av disse løsningene?

Trygdesystemet gir uheldige incentiver til de fattige, men samtidig er det en god ting å hjelpe folk som trenger hjelp. Spørsmålet er hvordan de fattige kan hjelpes mest mulig effektivt. Er det gjennom staten eller ikke? 1) Og er det best å bare gi penger, eller er det bedre å hjelpe de fattige til å klare seg selv uavhengig av staten?

Yrkeslisens

Som nevnt kan arbeidsreguleringer gjøre det vanskeligere for folk å tjene penger. Riktignok virker det som norske reguleringer er mer liberale enn amerikanske, men vi har fortsatt veldig mye å gå på i frihetlig retning. I noen stater i USA er det blant annet ikke tillatt å klippe eller flette (!) hår uten lisens, og barn har ikke lov til å selge saft, boller eller lignende uten å ha fått godkjenning på forhånd.

I både USA og Norge må man ha statens godkjenning (drosjeløyve) for å kunne kjøre taxi lovlig. For å få drosjeløyve i Norge stilles det visse krav, blant annet er det et "økonomikrav":

Økonomikravet anses ikke å være oppfyllt dersom søkeren har vesentlige forfalte, men ikke betalte gebyr-, avgifts- eller skatterestanser eller er under konkursbehandling.

Her virker det som det er ekstra vanskelig for de som har dårlig økonomi - de fattigste - å få jobb som taxisjåfør. Hadde hvem som helst hatt lov til å kjøre noen fra ett sted til et annet mot betaling, hadde en (lovlig) jobb i taxibrasjen blitt en reell mulighet for mange med lite penger. Mange fattige i Norge har bil og smart-telefon med GPS, og utenom å være hyggelig, er det strengt tatt ikke så mye mer som skal til for å kjøre taxi.

På NRKs Brennpunkt nylig kunne vi se hvor uheldig kravet om statlig godkjenning av sykepleiere kan slå ut. Hvorfor skal Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) kunne nekte sykehusene å ansette en sykepleier hvis sykehuset tydeligvis mener vedkommende er dyktig nok? For meg er det ganske uforståelig.

Milton Friedman var også skeptisk til statlige lisensordninger, ikke engang leger bør ha lisens, ifølge han. Grunnen er at lisensordningene hindrer konkurranse og dermed gir høyere priser 2) og kanskje også lavere kvalitet. Hør hans argumentasjon i denne videoen:

Andre arbeidsreguleringer

Det er ingen felles minstelønn i Norge, men i flere bransjer er det likevel en lovpålagt minstelønn, gjennom allmenngjorte tariffavtaler.

Det en minstelønn sier er i praksis at du ikke har lov til å jobbe hvis du er mindre verdifull for en bedrift enn hva minstelønnen tilsvarer - for det er ikke mange som vil ansette noen de taper penger på å ansette. (Ville du gjort det?) En minstelønn stenger altså de minst produktive ute fra arbeidsmarkedet.

En minstelønn fjerner dermed også et alternativ for disse menneskene. Å fjerne et alternativ som noen kunne tenke seg å benytte er vel strengt tatt ikke den beste måten å hjelpe dem på?

En arbeidsgiver har ikke lov til å si opp hvem som helst uten at det er saklig begrunnet. Jo vanskeligere det er å si opp en ansatt, jo større terskel blir det også for arbeidsgiveren å ansette noen han/hun ikke vet helt sikkert om kommer til å gjøre en god jobb. Som arbeidsgiver vil man helst ikke å komme i en situasjon hvor man har ansatt en person som man ønsker - men ikke har lov til - å si opp. Resultatet blir at de som har minst utdanning, erfaring og kompetanse får en større utfordring med å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

Har man først kommet seg inn på arbeidsmarkedet, har man muligheten til å jobbe seg oppover og få bedre betingelser hvis man er motivert for det og gjør en god jobb.

Det er tydelig at yrkeslisenser og andre statlige arbeidsreguleringer gjør det vanskeligere for folk å få seg en jobb. Det er dermed lett å foreslå et tiltak som skal gi mindre arbeidsledighet - det er rett og slett bare for staten å slutte å blande seg inn i hvilke arbeidsavtaler det skal være tillatt å inngå.

Og hva skal vi leve av etter oljen?
-Det folk velger å jobbe med - enkelt og greit!

Boligpolitikk

Er det best for de fattigste i samfunnet om boligpriser og leiepriser er høye eller lave? Det er selvfølgelig best om de er lave. Da vil flere ha råd til et fint sted å bo. De siste par tiårene har dessverre bolig- og leieprisene skutt i været i Norge, særlig i byene. Selv om noe av prisøkningen nok skyldes innflytting til byene, spiller politikk en viktig rolle:

  • Det er skattemessig lønnsomt å investere i bolig.
  • Lånerentene er lave.
  • Det er store begrensninger på hvor det er lov å bygge nytt og hvor høyt det er lov å bygge.
  • Det er strenge reguleringer på hvordan nye bygninger skal være.
  • Det er krav om universell utforming.

De høye prisene på boliger gjør at relativt fattige nordmenn ikke har råd til å kjøpe bolig, noe som ikke er et problem i seg selv siden man også eventuelt kan leie. Problemet, sett fra de fattiges ståsted, er at "sparing" i bolig har vært så utrolig lønnsomt for de som har klart å komme seg inn på boligmarkedet. Dette har dermed bidratt til å øke forskjellen mellom fattige og rike - de som har hatt råd til å kjøpe bolig og de som ikke har det.

 

Disse tre punktene (trygdefellen, arbeidsreguleringer og boligpolitikk) er kanskje de mest effektive tiltakene staten bruker for å gjøre livet vanskeligere for de fattige i Norge (selv om de fleste i staten nok ikke ser det sånn selv). Er du enig? Eller er det andre ting staten gjør som bør inn på topp 3-listen? Moms? Inntektsskatt? Høye krav til å starte egen virksomhet? Begrunn svaret. :)


1) Hvis det først og fremst var private organisasjoner som hadde hjulpet de fattige, hadde disse hatt bedre incentiver til å faktisk hjelpe de fattige på en god måte enn det staten har idag. (Og er incentivene bedre, så blir resultatet bedre også.) Staten kan velge hvor mye penger den vil ta fra innbyggerne og velge hvor mye som skal gå til de fattige. Om det ikke blir færre fattige over tid, er ikke det så viktig, for hvem i staten taper egentlig på det, utenom kanskje en og annen politiker som lovte at det skulle bli færre fattige? Faktisk er det kanskje sånn at staten tjener på at det er mange som får tilskudd fra staten, for da vil mange av dem være takknemmelige og ønske å bevare det eksisterende systemet. En privat organisasjon er avhengig av at folk frivillig gir penger til den, så hvis folk mener den ikke gjør en god jobb, vil den miste støtte, tjene mindre penger og kanskje gå konkurs. En privat organisasjon vil dessuten prøve å tjene så mye penger som mulig, hvilket betyr at den har et incentiv til å få folk til å klare seg selv igjen så fort som mulig - så den vil antageligvis ikke bare gi penger, men også gjøre en stor innsats for at folk kan komme tilbake i arbeid så fort som mulig. (Staten har vel også noen slike ordninger, men jeg vet ikke hvor effektive de er.)

2) Medisiner og medisinsk behandling har på grunn av statlige reguleringer blitt så dyrt at de færreste har råd til å betale for det selv. Man har dermed blitt avhengig av statlige ordninger (ironisk nok) eller private forsikringer for å kunne betale. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hvordan det amerikanske statlige monopolet på godkjenning av medisiner bidrar til at prisene på medisiner blir ekstremt høye.

Del 4: Politikere er ikke guder - markedssvikt i det politiske systemet

There are some government programs that give money to the poor [...]. But such programs are vastly outweighed by those having the opposite effect - programs that injure the poor for the benefit of the not-poor. Almost surely, the poor would be better off if both the benefits that they now receive and the taxes, direct and indirect, that they now pay were abolished.

-David Friedman, The Machinery of Freedom, kapittel 4: Robin Hood Sells Out

Hjelper egentlig sosialdemokratiet de fattige i Norge på en bedre måte enn hva tilfellet hadde vært i et liberalistisk samfunn? 1) Ifølge David Friedman ser svaret ut til å være nei, selv om han i sitatet over riktignok ikke refererte til Norge idag, men til USA i 1970. Men som jeg pekte på i forrige innlegg, har den norske staten laget en del lover og reguleringer som gjør ting vanskeligere for de fattige. Hvorfor klarer ikke staten å sette opp et system som fungerer godt for alle? Det skal jeg prøve å si litt om nå.

Mange argumenterer for at staten skal gripe inn i det frie markedet for å omfordele penger fra rike til fattige. Det de fleste nok ikke tenker så mye på er hvor sannsynlig det er at staten kommer til å gjøre dette (og andre ting) på en god måte. Det virker som mange har en tanke om hvordan samfunnet optimalt sett bør være, så tenker de at det frie markedet ikke kommer til å produsere ønsket resultat, dermed må staten gjøre det. Det er her det er viktig å vite litt om hvordan staten fungerer - hvordan incentivene er for de som jobber i staten - for å kunne si noe om hvorvidt det ønskede resultatet er realistisk eller ikke.

Public choice theory er en retning innenfor økonomifaget som analyserer incentivene i offentlig sektor, og det viser seg at de sjelden er bedre enn incentivene i det frie markedet. I video-serien under (4 videoer), som gir en god introduksjon til public choice theory, sier Mark Pennington (i siste video, 2:43) at:

When you try to perfect [the market] with imperfect politicians, that's when things really get screwed up.

Når man stemmer, stemmer man på partier - ikke på konkrete politiske programmer. De konkrete programmene blir ikke til kun basert på hvordan folk stemmer, men også på bakgrunn av politikernes forhold til interesseorganisasjoner, lobbyister og hverandre. Politikerne er ikke noe mer uselviske enn deg og meg, og hvis de får et godt tilbud fra noen som har mye å tilby, kan det være vanskelig å si nei selv om det egentlig ikke er en politikk de i utgangspunktet ønsker å stå for. I likhet med det frie markedet er altså også det politiske systemet en slags markedsplass, og det er ikke slik at alt man ønsker automatisk kommer til å skje bare fordi det skjer gjennom staten - selv ikke hvis politikerne lover at det kommer til å skje.

I det politiske markedet er det, som i det frie markedet, de fattige som har minst å tilby. Derfor er det ikke unaturlig hvis det er andre (rikere) grupper som får mer enn dem.

This is not to deny that poor people get some benefit from some government programs. Everyone gets some benefit from some government programs. The political system is itself a sort of marketplace. Anyone with something to bid - votes, money, labor - get a special favor, but the favor comes at the expense of someone else. Elsewhere I argue that, on net, very nearly everyone loses. Whether that is the case for everyone or not, it surely is the case for the poor, who bring less to the bidding than anyone else.

One cannot simply say, 'Let government help the poor', 'Reform the income tax so that rich people really pay'. Things are as they are for reasons.

-David Friedman

Den siste setningen er verdt å gjenta: Det er grunner til at ting er som de er. 2) Det er lett å tenke at "bare staten kan justere litt på reglene sine, så blir ting skikkelig bra," men hvorfor har ikke staten fikset problemet tidligere? Jo, det er ofte fordi incentivene til de involverte parter er slik at det er lønnsomt for dem å velge en løsning som ikke er optimal for folk flest (men for dem selv - selvfølgelig). Dette er jo selve definisjonen på markedssvikt, 3) og markedssvikt er utbredt i det politiske systemet - det politiske systemet som ironisk nok sies å skulle fikse markedssvikt i det frie markedet. For selv om markedssvikt er et argument for at staten bør gripe inn, er det et enda bedre argument for at staten ikke bør gripe inn, noe David Friedman sier mer om i foredraget i videoen under. Mens markedssvikt er unntaket i det frie markedet (og i mange tilfeller kan fikses av en smart entreprenør), er markedssvikt regelen i det politiske markedet.

Årsaken til at markedssvikt er så utbredt i det politiske systemet er at de fleste politiske avgjørelser tas av folk som selv verken betaler kostnaden for eller får fordelene av det som gjøres.

For eksempel får jeg som stemmeberettiget veldig lite igjen for å sette meg grundig inn i politikk. Selv om jeg stemmer på riktig parti, er sjansen minimal for at min stemme vil påvirke valgresultatet. Når man derimot "stemmer" i det frie markedet ved å velge å kjøpe ett produkt fremfor et annet, får man alltid det produktet man "stemmer på" (kjøper).

Et annet eksempel hvor kostnader og fordeler ikke går til den som tar avgjørelsen er når lovgivere vedtar en ny lov eller regulering. Loven går ofte ut over noen, mens andre kan tjene på den. Lovgiveren selv kan riktignok ha fordel av loven, men de største kostnadene og fordelene går til andre. Det betyr at hvis loven for det meste har negative konskvenser, er det ikke sikkert at feilen vil bli rettet opp. Hvis man derimot som enkeltperson eller firma tar en dårlig eller god avgjørelse, er det mye større sannsynlighet for at en selv merker konsekvensene av avgjørelsen, positive eller negative, avhengig av hvordan avgjørelsen blir mottatt av omverdenen. Dermed har vi i det private normalt sett incentiver til hele tiden å prøve å ta gode avgjørelser, mens man i det politiske systemet lettere kan komme unna med mer "egoistiske" handlinger som en selv tjener på, men hvor kostnaden for samfunnet som helhet er større enn fortjenesten.

Et eksempel på dette er at store firmaer ved hjelp av lobbyisme kan kjøpe seg reguleringer som skader konkurrentene mer enn dem selv. Politikerne tjener på tjenestene de kan få av lobbyistene, firmane tjener ved at de får en fordel i konkurransen mot andre firmaer, mens folk flest taper når det blir mindre konkurranse i markedet, noe som normalt gir seg utslag i høyere pris og/eller dårligere varer og tjenester. Siden det er store firmaer som har best råd til å kjøpe seg innflytelse over nye reguleringer, vil man dermed få flere store firmaer relativt til små enn hva tilfellet ville vært i et friere marked:

Jeg har også tidligere skrevet litt om uheldige incentiver i offentlig sektor:


1) USA er ikke spesielt liberalistisk.

2) Hvis man synes det er rart at ting er som de er, skyldes det at man ikke har nok kunnskap og informasjon. Hadde man visst alt, hadde det man syntes var rart vært fullstendig logisk. Så når man synes noe er rart, er det egentlig bare et tegn på at man har mer å lære.

3) Markedssvikt er når resultatet totalt sett blir negativt når vi som enkeltindivider handler i vår egeninteresse. (Slik vi derimot ønsker at ting skal fungere er at når hver og én av oss gjør det beste for oss selv, blir resultatet også det beste for samfunnet (hele jordens befolkning) totalt sett.)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar


English posts

Alle innlegg

2017 (4)

2016 (5)

2015 (17)

2014 (9)

2013 (9)

2012 (4)

2011 (16)

2010 (20)

2009 (4)


Noen av bloggene jeg leser

Jeg har blitt intervjuet på Ole Landfalds podcast. Vi snakket om fremtidens teknologi, bekjempelse av aldring og frihet:

hits